Hei. Jeg er en mann i slutten av 30 årene, og sliter veldig for tiden. Depresjon har vært en del av meg siden barndommen pga mobbing, men forholdsvis stabilt, til nå. Jeg har/hadde samboer, barn, jobb og hus, men nå for ett år siden mistet jeg alt. Årsaken til det er fordi jeg jobber mye og har et hardt fysisk yrke, og er nesten aldri hjemme (400-600 timer overtid PR år), har ingen utdannelse og dette yrket er det eneste jeg kan.

Elsker mine barn og samboer, de er det eneste jeg har igjen her i livet. Men det lille jeg ser til familien ellers skal nå reduseres til så og si ingenting. jeg har ingen familie, ingen venner og nå ingen partner. Det er ingen jeg kan støtte meg til eller snakke med. Jeg har jobbet mye for å stige i gradene og for å bli et prakteksemplar for min arbeidsgiver, og da har jeg også ofret mye fritid, og tid med barna. Og det er det som knekker meg mest, at jeg har ofret for mye og nå er det for sent. Skaden er for lengst skjedd.

Følelsen av å være alene og ekskludert er alltid tilstede, og jeg vet at det er ingen andre sin feil enn min. Jeg elsker dem høyere enn alt, men nå er det lille jeg hadde borte. Når det ble borte, vil også jeg bort, vekk fra livet, bare dø. Barna holder meg igjen fra å dø, men jo mer tiden går, innser jeg virkeligheten og den store smerten jeg påfører meg selv, som jeg ikke klarer å hanskes med. Barna har vokst ifra meg og klare seg uten pappa, der råder det ingen tvil. De er snart voksne, og det samme min far gjorde mot meg har også jeg nå gjort mot mine.

Jeg har muligheten for en fin og smertefri død, og jeg kjenner at jeg er der snart, hvor jeg bare vil forlate alt, få slutt på denne forferdelige smerten inni meg.

Jeg er og har alltid vært en manne mann, å snakke om følelser har aldri vært min sterke side, men nå har jeg så mye jeg ville sagt til alle jeg har sviktet, men det er for sent, jeg har brent for mange broer til å kunne gå tilbake for å fikse alt. Jeg har aldri hatt en eneste venn utenom min samboer, familien min er oppløst til alle kanter og har ikke hatt kontakt på med dem på 23 år.

Dette er mitt rop om hjelp eller råd, på et anonymt forum i desperasjon .Jeg har ingenting å holde meg i, bare meg selv og den styggen på ryggen. Jeg trenger en liten frisk pust i livet, men det stormer som verst. Jo mer jeg tenker på det jo mer er jeg sikker på hva som vil skje... det finnes ingen vei, bare en ende. Beklager for langt å klagete innlegg, men det hjelper å få ut frustrasjon til en viss grad.

Håper du klarer å holde ut, for barnas skyld

Når en ser for seg selvmord, har en kjørt seg fast i kun en "løsning". Prøv å se for deg at du er din egen bestevenn, som skal hjelpe kameraten med å finne andre løsninger. Finn masse mulige løsninger uten å ta stilling til alternativene før de er skikkelig godt beskrevet. Det er lov å ringe hjelpetelefonen 2 ganger i døgnet for innspill, nr er 116 123.

Det er også lov å søke etter nye venner på Finn venner på denne nettsiden, da kan det kanskje være lurt å søke etter noen som bor i vettug avstand fra deg så det går an å treffes. Men det går også an å ha en telefonvenn som bor langt unna.

Det høres ut du har tapt mye men kjærligheten for dine barn har du fortsatt.uansett om du tror selv de klarer seg uten faren så tar du stor feil i det.barn trenger alltid sine foreldre uansett hvor gamle barn blir.det tapet du har er jo stort men prøv det beste du kan å ha kontakt med barna dine.når man får barn på jorda har man også ansvar selv når de blir voksne og hvis noe skulle skje hadde de nok vært knust.kanskje bør du bestille time hos fastlege.du sier depresjon har fulgt med deg.du bør ta kontakt med fastlege.alle mennesker trenger noen å prate med.det er aldri for seint im du mener selv du ikke kan fikse ting det er ett steg å si unnskyld jeg har tatt feil valg prioritert andre ting mer.Ett brev kan hjelpe å skrive.det er aldri for seint å be om unnskyldning el fortelle barna hva du skulle gjort annerledes.du sier du er i slutten av 30 årene og de snart er voksne mest sansynlig høres det ut de er i tenårene.de kan ikke være så voksne som du får det til å høres ut som når du sier du selv er i slutten av 30 årene.har du fått hjelp for din depresjon?

Jeg forstår deg veldig godt, men en ting skal du vite, og det er at barna dine har det mye bedre om du er i live. Du har vært gjennom mye høres det ut som, men du er sterk. Ikke gi opp nå. Det er alltid håp for forbedring og løsninger, du må bare ta tak i det og være villig til å jobbe for det. Det kan virke umulig og håpløst, men vær så snill gi det en sjanse, både for deg selv og barna dine! Og jeg vil oppfordre deg til å søke hjelp, enten det er av legen din eller en psykolog. Bare det å snakke med noen som har erfaring og forståelse kan være nok til å få deg på andre tanker. Håper virkelig du får hjelp og at ting ordner seg.