Hei alle!

Jeg er ei dame på 42 år. Har slitt med angst og depresjon som har kommet og gått igjennom hele livet. Når jeg har blitt syk har jeg gått til legen, fått anti depressiva og på et vis har jeg klart hverdagen igjen, sluttet på anti depressiva og fortsatt med livet. Dette har jeg vel gått igjennom 4-5 ganger de siste 20 årene. Jeg har klart å gjennomføre utdannelse og være i jobb frem til det blir for mye og jeg får en ny smell. Jeg har hatt noen runder hos psykiatrisk sykepleier. Nå sist runde var jeg på stressmestringskurs. Dette var for to år siden.

Da hadde jeg det dritt på jobb, alt tårnet seg opp og jeg ble sykmeldt. Fikk ny jobb, alt var strålende, jobbet 14 dager og fikk beskjed om at den nye jobben skulle legge ned. Så da var det ut å finne seg noe nytt og fikk en jobb jeg i begynnelsen likte veldig godt. I disse to årene har jeg stått på anti depressiva. Så havna jeg der igjen. Angsten kom tilbake, til tross for at jeg står på medisiner, noe som aldri har skjedd før.

Hva annet enn medisiner kan jeg få? Jeg synes det er så vanskelig å orientere seg i hvilke tilbud som finnes der ute. Jeg har heller aldri fått en skikkelig utredning av en spesialist, men jeg vet ikke om det har noe for seg?

Jeg er sykmeldt 14 dager… men føler at jeg trenger «en plan». Noen som har noe erfaring med hjelpeapparatet og vet hva jeg bør etterspørre hos legen?

Jeg er nok fæl til å pynte på hvordan jeg har det, men nå er tiden for å være ærlig. Ingen ting blir bedre av å ikke få hjelp når jeg trenger hjelp.

Jeg tenker at fastlegen må være første instans :) Han/hun bør vite hva som finnes av tilbud til deg :)

Jeg tenker at fastlegen må være første instans :) Han/hun bør vite hva som finnes av tilbud til deg :)

Tja, fastlegen først ja. Så er det vel en henvisning til Distriktspsykiatrisk senter (DPS), hvor du får en utredning av en kyndig person. Så lenge det ikke er akutt, så kan de hjulene gå sakte rundt. Mens du venter på det, kanskje skriv ned dine egne tanker rundt dette. Det å se egne tanker på papir (jepp, papir og blyant), er bra i seg selv og kan hjelpe med å gi klarhet i hva som foregår.

Angst og depresjon er gjerne følgesvenner, så det du beskriver er nok vanlig, vil jeg tro. Har noe av det samme gående - der depresjonen nå lar seg kontrollere, så er angsten verre.

Med hensyn til hva du kan få gjort med dette, så er vel svaret alt og ingenting. Det finnes ingen mirakelkur for dette, men veiene til Rom er mange. Medisiner for å ta det verste, så forskjellige opplegg for å bli tryggere i eget hode. Selv synes jeg samtaler har gitt mest, samtidig som gruppeterapi gir en følelse av at man ikke er alene om å vandre i tåka.