Jeg sliter med å finne en slags indre motivasjon, har aldri kjent at jeg har hatt det.
Er det noen som har det, og kan fortelle hvordan det fungerer?
Er det medfødt, eller en erfaring en får med seg fra barndom og ungdomstid?
Er det noe en lærer seg, eller kan lære seg?
Noe en må oppsøke aktivt?

Ja... jeg har prøvd, uten å lykkes

Jeg hadde mye av det, hadde ingenting av det og fikk så en sterk og snever versjon av det. Du mener du aldri har hatt det? Da får jeg tenke tilbake på da det var ingenting hos meg.

Har du kommet til et punkt hvor du klar for å være nådeløst ærlg med hva du vil mest i livet? Med hva du er villig til å gjøre? Er det helsemessige problemer i veien?

G-f : Ja, jeg mener jeg aldri har hatt noen indre motivasjon. I den grad noe slikt finnes, men det gjør det vel ? Virker slik ut fra hvordan mange andre lever med sine egne verdier, drømmer, mål og mening.
Men ytre motivasjon, har jo vært til stede hos meg. Tenker da på sånne ting som å gjøre studieoppgaver - få karakterer. Jobbe - motta lønn. Skrive et innlegg her - få svar. Fortelle eller skrive noe morsomt - få latter og smil tilbake.
Å være nådeløst ærlig med hva jeg vil mest her i livet, der er jeg helt blank ... har vel ikke kommet til det punktet jeg da. Når kommer man dit, mon tro ...

M-v: Leit at du sliter med noe av det samme.og at du ikke orker å prøve lenger. Fatigue høres ut som skikkelig kjipe greier, vanskelig å håndtere. Sender deg en klem, jeg, hvis du vil ta i mot.

Du kjenner meg, jeg har alltid mitt eget begrep på begreper. Jeg tenker at alt er indre motivasjon, men kanskje er det fordi jeg har sterk indre motivasjon? Tror ikke du om enn aldri så lite at alt må stamme i fra en indre motivasjon? Eller tenker du at det er absolutt ingen der og du nærmest blir slått hit og dit som en pingpong- ball?

S-i-D: Tusen takk, at du har brukt tid og ressurs på å svare så omfattende og bra. Det setter jeg pris på, og det er fint å høre at det kanskje går an, for flere, kanskje til og med meg, å opparbeide seg noe som gir en dypere mening i hverdagen. Skal lese det innlegget enda flere ganger, med jevne mellomrom, tror du har skrevet mye der som kan treffe bra på ulike dager.

G-f: Ja, kjenner kanskje deg, eget begrep på begreper, er for såvidt med på det. Men noen ganger må en bli enige om samme begrep, eller hvertfall definere samme innhold i begrepet, for å i det hele tatt kunne snakke om samme ting, og kanskje til og med finne ut av ting. Har ingen erfaring med indre motivasjon, har aldri kjent noen indre "stemme" som forteller hva som er bra for meg, eller hva som er fint for meg. Kjennes ofte ut som jeg mangler personlighet, at jeg kun kjenner meg selv eller defineres gjennom andre personer, skjønner?

Du skriver et bra innlegg og jeg liker din forståelse av indre motivasjon. Jeg kjenner meg igjen i det å skifte fra en mer ytre motivasjon til en mer indre motivasjon og å akseptere sine vansker mer og å være motivert for å forandre på det man kan og det er en livslang prosess.

Jeg tenker vel mest sånn på det, at alt vi gjør er styrt av indre motivasjon, og at svaret ligger mest i å forstå nettopp det. Jeg vet i alle fall ikke om noen spesifikk definisjon på hva indre motivasjon er.

Jeg kan prøve meg på en forståelse som gir mening for meg: At ytre motivasjon er kun opptatt av å få bekreftelser, mens indre motivasjon er mest opptatt av alt det andre.

G-f : Ut fra din forståelse, satt inn i mitt tilfelle, har jeg mest interesse av å få bekreftelse, og er ikke mye opptatt av alt det andre. Hm , det stemmer kanskje på et merkelig vis. Men hva er "alt det andre" ?

Med " alt det andre", så tenker jeg på alt det andre en kan være motivert til å oppnå. Alt fra å finne den rette koppen med Mocca til å bli mesterbaristaen som lager den.

Jeg vil også si at hvis positiv feedback fra mennesker, altså bekreftelse, er hovedmotivasjonen, så er kanskje det også ok. Tror du at du har et slags negativt syn på din egen "manglende" personlighet? Det du selv oppfatter som manglende personlighet?

Vel, jeg har vel egentlig et negativt syn på det meste som gjelder meg selv. Hadde nok kjentes bedre om jeg hadde en slags grunnleggende tro på meg selv. Det er til tider fryktelig slitsomt, det å stadig må søke bekreftelse fra andre for å holde oppe et noenlunde selvbilde....

Spør deg selv hva du søker bekreftelse for. Deri ligger nok noe av svaret på hva som betyr mest for deg, annet enn selve bekreftelsen. Det høres ut som du har liten tro på at det vil komme gjennom konstant søken etter bekreftelse, det gode selvbildet.