Jeg vet jeg er en av mange og beklager om dette oppleves som sutring. Kanskje det er det uten at jeg ser det selv.
Jeg er bare så sliten og er redd for at jeg har kommet til et punkt hvor jeg ikke har krefter til å kjempe lengre.
Etter 20 år i samme grøt, vet jeg ikke min arme råd noe mer. Etter mange forsøk har jeg skjønt at jeg ikke klarer å komme gjennom dette alene. Og jeg har forsøkt alt jeg kommer på..
Jeg fortalte min mann om både depresjon og angsten i håp om å få styrke og trygghet til å komme gjennom det. Han valgte å være utro.
Jeg åpnet meg for det jeg trodde var en god venninne. Ho snudde ryggen til meg.
Jeg kontaktet legen i håp om å få psykolog. Siden jeg kunne definere min egen tilstand så godt, fikk jeg ikke hjelp. Jeg var ikke syk nok.
I min verden er dette en del av utallige bekreftelser på at jeg egentlig ikke har en betydning, min verdi baseres på om andre trenger noe fra meg. Utover det eksisterer jeg ikke.
Det finnes ingen i min vennekrets lengre, naturlig nok da jeg ikke lever opp til forventningene om lykkelig, blid, frisk og rask.
Helt ærlig er jeg redd for å ta kontakt, jeg klarer ikke flere avvisninger. Og ja, jeg har forsøkt. Flere ganger.
Den eneste grunnen til at jeg er her, er mine barn. Men jeg er ganske sikker på at de takler et liv uten meg, jeg kan ikke tilby alt de fortjener uansett.
Ensomheten er en fysisk smerte som ikke forsvinner. Angsten sitter som er spiker i tinningen hver dag, jeg er redd alle forventningene jeg ikke lever opp til. Depresjon har flyttet inn som Styggen på ryggen, den gir meg aldri en pause. Jeg må for all del ikke tro jeg er noen.
I min verden er det kun fordeler med å slippe.
Alt er gjennomtenkt, tusen ganger, uten å endres.
Eneste som holder meg her ennå er; hva om jeg ikke lykkes med det heller, og blir en større belastning for samfunnet og familien enn det jeg er i dag...
Hvor lenge skal jeg kjempe?

Kjære vene, hva er det som feiler enkelte leger... Du må gå til legen igjen og være ærlig om det du beskriver her. Du har krav på å få hjelp når du åpenbart er deprimert. Eventuelt bytt lege. Du kan også sjekke ut noe som heter Rask psykisk helsehjelp, hvis det fins i din kommune. Ikke gi opp!

Bare for å legge til: du trenger ikke nødvendigvis å gå i detalj om hendelsene i livet ditt, men vær tydelig på hvordan du tenker, og føler deg.

Ja, ta kontakt med Rask psykisk helsehjelp! Ikke lang ventetid som ved DPS og privatpraktiserende, OG de kan henvise videre om de mener at du trenger mer hjelp enn de kan tilby. En henvisning derfra blir tatt like seriøst som en henvisning fra fastlegen.

Når du forteller legen din om hvordan du har det, forteller du da også at ikke ikke ønsker å leve? Det må han ta seriøst!

Det finnes ikke Rask psykisk helsehjelp i min kommune.
De gangene jeg har utdypet nivået av depresjon, blir jeg satt på medisiner mens jeg venter i psykolog-kø. De siste fem årene har jeg nektet å bruke medisin for det hjelper ikke, det gir meg kun en liten pause.
Etter over 20 år, kjenner jeg tilstanden min godt, vet hvor grensene går. Dette har dessverre ført til at jeg føler jeg ikke blir tatt seriøst.

Du burde snakke med en annen lege hvis den du har ikke tar deg seriøst. Har du hatt samme lege hele tida? Og har du stått i kø i fem år?

Nei, denne siste legen sykemeldte meg, ferdig med det...
Jeg er egentlig en resurs sterk og oppegående dame, kjenner ikke meg selv igjen når jeg ikke klarer å ta tak i dette selv.
Er klar over at jeg har krav på hjelp men har ikke krefter til å kjempe for å bli tatt seriøst.
De kreftene jeg har, brukes på barna så godt jeg kan.

Det er vanskelig å be om hjelp når man føler seg overveldet av motgang. Det er en vanlig reaksjon når man er deprimert, men jeg tror det kan være verdt å snakke med en annen lege.

Som andre skriver her, så er det nettopp dette depresjon gjør med deg: Den tar kreftene fra deg, slik at det blir vanskelig å bruke de ressursene man faktisk har.

Er det noen som kunne hjulpet deg med å ta kampen for/med deg? Noen som kunne blitt med til legen? Finnes det en ressurstjeneste eller lignende i kommunen din? Er barna så små at du fremdeles har kontakt med helsesøster?

Det er nok endel av problemet, jeg har ingen å lene meg litt på når fornuften svikter i tunge stunder.

Jeg orker ikke mer. Livet dreper meg. Det er umulig å leve uten håp.