Hver en dag i ensomhet.
Et halvt liv med ensomhet, usikkerhet, ingen tilhørighet, ingen nære venner å ha kontakt med (ingen nære som kjenner meg ordentlig), ingen livsgnist.
Etter ca. to år som arbeidsledig og i nav kan jeg definitivt legge til forbannelse, lite tillit til folk og lite tro på at noe bra vil skje, lite selvtillit/selvfølelse (den må hvert fall jobbes hardt for), men er mer til stede i livet og på en måte kanskje mer trygg på meg selv og at jeg trenger en virkelig forandring i livet. Har lenge hatt behov for å komme opp og fram i livet, få noe ut av livet. I alt for mange år har jeg stått på sidelinjen mens andre har ‘’kjørt’’ forbi meg i livet, mange i racerfart. Mens noen er født til å ha et utrivelig liv som bare står stilt.

Hverdagene går til å jobbe, slappe litt av, spise, sove. Helgene er så og si like kjedelige.
Skulle hatt en slags bærebjelke i livet for å slippe å tenke; hva som er meningen med livet? Er det dette som er livet?

I flere år har jeg vært med i et dansemiljø, men hoppet av og tok pause for et halvt år siden etter å ha mistet livsgnisten og følt meg tom og ensom på innsiden over veldig lang tid.

Har bla. vært hos psykiatri og psykolog og en slags type coach. Alt er helt håpløst. Skuffelse på skuffelse. Det jeg tror samfunnet trenger mer av og ‘’svake’’ mennesker trenger hjelp fra er erfaringskonsulenter innen flere felt, ikke bare innen rus og sånn.
Trenger å snakke med noen som har vært ‘’usynlig’’ og stått fast i myra selv og jobbet med å komme seg opp og fram. Folk med velkjente stillingstitler som tror de har hjelpen byr meg imot.

Jeg vil si jeg har gjort mye for at jeg i dag burde hatt det bedre (orker ikke nevne alt for da vil teksten bli dobbelt så lang og jeg er møkk lei av å rippe opp i det uten at det er til hjelp), men uheldig som man skal være gir livet oss en over trynet rett som det.

Det aksjoneres og ropes om at vi har klimakrise… Men vi har ikke før hatt et kaldere samfunn, et mer skjevt og urettferdig samfunn og med mer ensomhet og psykiske plager. Samfunnskrise? Ja, det kan vi nok trygt si.

Livet og samfunnet er (nesten?) en dystopi.