når en ser på på verden som et fundamentalt negativt sted?

Jeg tror ikke det er mulig, derfor ser jeg ikke på verden som et fundamentalt negativt sted. Hva tenker du selv?

I boka "Deppehjernen" står det at mye om forfedrene våre som kunne bli drept av andre mennesker og dyr og om hvor vanskelig det kunne være å skaffe mat. De som overlevde var med andre ord de som var mest på utkikk, altså er nerver en ting vi har for å overleve. Derfor har vi dessverre en hang til å deppe. Dette står det om også i "Sapiens" og i en del bøker om angst. De overlevende er jo på en måte oss..

I boka: "Glem lykke, velg mening" står det mye om hvorfor folk i Usa og vesten er lykkeligere enn i fattigere land, mens man i en del fattige land opplever mer mening.
Altså det å vere positiv er jo noe som bare kommer inni mellom, og vi vet at trening, å være sosial, å gjøre det man trives med og å oppleve mening i livet sitt er noe man må jobbe for. Hva er mening er med andre ord et godt spørsmål..

Det jeg har lest om og prøvd å fokusere på en del i det siste er hvordan jeg skal unngå å være/ bli deprimert.

Vel.. Du stiller gode spørsmål som ikke er lett å gi gode svar på. Jeg har slitt mye med å være positiv, og det er ikke nødvendigvis veldig enkelt. Jeg tror litt på det med helhet. At en må prøve å skape en bra helhet i livet. Hvordan man gjør det prøver jeg selv å finne ut av.
Jeg tror det handler om å være i nuet en del og kanskje å ha noe man gleder seg til.

Fader du stiller gode spørsmål! Et klassespørsmål på disse sidene her!

Jeg tenker også at det er umulig, men det er heller ikke mulig for meg å tenke på verden som et positivt sted

Fint dere synes at det var et godt spørsmål. Jeg har nok prøvd eller gjør det meste. Jeg kommer fra en positiv samling i kveld

Dette spørsmålet er det jo behandlerne våre som skal svare på. Jeg foreslår at vi alle krever svar på dette fra våre behandlere!

Men verden er jo ikke et positivt sted heller. Verden er både og alt hva man fokuserer på. Jeg tror man skal vite litt om hva som er galt i verden for å kunne forsøke å gjøre den bedre, men bortsett fra det er jeg enig i at det iblant kan lønne seg å begrense nyheter.
Noen flytter til og med "Der ingen skulle tru at nokon kunne bu" for å leve mer fra hånd til munn for å slippe unna en del.

Der er fint med folk som har mytte av mindfullness og yoga, men jeg mener man må finne sin egen vei.
Noen kan liksågodt få det bedre med fotball, eller boksing, paragliding eller å spille et instrument. Noen trenger å slite seg mer ut og noen trenger å bruke sine kreative evner.

Men du skrev vel mest om hvordan du ser på verden, og hvordan skal man da tenke positivt.

Er verden på alle måter et fundamentalt negativt sted?

Du sier noe, Frikar, da kunne en virkelig snakket om behandling. Jeg har gått hos flere

Verden er kanskje det en fokuserer på i stor grad, derfor er det lett å lage et mer positivt bilde jo mer en selv er glad

Joda, yoga er godt det, jeg går på det... fotball går nok for direkte inn i det jeg ikke orker.

Godt spørsmål der. Mitt umiddelbare svar er " ja" , men spørsmålet kommer til å rulle i hodet mitt.

Men hva er "verden"? Det er jo ikke det samme som virkeligheten. En objektivistisk grunnholdning bygger på at virkeligheten eksisterer uavhengig av vår opplevelse av den - og da er "verden" et abstrakt konsept som bare eksisterer i ens egen bevissthet. (Og derfor anser jeg alle subjektivistiske filosofier som oppskrifter på psykiske lidelser.)

Sindre00: Hva mener du med "klassespørsmål" her?

Virkeligheten uten vår opplevelse av den er for meg synonymt med "virkeligheten uten mening"

Frikar-1. Ordet klassespørsmål var et veldig dårlig ord. Med høy klasse mente jeg godt spørsmål.

Jeg mener selvsagt også at hvordan en ser verden på er subjektivt selv om få ser på verden som bare et positivt sted tenker jeg. Ja det er veldig mye negativt og ubehagelig. Av og til tenker jeg at det kan lønne seg å velge bort en del ting. Man får jo ikke gjort så mye med all elendigheten uansett.

Det er ikke mulig å gjøre mye med all elendigheten, Sindre. Jeg vil si det er logisk umulig i mange tilfeller.

Jeg forstår ikke hvordan en " objektivistisk" grunnholdning hindrer psykiske lidelser. Hvis det er det du mener, Frikar.

Det jeg mener er at med en objektivistisk grunnholdning dyrker man ikke sine egne illusjoner frakoblet virkeligheten, men forsøker hele tiden å korrigere dem. Man unngår dermed den kognitive dissonansen som er en logisk konsekvens av at ens egne forestillinger ikke stemmer overens med de faktiske forhold.

Jeg forstår fortsatt ikke hvordan dette nødvendigvis skal være noe bedre for depresjon. Det er nettopp den manglende kognitive dissonansen med positive illusjoner som feiler meg.

Hva slags verdi er det i å være sosial, foruten verdien i de som står deg veldig nær eller dekker vesentlige behov?

Noen hevder at det å være sosial og utadvendt er helt nødvendig for å skaffe seg venner og posisjoner i samfunnet. Men da ignorerer de at det går an å bygge personlige nettverk basert på f.eks. felles saksinteresser eller fagområder. I slike sammennhenger er det sosiale bare en ekstrabonus, så det har i seg selv ingen verdi.

Det du sier der er interessant, Frikar, det sosiale livet gjør jeg mitt beste i, men jobben kan jo gjøres enklest mulig.

Hvor jeg hører hjemme vites ikke. Det i seg selv er vel en grunn til å hive seg ut i noe sosialt, for hvordan skal en ellers finne ut av det? Spørsmålet er om jeg egentlig passer inn noe sted eller om avsmaken for de sosiale strukturene er for stor

Det spørs jo hva du selv legger i begrepene. I et liberalt samfunn er det plass til alle i utgangspunktet, men det forutsetter også at man hevder sin rett og tar sin plass. For noen fungerer det å "hive seg ut i noe sosialt", for andre betyr det å gå inn i seg selv og lete der.

Ok, det er plass til alle i utgangspunktet. En plass som er enormt variabel. Så spørsmålet jeg stiller er vel mer om plassen en får er en som holder og om en klarer å trives i et plass-system i det hele tatt.

Å hevde og ta har mange problemer ved seg, selv om det er en vesentlig ingrediens

Snakker vi i det hele tatt om det samme her? Jeg har aldri sagt noe om "plassen en får" eller at vi har med et "plass-system" å gjøre. Vi kan selvfølgelig problematisere borgerrollen i et liberalt samfunn (f.eks. i forhold til staten), men jeg ser ikke helt hvordan det skal være et problem å fylle sin borgerrolle i hverdagen, og langt mindre at den er vanskelig å "passe inn i". Så hva er da problemet med å hevde og ta i den konteksten det her er snakk om?

Nei, du har sagt man har en plass å ta.

Siden plassene vi kan få i samfunnet er svært ulike så er også motivasjonen for å fylle en plass deretter. Jeg vet ikke helt hva du legger i "borgerrolle"

Et "plass-system" er bare et navn jeg kastet ut om det naturlige hierarkiet som oppstår i enhver sosial sammenheng

Det jeg refererer til er prinsippet om at i et liberalt samfunn er det plass til alle, men det virker som om du snakker om "plasser i samfunnet" som noe man tildeles. Kan du gi eksempler så jeg skjønner hva du egentlig mener?

Når jeg snakker om borgerrollen så refererer jg til hvilke plikter og rettigheter man har ovenfor staten og sine medborgere etter spillereglene i vårt samfunnssystem. I praksis er det for eksempel at man plikter å eie sine egne følelser, men dersom man ikke klarer det har man rett på bistand fra staten for å lære seg det. Denne retten må man imidlertid kreve selv, men det er mange som velger å ikke gjøre det, fordi de "føler det blir feil"...

"Naturlig hierarki" et er interessant konsept som bl.a. Edward Bernays har skrevet om i "Propaganda". Han bruker det som et deskriptivt og nøytralt begrep, men du virker å bruke det i en deterministisk forstand. Forstår jeg deg rett?

Det naturlige hierarkiet tildeler plasser. At et liberalt samfunn har plass til alle er ord. I praksis så er det ikke plass eller mulighet til at alle en får en tilfredsstillende en. Ikke på langt nær.

Det med determinisme blir et stort emne, det som er sikkert er at plassen vi kan ta er mye bestemt av faktorer vi ikke styrer. Så du forstår nok ganske rett

Eksempler er overalt rundt oss. Alt det her er selvfølgelig for meg og jeg ser etter hvordan jeg skal oppleve det sosiale livet som positivt, til tross

At det er plass til alle i et liberalt samfunn refererer til tankefrihet, ytringsfrihet, avtalefrihet osv, ikke sosiale strukturer eller faktorer utenfor vår kontroll (Funksjonshemming, sykdom, dødsfall etc.) Det må fortsatt være opp til den enkelte om en velger å benytte disse rettighetene til å skape et godt liv for seg selv eller ikke.

Når det gjelder naturlig hierarki så kan man kun hevde at det "tildeler" plasser så lenge man selv ikke gjør noe for å bevege seg oppover. I de tradisjonelle håndverksfagene heter det seg f.eks. at en god lærling alltid skal overgå mesteren.

Du spurte innledningsvis hvordan man kan være positiv når man ser verden som et fundamentalt negativt sted. Det sier seg selv at det ikke er mulig, men man kan endre sitt grunnleggende virkelighetssyn til ett som gjør det mulig å bruke de faktorene man uansett ikke kan kontrollere til sitt eget beste.

Svaret ditt høres omtrent sånn ut, Frikar:

Om en ikke har det bra så er det ens egen feil.

Enten så har en ikke benyttet rettighetene sine, prøvd å ta plass i samfunnet, eller om noe av det andre ikke funker, switchet til et positivt grunnsyn.

Dette hjelper ingen verdens ting for mange som sliter, vil jeg tro, fordi en går ikke rundt og har det kronisk vanskelig uten å prøve alt som virker som det kan hjelpe.

Med denne siste kommentaren viser du bare hvordan ditt negative grunnsyn blir en selvoppfyllende profeti. Prøv en gang til!

Og der var enda en bemerkning som kommuniserer det samme: "Grunnsynet er et valg og om det er negativt, så er det grunnen til at opplevelsen av livet er negativ"

Ja, så lenge det ikke er eksterne faktorer involvert så klart. Da blir det jo noe helt annet, som må håndteres som noe helt annet. Og en del behandlere er litt for raskt ute med å konkludere at det ikke er tilfelle. Derfor er det så viktig å kjenne sine rettigheter i helsevesenet.

Det negative grunnsynet jeg har er ikke et valg, så greit er det. Det er den faktiske opplevelsen av hvordan verden fungerer. Hvor mye noen har gjort for å endre livet sitt til noe mer positivt eller hvor mye de har prøvd å tenke positivt er det ingen som vet

Mitt spørsmål som tråden startet med står fortsatt.

La oss snu på spørsmålet:

Mennesker som har et nøytralt grunnsyn, og tar den opplevde virkelighet for akkurat dét den er - en subjektiv opplevelse - har ikke de valgt det selv?

Du har et valg om å tro på det hjernen din forteller deg eller ikke. Velg ikke; og sett deg selv fri. Hjernen lurer deg, den er ikke fri - den søker bekreftelser/mønster.

Do the opposite - and be free.

Men, du må tro på at hjernen er en dinosaur. Evolusjonært henger den ikke med, den er fortsatt et fossil. Våg å betvil den. Stå i helspeil å si det du tenker, gå i 5 min og gjør det samme….høres det du sier logisk ut ? Ville noen andre sagt det samme om deg som du tenker hver gang ? Hvis «ja», gjør det på nytt. Hvis «tja» —> gratulerer.

Du synes vel ikke noen skal slutte å tro på noe som er sant? Det er hverken et valg å tro på det eller hvordan reaksjonen på det er.

Det går selvsagt an å jobbe hardt for å skape positive illusjoner, men så kan det hende at
sannheten ( selv om den er negativ) er sentral for å jobbe livet mot noe mer positivt

Forresten så må jeg svare helt nytt på det du sa, Frikar, jeg svarte for fort:

"Mennesker som har et nøytralt grunnsyn, og tar den opplevde virkelighet for akkurat dét den er - en subjektiv opplevelse - har ikke de valgt det selv?"

Saken er jo at dette er også mitt syn, og det forandrer ikke på originalproblemet.

Om noe er et valg så er det ikke lenger et problem, bare velg det det beste alternativet.

Vi velger ikke i utgangspunktet hva vi trenger, hva vi ser som sant eller hvordan vi oppfatter det. Det meste er bestemt av faktorer vi ikke bestemmer over, men her og der er det valgmuligheter.

Så er det et valg eller ikke å se verden sånn? Kanskje til en viss grad er det et valg

Jeg skjønner deg godt gameover.Det er ikke lett å være positiv.Mye urettferdige ting skjer med mennesker.Når man er negativ så blir man aldri skuffet.

Jeg tenker at alle gjør det som er mest positivt for dem selv. Det lyder som religiøs hjernevask med type svar som sier at det er helt opp til en selv

For å gå mot noe mer positivt så kreves det at en aksepterer negative ting, det går ikke an å bare viske dem alle ut med et viskelær

Man bare er det.

Jeg er pessimist av natur og har et dystert syn på det meste her i livet. Likevel klarer jeg å finne det positive i ellers negative settinger. Selv om jeg er deprimert klarer jeg til en viss grad å være takknemlig for det jeg har som er positivt. Det tok meg mange år med terapi og selvrefleksjon for å komme dit. Livet blir jævla mørkt om man bare skal være negativ hele tiden, hvordan man velger å se andre mennesker og verdenen har mye å si for hvordan man har det med seg selv. Det er godt mulig folk flest er onde, verden går til helvete og livet bare er en vits. Men man kan likevel finne små og store gleder i livet, og gjøre det beste ut av sin situasjon.

Å tenke positivt og omjustere innstillingen sin til inntrykk og utfordringer er lønnsomt for den mentale helsa. Det er begrenset hvor mye man klarer det, om man fra naturens side er pessimistisk av seg - samt deprimert, men det kan gå. Det er mange harde sannheter man støter på i livet og noe av det verste er nok hvor urettferdig livet kan være. Men sånn er det bare. Det er umulig å unngå. Man må ta livet for det det er. Jeg fnyser noen ganger av mennesker som er latterlig optimistiske og naive til mennesker og verden, samtidig tenker jeg at jeg skulle noen ganger ønske at jeg var slik jeg også, men du verden, det føles blindt. For verden er generelt ikke et godt sted, mennesker kan til tider være temmelig heslige. Men de kan også være helt fantastiske.

Jeg har vært negativ til det aller meste store deler av livet mitt. Jeg har vært ganske langt nede, og jeg har slitt med depresjon i mange år. Det er strevsomt å holde hodet over vannet. Jeg har hele veien stått i jobb, noe jeg ser på som en enorm prestasjon, da jeg ellers ikke har klart å stå i noe ellers. Voksenlivet har vært vanskelig for meg. For meg er det uvant og rart å være mer positivt innstilt til fremtiden, men jeg er faktisk det. Vet ikke når jeg klarte å slå på det lyset, det har skjedd i løpet av de siste månedene. Resultatet jeg lengtet etter å se etter mange mange mange timer med terapi, har endelig vist seg. Jobben jeg har gjort i hodet, begynner endelig å utforme seg i praksis.

Akkurat nå sitter jeg i fred og ro i min egen stue, i leiligheten som jeg eier, med trygge omgivelser. Har nylig kommet hjem fra jobb. Jeg har mat i kjøleskapet og jeg har en varm seng å legge meg i. Jeg har et par hobbyer jeg er glad i og som jeg kan sysle med når jeg kjeder meg, er lei meg, trenger noe annet å tenke på og så videre. Jeg kjenner mye på ensomhet, for jeg er jo alene, og det hadde vært veldig fint å ha noen å dele livet med. Mens jeg sitter her vet jeg at flere av kollegaene mine er på fest og hygger seg, naboene skyter opp fyrverkeri og det er mange som går inn i det nye året omgitt av familie og venner. Jeg gjør det alene. Dveler jeg for mye med det, blir jeg trist. Kommer aldri til å finne kjærligheten, kommer aldri til å stifte egen familie, huff og huff, så fælt livet her. Men nei, jeg gidder faktisk ikke dvele med det. Gidder ikke sitte her og syns synd på meg selv. Gidder ikke gråte i timevis over noe jeg ikke har, men som jeg savner. Gidder ikke kjenne på savnet.

Hva hjelper det meg å tenke negativt? Hva hjelper det meg å tråkke på meg selv og gjøre en allerede litt dårlig situasjon, enda verre? Det hjelper meg ikke i det hele tatt. Det løser ingenting. Det er ikke konstruktivt, det er ikke noe jeg vokser på. Tvert imot er det noe som kan ta livet av meg. Jeg trenger å få det på avstand. Løsningen er enkel: fokusere på det gode som skjer, her og nå. Jeg har det egentlig ganske fint her jeg sitter, og etter å ha skrevet dette innlegget skal jeg lage meg et godt måltid, kose meg med det og finne noe å gjøre som krever mitt fulle fokus. Og plutselig ble ikke nyttårsaften så ille likevel, selv om jeg er alene. Det er første nyttårsaften på flere år at jeg ikke sitter og griner og planlegger å avslutte livet mitt det kommende år. Livet har ikke vært enkelt, det ble aldri som jeg planla, jeg har ikke klart å jobbe mot mål og drømmer, og mange av årene mine har rett og slett gått tapt. Dette aksepterer jeg. Det er sånn det ble, det kunne ikke vært annerledes, for historien er som det er. Jeg kan ikke skrive den om. Og er det noe jeg lærte for lenge siden, så er det at det å angre er ekstremt bortkastet.

Godt nyttår.

Det gode som skjer her og nå er avhengig av hva som skjer her og nå. Det er bra du fant ut at ditt her og nå var ganske bra. Mitt her og nå er ikke så verst i kveld, og det er pga konkrete ting som har skjedd i livet.

Takk som delte og godt nyttår