For å leve for ett samfunn som ikke bryr seg om deg eller dine krav til å overleve og likebehandling som andre får. Ett samfunn hvor du som sliter blir sett som ett svak ledd og skamfull hvis du får penger fra staten, men ære når kongefamilien får det uten å gjøre noe.

Vi lever for ett samfunn som ikke bryr seg om noen, prøver å få venner hvor mann bare blir dolket til slutt, prøver og gjøre det rette når alt galt er gull. Arbeide seg på ett arbeid sted for ett såpass lite lønn hvor du nesten ikke klarer deg og hvis du faktisk dør så vil du enten bli glemt eller sett som en eksempel på hva man ikke skal gjøre.

Jeg hater mennesker med alt mitt hjertet og innerst inne skulle jeg ønske de fleste døde.

Jeg har ingen glede i å leve i ett samfunn med mennesker som har folk døende over å bygge ett blokk eller hus, bare for bli glemt eller ikke tatt opp for noen bortskjemte idioter som ikke vet hvordan virkeligheten er.

Jeg hater dere.

Så romantisk. Jeg hater deg også. Har du tenkt på om du kanskje overdriver det negative fordi det har blitt enklest at det bare er hat igjen?

Sannsynlegvis jobbar du hardt for å få endane til å møtest, og slik samfunnet har blitt er det ytterst urettferdig ja!
Ja, du har fullt lov å hate alle!

Så du har et hat til alle du også, Sindre? Interessant. Ja, det er fullt lov og forståelig å hate alle

Slik eg tolka teksten så handla det om fortvilelse.
Mange skriv inn her som aldri har skreve inn her før. Og ja, ein kan vere så fortvila at ein hatar alle.

Dette handlar ikkje om meg først og fremst, men mannen/ gutten som skriv.

Det er ein strategi å legge alt for hat. Så slepp ein kanskje skuffelsar. Men om ein utviklar bitterheit eller kynisme så er det risiko med det også. Særleg kynisme. Då meiner ein at ein sit inne med ei djupare erkjenning om at livet og verda handlar om å knuse kvarandre. Men der er mykje erkjenning å hente enno. Snart oppdagar ein at ein er meir undertrykt enn ein ville innsjå. Å gjere seg usårleg ved å ikkje ha kjensler andre stader enn i lommeboka (har vakse opp i eit slikt miljø) kan føre til at ein misser seg sjølv. Og då vert livet utan meining. Ein vert eit offer for andre sine forventingar. Kanskje kan motkultur og anti-etablissement vere strategiar. Det handlar om å engasjere seg utan å forfalle til altruisme. Til slutt kan håpet vere ute, men ein skal ikkje gi opp før ein må.