Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Hvor skal jeg gjøre av meg (når samfunnet/naboer gjør meg suicidal)? Viktig innlegg som bør leses av alle politikere!

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Hvor skal jeg gjøre av meg (når samfunnet/naboer gjør meg suicidal)? Viktig innlegg som bør leses av alle politikere!

des 31 2016 - 17:47
Dette innlegget har jeg hatt lyst til å skrive lenge. Men jeg har gruet meg, for jeg vet at jeg blir svært nedstemt og psykisk enda dårligere av å skrive det. Det er veldig tøft å stå i disse tankene, men jeg står stadig i dem.

Jeg har tenkt at jeg må skrive innlegget i en landsdekkende avis, men i første omgang skriver jeg det her, og håper det blir lest av mennesker som har makt, sitter høyere oppe i systemet, mennesker som for alvor kan påvirke og eventuelt endre lovverket. For det er det jeg mener må til - for å redde livet mitt.

Jeg skal ikke nevne alt. Men det som jeg anser som mest vesentlig.

Det er Nyttårsaften. De siste årene har det vært årets verste dag for meg. Verdens alvor og realiteter slår enda sterkere inn over meg denne dagen. Det er ikke mulig å si hvor eller akkurat hvordan det startet. Men jeg vokste opp svært landlig. Naturen rundt eneboligen var nydelig og ren, og jeg ble et inderlig naturmenneske. Jeg elsket artene. Og dem var det mange av, da jeg vokste opp i det som av noen omtales som Norges rikeste naturområde. Jeg oppdaget tidlig at jeg hadde angst. For andre mennesker, og delvis helseangst. Når jeg så fremover i tid, inn i voksenlivet, så jeg at jeg bodde i en enebolig i naturen, sammen med en mann og et par katter. Jeg følte meg alltid uvel i by. Det ble for mange mennesker, for mange biler, for mye eksos, som jeg ble kvalm av.

Jeg var totalt kunnskapsløs om hvordan samfunnet fungerer, og trodde det ikke skulle bli noe problem å bo i den eneboligen, sammen med mannen jeg elsket og som elsket meg.

Langsomt smalt virkeligheten inn i ansiktet mitt. Den første store smellen kom for tolv år siden, da jeg ble introdusert for klimaendringene under en forelesning i Ås (der jeg prøvde å studere for å bli biolog, for jeg tenkte at som biolog ville jeg kunne slippe unna folk i stor grad). Det kom som et smertefullt slag i magen, og jeg husker at jeg gråt. Jeg gråt som om jeg nettopp hadde fått vite at barnet mitt hadde blitt voldtatt. Og det er nettopp det jeg pleier å omtale det som også: At naturen er mitt barn, og at menneskene voldtar mitt barn.

Etter den dagen har mørket styrt meg. Det jeg har sett, er mennesker som driter i klimaendringene. Det fins ingen grenser for hvor kort mennesker tenker. Og hver eneste slemme handling rettet mot klimaet stikker meg i hjertet og hjernen. Jeg føler forakt for min egen art, og det krever mye krefter av meg å prøve å tenke positivt. Midt oppi det hele tok min far sitt liv. Det er nå over fem år siden, men mørket ble uutholdelig etter det. Jeg vet ikke hvordan jeg overlevde, men jeg har klart det. Til nå. Men fortvilelsen over menneskehetens perversitet, i forhold til nærmest grenseløs formeringsevne og -vilje, forurensing og generell korttenkt egoisme, er for alvor i ferd med å ta livet av meg. Jeg kjemper hardt imot, de psykiske smertene i forbindelse med disse brutale erkjennelsene om min egen art har gjort kroppen min sliten. Jeg har alltid sett temmelig sterk og veltrent ut, men utseendet lyver. Jeg må ofte hvile. Og tårene renner stadig. Jeg hviler mer enn min mor, som er over 60.

Når det jeg trenger er at folk tar større ansvar i egne liv i forhold til klimaendringene, opplever jeg heller at folk skyver meg unna, later som at jeg ikke eksisterer, de lukker øyne og ører for det ubehagelige, og slik vil klimaendringene bare bli verre. Det skal visst ligge i menneskets natur å unngå negative og vanskelige ting. Men når det gjelder klimaendringene, trenger vi at menneskene agerer totalt motsatt! Jeg får ofte en følelse av at jeg er den eneste som bryr meg om klimaendringene, i hvert fall når jeg ser rundt meg. Jeg føler jeg kjemper en kamp som er livsnødvendig, men det er dødfødt når jeg kjemper den nesten helt alene. Det oppleves intenst smertefullt når folk vender meg og klimaet ryggen, som om vi er kriminelle, eller fortjener det. Slik står jeg i smerte hver dag. Jeg lider av depresjon. Og når jeg er sliten, som jeg blir lett, faller jeg ofte inn i dyp depresjon. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har tenkt at i morgen må jeg dø.

Og på toppen av det hele blir jeg ytterligere belastet av min egen bolig. Det er begrenset hvor mye hvile jeg får i leiligheten jeg leier. Jeg bor i en splitter ny blokk, og der har man valgt en ventilasjonsløsning som fører en andel av lufta fra alle de 14 boligene direkte tilbake til lufta som skal fungere som ny, frisk luft. Dette for å varme opp lufta som dras utenfra og inn i boligene. Slik blir jeg torturert av de andre beboernes inneluft, som inneholder mye rart. Jeg kan legge til at dette er ei kommunal blokk. Det er ikke lov å røyke inne i blokkene, men det bryr ikke alle seg om. Jeg får derfor sigarettrøyk inn i min egen bolig flere ganger daglig. Jeg hadde et angstanfall pga. dette. Jeg låste meg inn i boligen en av de første dagene jeg bodde der, og ble møtt av en intens røyklukt. Jeg ble livredd. Jeg visste ikke hva det var, og hvor det kom fra. Jeg ristet av angst, og det nærmest svartnet for meg. Da jeg søkte kommunalbolig, var jeg svært nøye med å få frem at jeg ikke kan bo i røyklukt. Og dette er det de ga meg. Ingen beklager det, ingen behandler meg som et menneske, ingen tar ansvar.

Jeg var derfor nødt til å tette igjen all ventilasjon. Det gir dårlig inneluft, og jeg må lufte daglig. Men ofte drar jeg da inn sigarettrøyk fra en av røykenaboene i blokka. Røyken deres blåser nemlig vanligvis i min retning, pga. vindretning og bygningsmasse. Så jeg får dermed angst når jeg åpner dør og vindu også. Alt dette er en ekstrem belastning for meg, jeg har angst nesten konstant i og utenfor min egen bolig, og jeg føler meg fanget. Malt inn i et hjørne. Torturert, tvunget ut på stupet. Jeg opplever slik at samfunnet påfører meg ytterligere plager, og i verste fall kan jeg tenke at folk ønsker at jeg skal ta mitt eget liv. JEG har nå blitt en belastning, fordi jeg skriker opp om disse forholdene. Jeg var skoleflink, smart, søt og snill, og jeg har aldri vært full. Jeg røyker ikke, jeg drikker ikke, jeg stjeler ikke, jeg lyver ikke. Jeg har alltid vært såkalt fornuftig, men samtidig svært følsom, og fortjener en verdighet skyhøyt over dette jeg nå blir gitt. Jeg har sendt lange brev til kommunen, men jeg blir behandlet som lort. Dette er en livsfarlig situasjon, og jeg har for alvor begynt å fantasere om å skade mennesker. Når de så tydelig driter i at jeg er i ferd med å gå fullstendig til grunne, er det det som skjer.

Kommunalblokka bidrar også til flere utfordringer. Kommunen stapper alle slags mennesker inn i de boligene, og det som nå er tilfellet er at tilsynelatende alle hater eller er redd noen andre i blokka, og lyder sprer seg i bygningsmassen på en slik måte at det kan være vanskelig å vite hvilken leilighet lyder kommer fra, og da kan folk bli stresset. Det er lett å ty til gjenytelse når noen plager en med lyder så man ikke får sove etc, og slik gjenytelse kan dermed ramme feil person. Når jeg drar ned i toalettet, våkner naboen under meg av det hvis han sover, og da begynner gjerne han å romstere litt, og da vekker han naboen ved siden av ham igjen. Og sånn kan det sirkulere. Sårbare mennesker trenger søvn og hvile i en annen grad enn folk flest. Sagt på en annen måte: Det kan bli fatalt hvis sårbare mennesker ikke får tilstrekkelig søvn og hvile, og hvis de føler seg utrygge på om naboene kommer til å gi dem mulighet til å sove tilstrekkelig. Jeg har et større søvnbehov enn da jeg var ung, og jeg har hatt mye angst for at jeg ikke skal kunne få nok søvn. I perioder har folk vekket meg for ofte, kan jo legge til at enkelte i blant bruker parkeringsplassen utenfor til å "børne" på. Helst sen kveld/natt. Noe som kanskje kunne vært tålt av folk flest (men bare kanskje, for det gjøres med ganske stor voldsomhet), men det blir så mye farligere når det gjøres utenfor blokka som kanskje har den største andelen sårbare mennesker i kommunen. Posttraumatiserte, paranoide, angstfylte mennesker. Kriminelle handlinger skjer også like utenfor blokka, jeg har blitt frastjålet verdifull post og vært vitne til noe hærverk og det som trolig var narkosalg, (for) blokka ved siden av bebos av narkomane, med den kriminaliteten som gjerne følger med slike miljøer. Det er på høy tid at Norge forstår at dette er det siste stedet sårbare mennesker bør bo - jeg trenger trygghet, ikke ytterligere angst! Jeg føler ofte at jeg bor i et fengsel heller enn et hjem. Kanskje tenker man at det er fint å samle alt avskum på ett sted. Det er lett å tro at man tenker slik.

Jeg syns at jeg er altfor bra til å ta mitt eget liv. Jeg plager ikke folk (før de ber om det). Jeg hadde ikke hatt samvittighet til å røyke overhodet. Røykerne har tatt over alt som er, jeg kan ikke sitte ute på restaurant uten å bli røyket på, jeg kan ikke ligge på stranda uten å bli røyket på, jeg kan ikke gå på butikken uten å bli røyket på, og jeg kan altså ikke engang være i min egen bolig uten å bli røyket "på". I tillegg drar jeg ofte inn sterk fyringslukt, når jeg må lufte i vinterhalvåret. Det gir masse angst, fordi det kan gi hodepine/migrene, pluss at jeg hoster ofte, og hadde bronkitt flere vintrer som barn. Min søster hadde det aldri, og jeg tenker at jeg har ekstra sårbare lunger også. Og røyklukta blir værende i leiligheten gjerne minst èn time. Litt i blant er til å leve med, men jeg opplever det ofte, og ikke sjelden er det for meg en kraftig og tung røyk. I kuldeperioder kan jeg ikke være i min egen bolig, jeg føler meg kvalt, jeg husker med gru hvor ille det var noen sammenhengende uker forrige vinter. Det ligger en del store eneboliger rundt blokka, og fyringsrøyken faller ofte tung ned på blokka.

Jeg vet ikke hva folk rundt meg fyrer med, men det kan virke som at folk er korttenkte også med tanke på hva de setter fyr på. Jeg har vært vitne til brenning i tønne en vakker sommerkveld, i nabohuset, kanskje fem meter fra husveggen min. Jeg prøvde å snakke til vedkommende, da det var umulig for meg å lufte og å være ute da, og jeg trengte å lufte, men vedkommende stirret bare tomt på meg som et dyr. Og kona stod noen meter unna og smilte ondt. Det var virkelig et foraktelig smil.

Jeg takler ikke slik tortur, jeg har vokst opp med gode mennesker som ønsker å ta hensyn. Nå føler jeg meg omringet av ondskap, av onde mennesker, og det gjør meg særdeles mye mørkere. Jeg vil si at det gjør meg farlig. Jeg føler at jeg står i en krig, at jeg bor i en krigssone. Jeg er konstant i beredskap. Jeg liker å kalle meg oksen Ferdinand, for jeg er verdens snilleste og beste menneske, når jeg kan sitte i naturen og slippe at folk terroriserer meg, men jeg blir rasende når mennesker "stikker" meg.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har ringt nødetatene, og dermed heller ikke hvor mange ganger personen i den andre enden har blitt trist og rådvill. Det er absurd at det ikke fins konkret hjelp til meg, og da mener jeg en aktuell bolig. Jeg er særdeles bekymret for fremtiden, for at det bygges blokker, og at eneboliger blir få og veldig dyre. Jeg tenker at mitt eneste håp er å ta over huset mamma nå bor i, men det har jeg ikke råd til. Jeg prøver å få meg en kjæreste, men det har nesten blitt en håpløshet. Ingen vil ha meg. Jeg er vel å anse som feilvare. Jeg som egentlig er så bra. Jeg har hatt mange kjærester. Jeg har alltid hatt et pent utseende, men over tid orker ikke menn meg. De takler ikke at jeg er deprimert eller sint eller annet. Men jeg vet at man må være to for å ha råd til å ta over mammas hus, kjøpe ut min søster, så jeg MÅ få tak i en mann som blir ved min side! Det er så mange håpløsheter, sukk...

Huset ligger i barndomsbygda mi og er omringet av god og ren natur. Jeg føler meg besatt av den eiendommen, for der får jeg puste, der roer jeg meg, der får jeg fred. Jeg trenger å bade i fuglesang og trær og blomster og sommerfugler og dansende insekter, jeg trenger å skue utover fjorden, høre bølgene, se åsen og skyene som speiles når vinden tar pause, og det holder ikke med et par timer, som folk flest kan synes er tilstrekkelig, jeg trenger det konstant, det oppleves som det eneste som kan holde depresjonen i sjakk, den eneste medisinen mot en psyke som jeg trolig bærer med meg resten av mitt liv. Å se på naturen, se på artene, hvordan de lever og utvikler seg, følge deres syklus, å ha naturen rundt meg som et teppe, føles som selve meninga med livet, det eneste fornuftige og ekte i en verden overfylt av sykelige mennesker og absurde menneskeaktiviteter, og når andre mennesker fratar meg muligheten til å ha dette teppet rundt meg, blir jeg "gal". Et vrak. Et monster.

Jeg kjenner ofte en trang til å rive av meg alt håret i all min håpløshet, og jeg føler at jeg ikke klarer å skrive om dette på en slik måte at du som leser forstår alvoret. Jeg vet ikke hvor mange ganger mamma har sett meg bryte sammen foran henne. Men hun ser hvor voldsomt jeg lider. Og hun må høre meg snakke om selvmord. Noe jeg gjør kanskje hver eneste gang jeg besøker henne nå.

Jeg syns det er sykt at Norge i 2016 ikke kan hjelpe meg konkret, med bolig. Det er sykt at det som tilbys, er kortvarig innleggelse eller samtaler etc. Det er en alvorlig mangel at de som sitter på toppen ikke har fått med seg at slike som meg finnes. Vi som blir nødt til å ta vårt eget liv fordi det ikke finnes en bolig der vi kan få fred. Men kanskje er det bare jeg som er sånn som dette. Uansett, jeg skriver dette innlegget i et desperat forsøk på å overleve, få noen til å forstå at noe må gjøres. Det må finnes egnet bolig for meg. Jeg kan legge til at jeg i høst ble uføretrygdet. Jeg ba om det, for jeg orker ikke å jobbe, den psykiske belastninga over å forholde meg til mennesker som ikke er som meg er ikke til å bære. Jeg bryter bare sammen i alvorlig gråt. Men som uføretrygdet er jeg fattig. Jeg har knapt råd til å leie kommunalboligen! I tillegg har jeg problemer med ryggen. Hadde i høst en svær prolaps, og har i 2016 aldri vært helt frisk i ryggen. Jeg vet ikke hva slags tilstand ryggen min vil være i fremover, om jeg kan bli normalt fungerende eller vil ha dysfunksjonell rygg i mange år.

Slekta mi bor i kommunen jeg vokste opp i. Jeg bor i et annet fylke (mange har lurt på hvorfor jeg bor der, men der har jeg funnet et kor jeg trives i, samt der har jeg en del intellektuelle venner, noe som jeg tenker mangler i barndomsbygda/slekta, og jeg trenger sårt intellektuelle dialoger). Dette er også noe som føles mer og mer meningsløst, at jeg bor så langt unna mitt eget blod, jeg har de siste årene kjent at blod er tykkere enn vann, noe jeg ikke opplevde før pappa tok sitt liv, etter det er jeg nærmest besatt av tanken på at resten av slekta også snart dør, èn etter èn, men ikke kjører jeg bil (og i barndomsbygda går det nesten aldri busser til matbutikker etc), og ikke har jeg råd til å kjøpe et hus, så jeg ser ikke hvordan jeg skal kunne få til å bo der heller. Og jeg lengter egentlig etter den ene eiendommen, nemlig den min mor bor på, som var min fars barndomseiendom, noen hundre meter fra mitt barndomshjem. Jeg er på en måte besatt av denne eiendommen. Den er stor og svært vakker, en sjelden perle. Jeg vil ikke overleve at denne eiendommen selges, men min søster har sagt at det må skje når mamma er borte. Tanken er ikke til å holde ut. Ingen andre enn meg vil sette pris på for eksempel at den sjeldne blekfiolen liker seg på stranda her.

Mamma tåler meg for øvrig ikke godt, hun heller, og hun påpeker at det ikke er mulig at jeg kan bo sammen med henne. Vi kommer ofte ut for krangling, da hun ikke henger med i mine tanker og mitt behov for dyp dialog. Hun reagerer med sinne mot meg i sin utilstrekkelighet. Dette river opp gamle sår (hvor ofte følte jeg meg vel ikke overflødig og som luft i min egen familie i oppveksten...) og skaper gråt og økt smerte der lindring skulle finne sted.

Jeg får ikke levd mitt liv. Jeg sitter fanget i angst, depresjon og energiløshet. Jeg får ikke kommet i gang med alt det skapende jeg lengter etter å gjøre. Jeg er et multitalent innen kunst etc. Jeg synger pent i kor (har sunget solo), jeg skriver godt (selv om jeg føler at akkurat dette innlegget ble rotete), jeg maler glade farger. Jeg ønsker å sy klær, skrive en roman, lage fotobøker osv (jeg tar flotte naturbilder etc.). Men da må jeg ha et godt hjem, være omgitt av det gode. Det som fjerner angsten, beredskapsmoduset: natur, ren luft, en håndfull hensynsfulle mennesker. For isolasjon er like skadelig for meg som mye annet. Så vennligst ikke foreslå at jeg bør bo på ei øde øy eller lignende.

Jeg kan legge til at jeg eier en katt som jeg elsker, og som alle blir glad i, selv om de i utgangspunktet ikke liker katter. Hun har en stor personlighet og et vakkert utseende, men som meg trenger hun plass rundt seg, og hun kommer i kamp med andre katter hvis de bor for tett på, som jo selvsagt er tilfellet i blokka mi. Jeg har derfor valgt å ikke bo med henne, min øyensten, og dette er en ekstra belastning. Jeg kjenner savnet etter henne ofte fysisk i brystet, som et vondt sug. Jeg skulle bo med henne i landlige omgivelser og i den hjertevarme atmosfæren ta fatt på romanen jeg har tenkt på i så mange år. Hun bor i stedet på den vakre eiendommen til mamma, og hvert år tar vi tur til dyrlegen fordi hun har en eller annen skade. Hun er en aktiv katt som trenger boltreplass, et stykke fra trafikkert vei og andre katter osv. Jeg må sitte i leiligheten min og bare håpe at hun ikke har en ny skade som mamma ikke har oppdaget. Jeg skulle følge katten min på hennes livsreise, fra dag til dag. Ta ut mitt morsinstinkt på henne; jeg kommer aldri til å få barn. Nå vet jeg at hun kommer til å dø uten at jeg er der. Leve og dø uten meg.

Mine venner ser hvilken kamp jeg fører, hvordan jeg herjes med, og det er vondt for dem, og for min familie. Ingen kan hjelpe meg! Jeg faller så til de grader mellom to stoler.

Så hva kan man gjøre for meg, for at jeg ikke skal ta mitt liv? Og hva skal jeg skrive for at man får lyst til å redde meg? Man kan si mye om at alle mennesker er like mye verd, men for meg har dette blitt en kamp der jeg må selge meg selv for at man skal forstå at man må redde akkurat meg. Jeg vet at alt er styrt av penger, og at jeg i praksis er et offer for dette. Men jeg ber om at dere ikke gjør som kommunefolka, later som at jeg ikke finnes, slik at jeg kan bli helt borte. Hjelp meg, redd meg! Ikke aksepter at "ikke alle selvmord kan forhindres"! I hvert fall ikke til en kvinne som er så grenseløst åpen og fri for skam som meg, og som så hardt prøver å overleve, få det livet, de omgivelsene, jeg trenger for å ha fred og blomstre. Vi må aldri akseptere at "de beste" blant oss må dø...!

Hilsen dypt fortvilet kvinne (34 år)
Avatar

Hei

jan 1 2017 - 19:31
Hei. Dette var et langt og trist innlegg å lese, og jeg beklager dersom jeg ikke kan gi deg et adekvat svar på dine problemer. Det jeg vil råde deg å gjøre, er å prøve å få en psykiater til å skive en faglig vurdering vedrørende dine særlige behov, samt en fremhevelse over de skadelige omgivelsene som du på dette tidspunktet lever under. Vedlagt i en søknad til kommunen din, vil jeg anta at du får en større sjanse til å få en mer egnet kommunal bolig.

Lykke til!
Avatar

Takk

jan 1 2017 - 21:35
Takk for kommentar! Setter pris på at du bryr deg med å skrive noe, forventet ikke svar her. Angående kommunalboliger er ståa veldig lik i andre kommunalboliger også i kommunen jeg nå bor i, så løsningen er nok at jeg ikke kan bo i kommunalbolig overhodet. Jeg leide i privatmarkedet i ca ti år før jeg forstod at jeg måtte trygle om en kommunalbolig, fordi det var et enormt press på boligmarkedet og jeg visste at studenter ville få prioritet, samt det faktum at private utleiere stort sett nekter dyrehold. Katten min er ikke ønsket. Det er et brutalt boligmarked.

Jeg vet stadig ikke om jeg bør flytte fra kommunen eller ikke. Om det er sykelig av meg å ønske å være mye nærmer slekta mi. Jeg er i en alder da jeg trenger å binde meg, slå rot, de fleste i min alder får barn etc. Jeg tenker at jeg er uegnet som mor, men min lege mener at ingen par egentlig tåler barnløshet, og at par som blir sammen med en tanke om at de ikke skal ha barn, ikke varer. De blir syke av barnløshet.

Jeg vet at det fins enkelte kommunalboliger i nabokommunen til min barndomskommune som er eneboliger, men jeg vet ikke om slike i min nåværende kommune, og jeg vet at man ikke kan tilby kommunal bolig i en annen kommune enn den man for øyeblikket bor i. Ja, lovverket er svært firkantet.

Setter pris på kommentarer, takk.
Avatar

En ukyndig kommentar til Knoppsvane

jan 4 2017 - 00:35
Du sier et sted at du skriver godt, og det er jeg enig i, i hvert fall etter vanlig nettforumstandard, men det var veldig langt og uredigert, så jeg måtte skumme litt her og der. Kanskje i likhet med deg er jeg ikke noen menneskekjenner, så jeg vet ikke hva du trenger å høre. Men jeg synes kanskje du skal se én gang til på rådene du fikk av Daniel123. Du kommer jo med mange råd selv også, men avfeier dem i neste setning uten helt overbevisende begrunnelse. Det virker som du har stor tiltro til ditt eget intellekt, i hvert fall i forhold til andre. Det at du har produsert denne lange teksten er vel i seg selv et bevis på at du har evnen og anledning til å konsentrere deg om en sak. Hvorfor ikke lese gjennom på nytt og se om du finner noen løsninger som holder? Jeg er ikke så hardt rammet av depresjon som de fleste her. Jeg er nesten aldri deprimert tidlig på dagen. På kvelden derimot har jeg noen ganger et vanvittig tankespinn, i likhet med det du overraskende presist har gjengitt her. Men bare jeg sovner og får noen minutters fred på morningen, kan jeg som regel lett se hva som er rett og galt i tankerekkene fra kvelden før. Eller, oftere, hele problemet fremstår som en bagatell. Har du noen slike situasjoner hvor du vet du er mer mottakelig for løsninger og kan vurdere tankene med et mer sobert blikk?

Ellers vil kanskje en naturelsker som deg like Ringenes Herre? Den, eller i større grad de øvrige verkene til Tolkien handler jo litt om verdien av å "fight the losing battle".
Avatar

Hm

jan 4 2017 - 23:59
Takk for kommentar. Jeg ser ikke helt hva du sikter til. Jeg leste det du skrev med ro, men jeg tenker at du ikke kan ha forstått meg helt. Jeg kan følge rådet jeg fikk av Daniel123, men jeg vet at det neppe vil ha noen hensikt. Jeg blir ofte frustrert over "enkle" råd, for de funker sjelden for meg. Jeg har en sammensatt psyke. Jeg går regelmessig i samtaler, og det er ofte litt det samme der, at jeg får råd som man kanskje vet ikke vil fungere for meg. Og det med tanker, følelser og høysensitivitet er jo en grøt. Noen ting kan endres med eget tankemønster, andre ting MÅ bli gjort utenfra/av andre. Jeg ble litt slapp nå. Og Ringenes Herre har jeg aldri ønsket å se. Synes du jeg burde det for å lære noe av filmen?

Jeg er ikke automatisk slik eller slik på dagtid, og slik eller slik på kveldstid/natt. Jeg er heller ofte en periodeperson. Som i perioder er nøytral/normal og i perioder svært emosjonelt sårbar/oppskaket/redd/sint/trist. Eller, det er vanskelig å se årsakene/sammenhengene. Jeg svinger. Noen ganger kan det forklares/forstås godt, andre ganger ikke. Jeg strever veldig, for jeg føler meg fanget av dette, samtidig som jeg strever med selve virkeligheten der ute. Medisiner har man aldri ment vil hjelpe stort på meg. Jeg tenker at jeg har noe som gjør at jeg resten av mitt liv vil være sårbar (og DERFOR må ytre ting til, altså noe utenfor mitt tankemønster). Men jeg vet også at noe kan løses ved å prøve å endre på noen tankemønstre. Jeg trenger å bli møtt i et slags samarbeid, ikke bli påkrevd å gjøre hele jobben selv, ved å endre tankene.

Og angående det å skrive, kan jo ikke du vite hvordan jeg skriver utenfor et forum som dette. Jeg har fått spørsmål om å bli satt i kontakt med en forlegger. Og alle norsklærere har prøvd å pushe meg til å sende inn her og der. Men etter at pappa tok livet sitt, har følelsene for alvor overtatt i hjernen min, og jeg merker at alt som har med intelligens å gjøre er redusert. Det påvirker selvsagt.
Avatar

Sannheten er viktig

jan 5 2017 - 00:25
Jeg skrev innlegget i stor fortvilelse, i desperasjon, for å få mennesker til å forstå at jeg er i ferd med å gå til helvete, og ingen til nå har kunnet gi meg den hjelpen jeg trenger (og da mener jeg på det konkrete planet, det som IKKE har med mine tanker å gjøre, men det som har mer med andre menneskers oppførsel å gjøre, det som FRATAR meg søvn, blant annet, noe som gjør meg livsfarlig, enten for meg selv eller andre, da jeg rett og slett bryter sammen i angst og gråt og skjelving og for alvor blir paranoid, tilnærmet psykotisk), og jeg skrev fordi jeg håpte at noen satt med en løsning som jeg eller andre til nå ikke har funnet. Og for å vise at sånne som meg finnes, vi som er for sårbare til å bo/leve normalt, men for friske til å bo på institusjon eller lignende.

Men det er svært viktig å vite hva som er sant. Både i forhold til mine problemer, mine tanker, mine følelser, mitt intellekt og min intelligens (viktig at man ikke tror man er over eller under der man faktisk er). Kanskje er jeg både mindre intelligent og mindre intellektuell enn jeg tror jeg er/trenger for å skrive roman, og for mye annet. Men mest sannsynlig kan jeg klare å gjenoppbygge hjernen min etter sorgen den har vært i de siste årene, hvis jeg virkelig jobber for det. Nå skal jeg legge meg. Håper jeg ikke vekkes av skolebussen i morgen tidlig, og at naboen under ikke smeller mye med dørene i natt, jeg kan jo høre det gjennom øreproppene. Jeg hører ham akkurat nå.
Avatar

Re: Hvor skal jeg ...

jan 5 2017 - 19:14
Kjenner meg att i ein del av det du skriv. Slik eg ser det no var eg lenge ein miljøfantast. For førti år sidan var sur nedbør eit trugsmål, og så kom uttynninga av ozonlaget. No er det opphoping av CO2 og forsterkingsmekanismer i klimaet.
Mykje av den naturen eg var glad i er allereie i ferd med å gå tapt. Men eg har skifta side i miljødebatten. Lokalt er eit småkraftverk i ferd med å kome på plass for å nytte fallet gjennom bygda. Høgare oppe i same elva vart utbygginga stoppa fordi der er eit populært utfartsområde. Denne utfarta har auka siste åra. Sjølv om folk med mykje pengar er flinke å fylle bilane sine kan det lett bli til at auka køyrelengd pr bil og per år vert på 500 - 2000 km for dei ivrige som kjem i frå byen. Der går miljøgevinsten altså tapt. At eg er negativ kjem av at hadde eg budd i byen måtte eg nok site aleine i bilen om eg ville på fjelltur.
Prøv heller å finne glede i den naturen som er. Alle ser berre på sine interesser, og nokre av oss vert ikkje rekna med i det heile teke.
Og vidare. Det er visst slik at kunstnarar gjerne har slite med noko. Depresjonen din kan kanskje gjere skrivinga di mindre effektiv og produktiv, men kjenslene dine kan gi meir innhald i lesestoffet?
Avatar

Re: Hvor skal jeg gjøre av meg (når samfunnet/naboer gjør meg suicidal)? Viktig innlegg som bør leses av alle politikere!

jan 7 2017 - 12:18
Av og til kan ein kanskje overbevise seg om visse ting, som til slutt ikkje viser seg å stemme.
For eksempel skriver du at:
--
eg bor i en splitter ny blokk, og der har man valgt en ventilasjonsløsning som fører en andel av lufta fra alle de 14 boligene direkte tilbake til lufta som skal fungere som ny, frisk luft. Dette for å varme opp lufta som dras utenfra og inn i boligene. Slik blir jeg torturert av de andre beboernes inneluft, som inneholder mye rart.
--

Dette er ikkje riktig. Dei bruker varmen frå innelufta til å varme opp ny frisk luft. Det går gjennom ein varmevekslar, men inneluft som skal ut og ny frisk luft blir ikkje blanda. Dei er i adskilte kammer i varmevekslaren. Då kan ein gjenvinne 85-90% av varmen som gjer at ein reduserer energiforbruk og gjer litt for å "redde verden". Opner ein vinduer og ventilerer gjennom dei sløser ein energi og "forurenser" (alt etter kor energien kjem frå).

Dvs om det kjem røykeluft inn må det jo komme av at det er røykt i området ein tar inn ny frisk luft / evt gjennom eit opent vindu/dører. Det har ingeting med blanding av inne / uteluft i ventilasjonssystemet.

Ellers håpar eg du klarer å fokusere på det du likar å gjere og ikkje alt det andre som tapper deg for all energi.
Til forsiden