Har slitt med pyken så lenge jeg kan huske, selvmordstankene kom når jeg var rundt 10 er 22 nå.. er bare så lei av alt, ser ikke noe som helst poeng i å leve

Så hvorfor skal jeg leve? Kommer ikke på noen som helst grunn til å fortsette med det livet her

Er så sinnsykt lei av alt med livet, klarer bare ikke å se på poenget I skole, jobb, pensjonist så dø, når man bare skal ha det jævlig hele tida, ingenting hjelp, så hvorfor ikke bare ta livet mitt nå ikveld for å bare bli ferdig med all elendigheta som følger med livet

Jeg lurer på det samme som deg, jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg skal leve. Fremtiden skremmer meg og jeg er usikker på om jeg faktisk "fikser" livet. Jeg ser bare tilbake på fortiden og ser at jeg har kastet bort livet mitt.

Jeg tenker noen ganger at jeg vet jo ikke hvordan livet mitt vil være 1 år eller 5 år fra nå. Jeg vet ikke hvem jeg er når jeg er i 30-årene, 40-årene eller 50-årene. Kanskje jeg innen den tid har funnet en lidenskap, noe som driver meg, noe jeg gleder meg til å våkne opp til hver dag. Akkurat nå har jeg en jobb jeg liker, men jeg føler ingen sterk lidenskap for det. Det gjør jeg dog ikke for noe som helst, og det er nok muligens fordi jeg sliter med depresjon.

Man vet ikke hva fremtiden bringer. Man vet at man vil lide, men man vet ikke hvilket gode man vil oppleve. Selv om det ser mørkt ut nå så KAN det hende det er noen lyspunkt langt der fremme. En fin opplevelse du ikke vil være foruten, som plutselig finner sted. Eller alt kan så klart gå fullstendig til h*lvete. Den som lever får se.

Jeg har satt meg to mål som jeg skal nå innen et par år. Jeg vil anbefale deg å gjøre det samme. Jobb mot noe, ikke mist fokus, vær dedikert, prøv å skap livet du ønsker å leve. Det er dritvanskelig når man helst bare vil dø og ikke ser noe positivt med livet eller verdenen, men prøv å gjør ditt beste. Du er veldig ung fortsatt, livet har knapt begynt. Jeg jobber med å få på plass biten med egenomsorg, noe som kan gjøre at jeg tar bedre vare på meg selv og er bedre rustet til å sikte mot målene mine. Det er så viktig at du ikke neglisjerer deg selv. Du må finne din vei.

Takk for svar

Vet jo at det kan bli bedre etter vært og sann men har mistet helt troen på at det blir bedre selvom der er en mulighet for det

Prøver å tenke noen Lunde realistisk på hvordan livet kan bli, har tenkt mye på det og klarer ikke å se noen fremtid som er vært livet, ja breakit678 jeg har prøvd å søke hjelp men får bare avslag vær gang, om noen dager er det 6 mnd siden sist jeg prøvde og ble stoppet i å ta livet mitt tenker å gjøre det når det bikker 6 mnd ser bare ikke poenget I å vente å se om det kanskje og bare kanskje blir bedre, har dårlig tro på at det er så gale å være dø uansett

Vil bare si jeg at jeg føler med deg. Sliter med akkurat det samme for tiden, selv om jeg har et par mål å sikte mot så kjennes livet fullstendig meningsløst. Men her om dagen reflekterte jeg rundt det å avslutte livet, mens jeg var langt nede og samtidig klarte å tenke rasjonelt - og jeg kom frem til at jeg vil jo EGENTLIG ikke dø. Jeg vil bare ha det bra, ikke være fastlåst i en negativ spiral 99% av tiden. Det er bare så smertefullt at tiden går og jeg får ikke til å utrette noe på den lille tiden jeg har.

Jeg har tro på at det kan bli bedre for oss alle på et eller annet tidspunkt i livet, men det avhenger jo av mange andre faktorer enn bare oss selv. Noen ting kan vi ikke påvirke eller gjøre noe med, men vi kan/burde ha kontroll på oss selv og påvirke oss selv. Men dette er enklere sagt enn gjort - jeg fikser det ikke for tiden.

Jeg har slitt med psykiske problemer siden 70-tallet men lever utrolig enda. Mye selvmordstanker. Hvorfor skal jeg leve når alt går meg imot? En ødelagt barndom, drikkeproblemer, innleggelser og et ekteskap som er helt krise. Og jeg er ingen ungdom, og alt er trist.

Gjør fet som gjør deg glad, drit i ekteskap drit alt. Kom deg videre gjør det som er sunnt for deg. Det du faktisk vil i livet.

Det er ikke så lett å komme seg ut av ekteskapet, det får konsekvenser for alle. Og økonomisk blir det en utfordring. Jeg har bare pensjon, og da blir det tøft. Jeg prøver å drite i alt, men det går ikke bra. Depresjonen slipper ikke taket etter 40 år.