Jeg vet ikke hvem jeg er eller hva jeg vil med livet, annet enn at jeg vil ha barn og familie.

Er en 31 år gammel mann med fullført videregående med ett fagbrev bak meg, men jobber i helt annet område enn hva utdanningen er.

Jeg jobber og står på, men som nattevakt blir det liten fritid og feil døgnrytme i forhold til de fleste andre rundt meg så derfor liten omgangskrets med kun noen få venner, og ikke alltid de har tid til og være sosial når det passer for meg, så sitter en god del alene med tankene mine.
Vurderer sterk og bytte jobb for tiden, men vanskelig det og siden man bor i en liten kommune og det er svært lite med jobber ledige.

Sitter og ser på at de fleste vennene og bekjente kjøper seg hus, får samboere, barn, bryllup osv, og det tenker jeg at jeg vil ha også, men når man har vært singel hele livet, altså aldri vært i et forhold blir det veldig skummelt plutselig.
Har jo liksom ikke helt peiling på hva man skal gjøre eller si for å få ei dame interessert.

Har også vært inne på tanken på og flytte og bytte jobb, til en plass jeg ikke kjenner noen og starte på nytt, men trives jo også i den lille kommunen jeg bor i, er jo her jeg har familie og venner og frykten for det ukjente er større enn viljen til og starte på nytt,

Jeg har prøvd veldig mye forskjellige jobber, men er aldri mer enn 3 år på en plass før jeg kjeder meg og sier opp og bytter jobb og begynner på ny arbeidsplass, finner liksom ikke jobben jeg føler jeg kan ha til jeg blir pensjonist.
Finner heller ikke noen hobbyer eller interesser som kunne stjelt litt tid og fokus fra meg, sånn at jeg kanskje slipper det evige tankekjøret.

Har ofte humørsvingninger og viljen til og leve blir borte i perioder, men vil jo ikke dø, men vil heller ikke leve sånn som jeg gjør nå.
Ene dagen er jeg gira og googler og sjekker ut jobber og leieboliger andre steder, andre dagen vil jeg bare ligge i senga, tredje dagen er jeg fornøyd og glad med det jeg har og så plutselig er jeg dritlei og vil ikke mer igjen, og sånn holder det på, veldig slitsomt.

Ble mye mobbet fra barneskolen og ut videregående, så har hatt en del samtaler med psykolog og adhd utredning og diagnose, men begynner og tro at jeg kanskje har noen flere diagnoser underliggende som skulle vært utredet.
Mobbingen startet for at jeg bruker briller, så begynte jeg og trøstespise fra tidlig alder, ble tjukk og ble mobbet for det, og med adhd og sinne da så ble jeg ett lett og morsomt mobbeoffer, og er enda overvektig og sliter mye med selvtilliten.

Er svært sjeldent på fest og sosiale lag for jeg er han som alltid blir avbrutt om jeg sier noe eller så blir jeg totalt oversett og sitter ofte for meg selv med en øl i ene hånda og mobilen og scroller med andre hånda.
Å snakke med totalt fremmede ukjente damer er vertfall helt uaktuelt, da begynner jeg og svette og blir nervøs og fumler med ordene og ordene kommer ut feil.
Har også vanskelig for og opprettholde en samtale med mindre det er ett tema jeg liker.

Finner liksom ikke noe som fenger meg lenger, tv, film, serier og spill blir lite brukt for tiden, finner jeg et spill jeg syns er morsomt spiller jeg det kanskje 2-3 timer hver dag i ei lite uke, men etter det er jeg lei og går tilbake til og tenke på hva jeg skal gjøre for å få det bedre.

Føler meg som en totalt fiasko og taper som ikke har noe og glede seg over.
Aldri hatt kjæreste, ikke eier jeg hus og med lite sosial kontakt utenom kollegaer.

Jeg også vil ha dame, barn og eget hus og alle gledene og sorgene som kommer med dette, og jeg har prøvd alt av datingapper som finnes og kjøpt premium på flere av dem igjen, men ikke noe napp på noen av de, og de rundt meg sier bare at det blir med tiden, må ikke stresse, ordner seg, men det gjør ikke det, kommer til og ende opp som en bitter sur gammel mann på sykehjemmet som hater livet og alt og alle rundt meg og blir de ansatte sitt største og værste mareritt.

Ifølge både kollegaer og venner og tidligere sjefer er jeg både omgjengelig, hyggelig, sosial og ikke minst dumsnill, så skjønner ikke hva jeg må endre annet enn å bygge opp selvtilliten, noe som er helt umulig for meg og klare på egenhånd

Har noen runder med depresjon i året, hvor jeg bare sover, dusjer, spiser litt og drar på jobb, men varer bare ei lita uke i slengen og kommer meg ut av den tankegangen uten hjelp som regel.

Har du vurdert å bruke en datingcoach?

Jeg vil anbefale deg boken "Frakoblet- de egentlige årsakene til depresjon og de overraskende løsningene" av Johann Hari. Starten er litt kjedelig og det er en del selvfølgeligheter, men den tar seg opp når har går inn på de forskjellige årsakene som det kan være verdt å reflektere over.

Han skriver blant annet(hentet fra statistikk) at 83% er uengasjerte på jobb, og 23% av disse igjen er aktivt uengasjerte, dvs at du motarbeider arbeidsplassen, vet ikke om dette da inkluderer "kos med misnøye" i form av baksnakking av sjefer f eks. i større grad enn de som er passivt uengasjerte. Jeg trekker fram dette som et eksempel fra boken fordi du skal få litt perspektiv i forhold til egen misnøye på jobb. Det kan jo være en trøst å vite at andre føler det på samme og lignende måte, men man maskerer dette så godt man kan.

Du er jo ganske ung enda, så du kan jobbe med selvutvikling slik at du over tid kan bli mer selvsikker og kanskje da tør å prate mer uanstrengt med damer, det er jo den beste måten å finne ut om dere har noe felles. De færreste vil jeg tro, blir kjærester med en fremmed som har sjekket seg opp.
Tror den gjennomsnittlige alderen for førstegangsfedre er godt oppi 30 årene for menn og jeg har hørt om de som er både 40 , 50 og til og med 70 år(sikkert ikke til å anbefale da men) når de blir fedre. Så ikke fortvil tenker jeg!

Ønsker deg lykke til!

Dette syns jeg du bør ta på alvor. Og det er fint at du ikke undertrykker de vonde følelsene, men at du faktisk skriver de ned, som du har gjort her. Jeg jobber som terapeut (jeg er psykosyntese terapeut, ikke psykolog, og derfor ikke opptatt av diagnoser og utredninger. Jeg kjenner deg ikke - men tror ikke du er "syk", men hvis du er usikker,så bør du snakke med fastlegen din).
Jeg tror du trenger å bli klarere på hvem du er, siden det var overskriften din. Og jeg tror det er en av forutsetningene som må være på plass, for at det andre ute i livet ditt skal falle mer på plass. Derfor ville jeg lett etter en psykoterapeut hvis jeg var deg, og brukt tid på å få en dialog om megselv - se mønstre litt klarere, forstå megselv bedre - og da kan veien til det du ønsker også bli tydeligere - så du kan begynne å gå den veien. Lykke til!

Har vært frakoblet ei uke nå for har hatt fri.

Skal sjekke ut den boken der ja.

Og høre med lege om å få meg en time og videre henvisning til rette instans.