Jeg ser snart ingen annen utvei, jeg vil ikke dø, men jeg er sliten. Så går det bra, så går det forjævlig. Jeg får aldri fred, jeg vil at det skal være stille. Jeg vil ikke evig ha det sånn lenger. Hverken glad eller ei, medisiner nekter jeg å ta. Alene nærmest hele tiden, trener og er aktiv, men alt er en loop og hakk i plata. Jeg er dritt lei, ingenting gjør meg glad lenger. Traumer i hytt og pine og føles ut som jeg er stjerneklovnen på et sirkus og alle lys er på meg. Jeg skjønner ikke hva jeg har gjort feil gjennom livet, jeg vil ikke dø, men alle ting jeg har holdt fast ved det holder ikke lenger. All gleden er tappet, jeg er helt håpløs. Før hadde jeg håp, men ikke nå lenger.

Jeg har også mistet håpet de senere årene her. Nå som jeg er 40 og har levd med traumer i flere former og fasonger gjennom store deler av livet, så hadde jeg uansett alltid den tanken om at det kan bli bedre en dag. Men nå innser jeg at det kanskje var for livet ut allikevel. Men helt mørkt er det ikke. Jeg kan fortsatt sette på god musikk og danse i timevis, og jeg setter fortsatt pris på at jeg har muligheten til å komme på sånne forum som dette og andre og på det viset komme i kontakt med likesinnede, og kanskje til og med veilede noen til en litt bedre vei. Og det motsatte kjønn er jo like spennende den dag i dag som når jeg var 16, så det er også en av mine gleder, på tross av mine forutsetninger.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si jeg altså. Det gjør jo så absolutt vondt, men så har vi disse øyeblikkene der det ikke gjør fullt så vondt også, som bare gjør det hele nesten verdt det.

Huff.. Håper du finner noe å holde tak i som ikke er forgjeves. Føler med deg. Ønsker at du kan få slappe av i dette livet.
Har en kamerat som har ptst, og han har fått det litt og litt bedre. Håper det blir litt lettere for deg også. Jeg har tro på å velge bort en del viss det er mye stress i livet ditt Ikke vet jeg. For meg hjelper det å skrive. Håper du finner noe som hjelper deg også.