Er ikke helt i form i dag, men trengte å få ut noen ord. Har lest gjennom noen av temaene her og gjenkjenner meg i mye av det mange av dere har skrevet.

Det jeg sliter med for tiden er…

Å måtte forklare at man ikke er i form, har det dårlig, ikke kan lage avtaler/ stille opp.. osv… dette gjentatte ganger! Veldig slitsomt og frustrerende.

Familien og de av venner som er kjent med min situasjonen har vært utrolig støttende og vist engasjement i å prøve å forstå. Men nå er jeg i mitt tredje år fra å først fått mitt (først?) alvorlig episode med depresjon da jeg ble innlagt en god stund.
Jeg har ikke havnet like langt nede som da, går fortsatt i regelmessig behandling og det er fortsatt en kamp, men jeg fungerer periodevis bedre. Nå føles det ut som forventningene fra familie og venner er at jeg burde være på et mye bedre sted og ha «skjerpet» meg, at jeg er «frisk» (Hahah!)

Dette som sikkert mange av dere kjenner til er ikke tilfellet og det er utrolig slitsomt å måtte svare på «hvordan går det?» «hva skjer i livet ditt, noe nytt?»
Svar fra meg, som oftest når spurt, er «ikke så bra, dårlig periode, sliter, null overskudd orker ikke delta/møtes osv….

Har funnet nå at jeg har havnet i tidligere feller hvor jeg isolerer meg, sier jeg er opptatt har andre planer, svarer aldri…
Og sier det går greit fordi jeg er lei av å si at det ikke går bra.

Noen råd der ute?

Bedre å snakke ut en å isolere seg..Snakk med familien eller en i familien,en venn..Tror nok i isolasjon er vanskligere å finne den positive knaggen som skal dra deg oppover?Det er ingen skam eller svakhet å vise man er sårbar og snakke ut om man ikke har det bra nå..Det er tegn på refleksjon ,forståelsevav seg selv og omsorg for seg selv og «en slags….radar..jeg søker hjelp et sted jeg vet jeg finner det».Bær ikke sekken alene når du er så sliten ,del den og stopp og ta den pausen du trenger å samle krefter og løfte den til den er som en «fjær».Klem ❤️

Takk for at du tok din tid til å svare!. Fine ord som gir mening, absolutt. ☺️

Er bare utrolig slitsomt å fortelle om det samme negative. Blir utfordrende mentalt å føle at man belaster de med mitt problematikk som har vedvart såpass lenge.

Men helt enig at man får ikke positiv motivasjon av å isolere seg. :)

Kjenner meg så igjen i det der! Man vil ikke bry andre, jeg er også god på å skjule det når jeg har d vondt! Isolerer meg og sier nei til alt og alle, men forteller ikke hvorfor, sier bare jeg har andre planer osv. sykt slitsomt faktisk å gå med maske og «juge» . Vet det ikke er bra, men jeg sliter så med å være sårbar, har alltid vært den positive og sosiale jenta liksom, utadvendt osv. nå er det helt motsatt… føler med deg !!

Jeg har lest noen gode råd fra en amerikansk psykolog som sier at man må se «your mind» utenfra,gi den et navn for å distansere seg fra og snakke med henne…for eks..å gjøre henne oppmersom på hva HiN tenker hvorfor er det bra er det sant og hjelpe henne skjærpe seg litt..Gi et navn og prøv og disiplinere henne ..med omsorg og fornuft..Det høres litt rart ut..men jeg forstår tankegangen og tror det er en god måte å ha «dialog» with your mind.Og kanskje prøve se på isolasjon som en falsk venn som man er nødt å distansere seg fra..Små skritt ut fra den vondte spiralen ..Det er lett å føle seg byrde når man er deprimert..og slitsomt nok å snakke om det negative igjen..men en hod ting likevel er at du deler ,tømer søpla liksom..og er litt lettere..Den andre lytter og støtter..Derfor er vi mennesker og medmennesker..:) Etter pandemien har vi nok alle blitt litt mer vant med avstand kanskje..fra andre ..Heiervpå dere …:):) ❤️

Ja Marlene jeg og! Alltid første man til mølla, den som støttet og motiverte andre, masse energi og var med på alt! Nå, kun et lite glimt igjen av den jeg var før. Må nå være forsiktig med å lage/ si ja til avtaler fordi jeg ikke vet om jeg får det til!

Og kjenner hvordan det føles i det du sa om å måtte være «falsk eller juge» å gå med maske er ikke bra for oss. :(
tror jeg gjør det for at det er bedre for dem å høre og lettere for meg. Ofte jeg ikke orker å snakke om hvorfor jeg ikke har det bra. Derfor sier «går greit!»

Og takk tolerant for støtte og innspill om verktøy/metode fra USA å prøve, tror jeg skjønner hva de/du mener. Blitt også fortalt å tenke på hvordan du/ man som venn ville ha sakt/håndtert til en du er glad i og som har det tøft/vondt.
Noen ganger hjelper det absolutt. :)
(lettere gjort når formen lar seg overtale de mørkere impulsene fra hjernen. :)

Jeg har også helt samme problem. Lagde akkurat denne brukeren og dette er noe av det første jeg har lest. Veldig deilig å relatere til noe. Jeg har absolutt skjøvet vennene mine vekk fra meg det siste året. Mest fordi jeg ikke har hatt det overskuddet. Jeg bryr meg mye om folk og hater å snakke om egne problemer. Vil bare at de rundt meg skal ha det fint, uten å trykke dem ned med mine tanker liksom

Alt kunnskap er et skritt nærmere ..den gode sti til solskinn..og selvom skyer kommer i veien ..det er håp igjen for solskinn.Jeg bruker ibland å smile selvom ikke det føles det ..der og da..it’s like fake it untill you make it..fordi man lurer hjernen å tro man smiler og til slutt blir tolket som en delvis sannhet og gode hormoner utløses..so real smile is on the wings of good hormons..and becomes real.:) So When you Are sad..and by yourself..fake a smile to confuse the brain..smile long enough so the brain translate it in a real one.Det er og noe jeg har lest..av psykologiske strategier.Det høres merkelig ut..men det funker ..selvom det er rart å
tenke på..