Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Hvordan få hjelp om du bare føler deg som et tall?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Hvordan få hjelp om du bare føler deg som et tall?

sep 8 2021 - 11:02
Jeg har gått til behandling i flere år, og har vært heldig og fått god hjelp med mestring av angst og depresjon. De siste årene har jeg oppnådd en bedre forståelse av meg selv, bedre selvinnsikt, som har ført til at jeg klarer å ta bedre valg for meg selv basert på hva jeg trenger for å ha det godt meg selv.
Nå har jeg kommet til et punkt i livet der jeg vil «finpusse» livet litt, siden jeg opplever å ha mareritt som gir dårlige dager i lengre perioder. Innenfor psykologien kan dette være et symptom på ubearbeidede traumer, som kan stemme for min del. På grunnlag av dette snakket jeg med fastlegen, som kunne fortelle at det er ventelister på distriktspsykiatriske behandlingstilbud på opp til 6 mnd. Dette var mai i år. Han henviser meg til en klinikk der noen av psykologene har driftstilskudd, og jeg får innkalling noen uker etterpå. Han anbefaler også å starte med minstedose zoloft, i påvente av behandling, som jeg starter på. Her møter jeg en psykolog som forteller at vi kan starte behandling i august, og ber meg ta en avgjørelse om jeg ønsker å ha støttesamtaler med en psykiatrisk sykepleier, eller om jeg ønsker å ha spesifikk traumebehandling sammen med psykologen. Verdt å nevne her er at psykiatrisk sykepleier har ikke driftstilskudd og koster 700 kr/timen, mens psykologen har driftstilskudd og man betaler bare egenandel.
Jeg begynner å gruble en del, og kjenner etter på hva har egentlig skjedd, eller hvorfor tror jeg at jeg trenger traumebehandling? Det er mye vonde minner som veller opp, ting jeg kanskje ikke har villet tenke på, og jeg begynner å bli redd og fortvilet, men føler allikevel trygghet siden jeg skal jobbe sammen med noen med dette i trygge rammer, hos en fagperson. Temaene som jeg har i tankene nå er seksuelt misbruk som barn. Jeg får hjelp. Det går bra.
Når dagen for timen kommer er jeg klar for å snakke om det som har dukket opp, og jeg føler en enorm lettelse når jeg går inn på kontoret til psykologen. Jeg forteller at jeg ønsker traumebehandling, og begrunner dette med de fortrengte minnene som har kommet til overflaten. Jeg forteller spesifikt hva jeg har vært utsatt for, og at jeg trenger hjelp med dette, for å få til emosjonsmestring og begynne å komme meg videre. Psykologen forteller nå at hun har ikke mulighet for å ta meg inn til time og starte behandlingen før om 3 måneder, på grunn av full timeplan. Der og da blir jeg satt ut og godtar dette. Jeg ble helt tatt på sengen og er egentlig kjempeskuffet.

De neste dagene bruker jeg på å «rømme» fra meg selv med å være opptatt, men jeg våkner noen dager etterpå og klarer ikke slutte å gråte, jeg er sint, lei meg, frustrert og føler meg sårbar og ensom. Jeg kommer meg ikke på forelesning, eller spise. Jeg ringer mental helse telefonen og en venninne for å prøve å finne ut hva som skjer med meg. Det er åpenbart at dette er en reaksjon på prosessen som er satt i gang. Vi har åpnet en dør med vonde minner på vidt gap, og jeg får ikke hjelp til å håndtere dette. Jeg er livredd.
Jeg ringer fastlege og rådfører meg, som forteller at jeg må snakke med psykolog og be om tidligere behandling, og at jeg eventuelt kan trappe opp på zooloft (som jeg ikke gjorde). Jeg gjør dette, og blir enig med psykolog om at jeg skal få time om noen avbestiller sin time. Dette er ikke optimalt, siden det ikke gir meg forutsigbarhet i når jeg får hjelp, men det er bedre enn ingenting.
Når jeg sitter på forelesning noen dager senere, prøver psykologen å ringe meg, og sender deretter en melding om at jeg får tilbud om å snakke med psykiatrisk sykepleier, og jeg må svare snarest om jeg ønsker dette. Jeg blir rasende, siden jeg har gjort det tydelig at jeg ikke ønsker dette, og ringer de. De forteller at det er en glipp at jeg får denne meldingen, de har gjort en feil.
Jeg konkluderer med at jeg nå ikke har tillit til denne klinikken lenger, og ønsker ikke behandling der siden jeg ikke føler meg tatt på alvor i det hele tatt. Jeg får snakke med psykologen på telefon der jeg forklarer at jeg ikke forstår hensikten med å be meg åpne meg opp og kjenne etter på disse ubehagelige tingene, for å så la meg være alene med det så lenge. Hun svarer at dette ikke var intensjonen, men at det har nå skjedd. Videre diskuterer vi om jeg burde ha psykiatrisk sykepleier i mellomtiden, og jeg forteller at jeg ikke ønsker dette siden de ikke har kompetanse til å hjelpe meg med dette. Psykologen svarer da med at om jeg hadde vært på en DPS, så hadde jeg mest sannsynlig ikke fått snakke med en psykolog en gang. Jeg forteller nå at jeg kommer til å snakke med fastlegen og sammen med ham sende inn en klage på henne. Hun beklager at det har blitt sånn. Vi avtaler at jeg skal gi tilbakemelding om noen dager om jeg skal ha timene vi har satt opp om noen mnd.

Når jeg snakker med fastlegen om hendelsen på melding, forteller han at han har lest epikrisen, og har fått med seg hva som har skjedd. Han forteller videre at, som jeg vet er det ikke noe annet ledig og det eneste han kan tilby er kanskje plass hos DPS, men ingenting sikkert.
Dette har jeg ikke orket å ta stilling til enda, og er veldig rådvill ift hva jeg skal gjøre med dette.
Jeg har også flere spørsmål. Er det ikke maktmisbruk å bruke slik retorikk som psykologen gjør ved å si «at om jeg hadde vært på en DPS, så hadde jeg mest sannsynlig ikke fått snakke med en psykolog en gang»? Og sånn jeg har skjønt det bruker ikke man å sende epikrise før behandling er avsluttet. Jeg har bedt om å få epikrise og journal fra timene og samtalene, men har enda ikke fått dette.
Slik jeg føler meg nå, føler jeg meg misbrukt, ikke tatt på alvor, og det eneste jeg føler lege vil hjelpe meg med er MER zoloft, som i utgangspunktet bare var en støttekrykke før jeg skulle få hjelp. Jeg vil ikke bli avhengig av medisin på grunn av svikt i systemet!

Hva tenker dere at jeg skal gjøre i denne situasjonen?
Avatar

Re: Hvordan få hjelp om du bare føler deg som et tall?

sep 8 2021 - 14:41
Dette var jo en litt komplisert situasjon. Det beste rådet jeg kan gi er å ta med deg en annen person til legetimen slik at denne personen kan redegjøre for fakta i saken uten å blande inn følelser. Anbefaler også å kontakte pasientombudet for å få hjelp til å skrive en klage.
Avatar

Hei

sep 8 2021 - 15:07
Enig med frikar her ta med deg noen neste gang til legetimen.Jeg syns det er rart psykiatrisk sykepleier som koster.det er merkelig.Enig med deg i det hun psykologen sa at du ikke hadde fått psykolog på dps det er frekt sagt og hun kan aldri vite 100 prosent hva dps hadde gjort.Merkelig uttalelse fra psykologen.Når det gjelder sykepleier da kunne jo heller legen din søkt om psykiatrisk sykepleier i komunen.Det som er her er at ting blir uforutsigbare for deg.Ta med noen til lege neste gang.
Til forsiden