Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Hvor stort et lite problem kan bli for meg

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Hvor stort et lite problem kan bli for meg

mars 6 2017 - 12:59
Det snør. Samboer skal på jobb tidlig, og i går kveld ble vi enige om å stå opp i god tid. I tilfelle det var så mye snø at vi måtte måke.
Jeg har fri, men står opp tidlig for å hjelpe, fordi jeg elsker ham og vil at han skal slippe å måtte gjøre det alene.
Min alarm går av først og jeg står opp og kler på meg. Det er kommet 20 - 25 cm snø, jeg begynner å måke før han har stått opp. For å bli ferdig i god tid.

Det er løssnø øverst, men vått ved bakken, så snøen klistrer seg til spaden. Det er tungt. Jeg må dunke av fastklistret snø for annethvert spadetak. Jeg har vondt i skulderen, og verker i kroppen fra å ha måket halve gårdsplassen for samme mengde snø dagen i forveien.
Vi bor i tomannsbolig og deler oppkjørsel med naboen. Hun har aldri bidratt til måking av fellesareal så lenge vi har bodd her, og ofte forteller samvittigheten min at jeg like gjerne kan måke på noe av hennes side mens jeg er i gang med vår. Vi kjører jo også over på hennes side når vi rygger inn for å parkere våre biler. Hun er eldre enn oss og enslig. Det er en hyggelig ting å gjøre for andre. Men skjer ikke at vi samarbeider om det. Eller at hun har tatt noe for oss. Hun har kommet bort til meg og "tipset" meg om at hvis vi bare kan kjøre gjennom snøen, så vil ofte en tredje nabo ta også vår oppkjørsel med snøfres. Jeg syntes det virket kynisk. Jeg vet det er vanskeligere å få bort hardpakket snø fra hjulspor. Det blir is og glatt.

Naboen med snøfres har kommet over tidligere mens jeg har måket og sagt det samme. At han gjerne tar oppkjørselen vår med fres. Så ofte har jeg drøyd i det lengste med å måke i vente på ham. Men han tar det ikke når vi trenger det. I mitt hode er det naturlig å måke før folk skal på jobb om morgenen. Når folk kommer hjem fra jobb med bilen. Det kan jeg ikke minnes har skjedd for hans del. Så jeg har stått og måket selv, som jo er naturlig. Det er vårt eget ansvar.
Men når han har sagt at han gjerne vil ta det, og man venter og ingenting skjer, blir det som er en tjeneste fra ham til en forventning som ikke blir innfridd til min "frist", og dermed en frustrasjon.
Jeg setter selvsagt pris på det han tar for oss, men det blir så uforutsigbart. Hvor lenge skal jeg vente? Venter jeg på noe som ikke kommer? Ofte har jeg ventet lenger enn jeg er komfortabel med, for jo mer snø som får legge seg, jo tyngre blir det for meg når jeg _må_ ta det. Og jeg har som sagt en ødelagt skulder som verker. Den blir verre med tunge tak og mange repetisjoner, Jeg vil jo gjerne slippe å måke. Men det blir ofte til at jeg må gjøre det likevel, og da med enda mer belastning, fordi jeg har ventet på en nabo som ikke dukker opp. Og hvordan vet jeg at han er hjemme? Hvordan vet jeg at ikke fresen hans er i ustand?

Jeg venter på at samboer skal komme ut. Tida går. Jeg strever alene. Dette har skjedd før. Han har stelt seg og dusjet, kommet ut 10 - 15 minutter før han må dra, som ikke er nok tid til å måke seg ut om det er igjensnødd. Og hvorfor dusje før man måker? For meg er det naturlig å ta slitet først, deretter dusje og gjøre seg klar. Jeg blir grisesvett av å spa snø. Det er helt ulogisk å skulle svette ut ren arbeidsuniform og så dra på jobb. Det irriterer meg. Det irriterer i at han ikke planlegger bedre for å unngå å komme for sent på jobb. Han tar risikoen i å anta at han kan kjøre igjennom. Ofte har det vært en halvmeter høy, tettpakket brøytekant foran innkjørselen. Hvordan skulle han rekke å komme seg på jobb i tide hvis han kommer ut til samme tid som vanlig, når det tar minimum et kvarter å spa seg igjennom den?

Det hele ender i at jeg står alene og måker fri vei for bilen hans. 50 minutter bruker jeg. Han kommer ut litt senere enn når han bør dra for å slippe hastverk. "Så snill du er"... Jeg kjenner jeg blir sint. Skuffet. Hvorfor stå opp tidlig hvis du ikke har tenkt å måke? Hvorfor la meg stå her ute og slite alene? Du vet jeg har vondt. Det er du som skal på jobb, ikke jeg. Jeg er mindre enn deg. Hvis du ikke syntes det var nødvendig å måke, hvorfor ropte du meg ikke inn?
Men jeg sier ikke noe om det. Bare at jeg er sliten, når han spør om det er noe galt. Jeg blir sint for at han ikke skjønner det. Føler meg dum som har tenkt at vi skulle samarbeide om det. Det er jo ikke første gang det har blitt sånn. Hvorfor lærer jeg aldri?

Hvorfor er det så vanskelig å akseptere at andre tar større risiko enn meg? Det hadde kanskje gått bra å kjøre over snøen, men hvordan vet han det når han ikke engang har vært ute? Hvordan kan han være villig til å risikere å komme en halvtime for sent på jobb hvis han skulle ta feil?

Det er vanskelig å skjønne hvordan han tenker. Kanskje satt han på alarm tidlig i _tilfelle_ det måtte måkes. Kanskje kikket han ut vinduet og bestemte seg for at det ikke var nødvendig. Tok sjansen på at det ville gå bra.
Men hva med meg? Han visste hvor jeg var og hva jeg drev med. Hva tenkte han der? Var han bare glad til at jeg gjorde jobben? Lot han være å komme ut selv, fordi han visste jeg gjorde det? Enda han vet jeg har vondt? Tenkte han ikke på det? Jeg føler meg lat og egoistisk hvis jeg ligger inne i senga mens han er ute og fryser og strever i snøen. Føler ikke han noe når det er omvendt?

Jeg må lære meg å akseptere at andre tillater mer enn jeg gjør. Jeg planlegger og tar forhåndsregler. Jeg handler utifra at det "verste" skjer. Liker ikke å ta sjanser. Liker å ha god tid. Det gir meg trygghet og jeg unngår å stresse så mye.
Men i dette tilfellet har jeg stått i nærmere én time og skuffet snø, alene. På grunn av den tankemåten. Det har kostet meg mye, inkludert humøret.
Det er ikke meg det går utover hvis han kommer for sent.
Hvor kommer det fra at jeg føler jeg _må_ få bort snø, selv om det sikkert går an å kjøre ut? Hvor er grensa mi? 10 cm? 15 cm? Hva er god nok tid for meg? Mye annet enn snø og brøytekant kan være hindre denne morgenen, spaden kan knekke, Bilen kan streike.
Det er en veldig rigid holdning og jeg blir voldsomt defensiv hvis noen sier imot. Det er de som tar feil. Jeg kan ikke gi meg.
Hvorfor er jeg så engstelig? Og selv på andres vegne?

Jeg var opprørt og dette er resultatet. Jeg ville skrive ned tankene mine og prøve å kjempe mot meg selv. Tankene og følelsene som oppstår i selve situasjonen er overveldende. Jeg graver frem dårlige erfaringer fra fortiden. Blir enda mer sint på grunn av dem, fletter dem inn i denne hendelsen. Det hjelper ingenting. Prøv å ikke gjøre det neste gang.

Jeg konkluderte med at samboer ikke kunne bry seg stort om meg. Men for at det ikke skulle skje igjen sendte jeg ham en melding mens han var på jobb. Beklaget, sa jeg trodde vi skulle gjøre det sammen og så kom han ikke. Sa han kunne sagt ifra hvis han ikke mente det måtte måkes, så jeg også visste det. Pluss en hyggeligere avslutning.
Følte meg litt slem, men det føltes også godt. Nå visste han hvordan jeg hadde oppfattet det.
Senere svarte han veldig fint at han var usikker på hva han skulle gjøre, for andre ganger har jeg ikke likt at han har sagt jeg ikke skal gjøre ting.
Og det er sant. Jeg er ikke lett å forutse, noen ganger reagerer jeg voldsomt på ting jeg ellers ikke bryr meg om. Noen ganger er det motsatte "riktig" å gjøre. Jeg skjønner at det er vanskelig. Jeg lar følelsene styre og sier ikke hva jeg forventer. Likevel forventer jeg at vi er på samme sted. Og her er jo straffen for det...
Jeg er veldig fornøyd med følelsen jeg sitter igjen med nå. Jeg har fått sagt ifra. Jeg har fått vite hva han faktisk tenkte, og det var langt ifra det jeg følte på. Jeg kan se hendelsen fra hans side. Jeg har fått ventilert og satt ord på følelsene mine. Jeg har fått roet meg ned og lært hva jeg gjorde feil. Når jeg ser tilbake på det nå, skjønner jeg ikke helt hvordan jeg ble så sint. Her jeg sitter nå føles det som ingenting! Jeg er glad jeg ikke startet en krangel og jeg gleder meg til han kommer hjem.
Andre ganger har jeg vært sint hele dagen og vært bitter i lang tid. Blir kanskje ikke ferdig med en ting. Og det er de følelsene jeg bruker å hente fram når noe nytt går galt. Som dråper i et glass som aldri tømmes. Jeg må få tømt det glasset oftere :)
Jeg setter pris på at han ikke ble oppgitt. For jeg kan være ganske frustrerende til tider..Jeg ser hvor viktig det er at jeg jobber med følelsene mine, for disse småtingene kan oppstå ofte i hverdagen.
Det sliter på et forhold.

Løsning:
- være tydelig
- måke som om naboen ikke eksisterte
- gjøre noe mindre for andre, ikke få dårlig samvittighet
- fordele bedre, lage en klar plan på forhånd
- prøv å avbryte destruktive tanker så tidlig som mulig, få fakta istedenfor å støtte deg på antagelser
- er noe greit for andre skal det være greit for deg
- andre vet ikke hva du tenker
- ikke fyre seg ytterligere opp med problemer i fortiden

Så mye styr over noe som kunne vært så enkelt å forhindre eller avslutte. Jeg kunne simpelthen gått inn og spurt om han ikke kom snart. Men jeg tenkte at det ville være for strengt.
"Hadde han giddet å komme, så hadde han vært her"
Så mange tanker, så mange følelser, så mye energi kastet bort på noe så lite...
Det er ikke rart vi ikke har overskudd!

Jeg gleder meg til sommeren. Vinteren straks over <3
Avatar

hei hjortelort...

mars 6 2017 - 18:09
interessant å lese! Fantastisk at du fant løsningen sjøl, og at du fikk bekrefta at samboeren tenkte/følte annerledes enn du trodde. Ja, jeg tror på det å være tydelig, og si hva man forventer. Og det er mye bedre å si fra i god tid på en ok måte, enn vente til man har så mye sinne at man eksploderer. Jeg tror at mange av våre problemer i relasjoner kommer av nettopp slike ting......... og ja...vi må alle jobbe med våre følelser, våre tankemønstre, våre handlingsmåter hele livet. Å være i relasjon til andre er en livsvarig jobb, det går ikke av seg sjøl.........
Til forsiden