Gjennom flere innlegg har jeg skrevet om mitt syndrom, det som ikke lenger lammer meg i hverdagen, men som likevel er en veldig stor del av meg. Nå, via tiltak fra NAV, har jeg blitt tvunget til å gå tilbake i fortiden jeg prøvde å fortrenge. I flere måneder har jeg grått over det; over apatien jeg har vist overfor andre med sine funksjonsnedsettelser, fordi jeg ikke visste annet enn å dysse det ned; over minnene som stadig blir klarere i et samfunn preget av krass retorikk og politisk polaritet; over aktivismen som føles ensom i møte med identitetspolitikk som ikke inkluderer meg og miljøpolitikk som minner meg på at jeg fortsatt ikke klarer å sykle.

Fordi politisk narrativ avviker noe fra det politiske miljøet i samfunnet blir jeg en samfunnsfiende for å tenke på mitt. Foran skjermen betyr ikke mine erfaringer noe. I møte med psykologer skal jeg fortsatt prøve å se en verdi i meg selv. Jeg kan alltids føle meg verdt gjennom aktivisme, gjennom hva jeg får til, men det må være uavhengig av min egen diagnose og mine egne erfaringer. Jeg må altså legge vekk en stor del av mitt liv og min identitet gjennom syndromet for å få en verdi. Når ikke samfunnet ser en verdi i meg; da klarer jo ikke jeg.

å ikke ha noen god selvfølelse
det er virkelig noe dritt
men jeg er sikker på dine nærmeste
først og fremst familie og venner
kan gi mange eksempler
på hvilken verdi du har for dem
hvorfor lar du samfunnet definere din verdi?
sitat gabriel scott: MAKTEN
OVER ANDRE ER INTET
MAKTEN OVER SEG SELV ER ALT.....