Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Hvor lenge skal man orke å leve? og hvor mye skal man godta...

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Hvor lenge skal man orke å leve? og hvor mye skal man godta...

april 21 2019 - 20:14
Hvor lenge skal man orke å leve? og hvor mye skal man godta når man ikke har noe positivt(som man virkelig har behov for..) i livet eller noe positivt å se frem til?


Er ofte irritert over livet og den siste uken er det ikke mer enn en fuckings konfirmasjon som irriterer veldig. I tillegg til alt annet. Jeg har nesten ingen ting bra som står meg nært, er møkklei foreldrene mine, har ingen venner og har aldri hatt ordentlig gode venner, ingen jeg kan snakke med om alt og som skjønner meg, har nesten aldri hatt det heller men har brukt min søster og mor noen veldig få ganger men ser det er lite vits, ingen venner eller noen i familien som jeg har noe til felles med. Frister nesten å si at jeg ikke har noen fremtid, men det stemmer ikke hvis jeg finner noen som kommer til å stå meg nær ila året og finner noe positivt i livet å se.. men nå står det et kjempestort spørsmålstegn for fremtiden.
Pr. nå har jeg veldig liten toleranse, føler meg nesten ikke fortrolig til noen, føler nag til noen, ikke så veldig komfortabel med meg selv (hvordan jeg ser ut/at jeg har lagt på meg, begrenset selvtillit), har visse sperrer, kanskje mer kritisk generelt, føler ingen tilhørighet ++
Den siste tiden - har vært ca. to år arbeidsledig, gått en stund i psykiatrien (til jeg så at det ikke hjalp noe og så hvor udyktig de/hun er), vært med flere ganger på strandrydding (helt til det ble en uskyldig klinsj med lederen av organisasjonen, jeg skulle bli leder/ansvarlig for ryddegruppa i min kommune, etter han hadde ordnet fb. gruppe la han ut et bilde av meg og ei dame (som er som en nestleder) som sponset reklame på fb(!!) uten at jeg fikk vite om det eller ble spurt på forhånd. Da klikker jeg.. Det ble en natt full av angst, forbannelse og sterk indre uro). Etter den siste telefonsamtalen med kontaktpersonen i nav ble jeg skuffet og opplevde halve samtalen som dyster og litt destruktiv siden han ikke var helt enig med meg og følte jeg så en annen side av han.
Til nå har jeg hvert fall erfart at det uheldigvis er flere idioter der ute, selv de man vil samarbeide med eller de man må ha kontakt med til man er i fast jobb (er pr. nå endelig i arbeidspraksis).
Når det gjelder strandrydding og rydding i naturen har jeg planer om snart å opprette en lokal ryddegruppe, både for å ta ansvar for naturen og for å forhindre som best jeg kan at den jæv… skal komme til min kommune å rydde… Så, jeg ser generelt muligheter men har veldig lite positivt og er lei av å bare eksistere og gå på siste gir/refreng.
Når det kommer til motbakker og ting jeg absolutt ikke vil så kjenner jeg lett på at jeg ikke vil leve mer, tidligere i dag tenkte jeg på hvem som skal overta (verdifulle ting og økonomi/testament) og rydde det som står igjen. Før jeg dør/skal dø har jeg bestemt meg for å rydde og ordne det viktigste etter meg... Får også fort/ofte tanker og reflekteringer på hva som gjør livet verdt å leve osv. da

Halve livet har jeg hatt ensomhet, og helger og ferier er noe av det kjipeste mens lengselen og følelsen av å være på siden blir større og større.

Er nok mer om meg jeg kunne skrevet som mine interesser men så lenge man ikke har det grunnleggende og viktigste i livet blir nesten alt annet uviktig og liten grunn til å leve for i lengden.

Flere som har eller har hatt det likt? Hører gjerne på andres historier om det er til nytte..

Ble nok et langt innlegg dette, men takk for at du leste.
Avatar

hallo

april 21 2019 - 22:44
for det første ville jeg fått et apparat rundt meg
spesielt viktig er en behandler du har kjemi med
alle trenger noen å snakke med - noen å åpne seg for
og som innpå: kjemi er veldig veldig viktig
og da må du også gi stakkaren en sjanse
alle kan ha noe å bidra med
på en eller annen måte
tenker på deg
trist slik du har det
stå på videre ;)
Til forsiden