Denne langvarige depresjonen og kjærlighetssorgen har ødelagt alt.. Er sent ute til avsluttende eksamenslesing.. Er sent ute til å søke jobb. Sent ute til alt. Akutt panikk og angst. Akutt lyst til å bare ende livet fordi alt er håpløst, jeg har ødelagt alt og det er for seint.


Hva skal jeg gjøre? Ingen som skjønner meg.. Ingen som kan hjelpe meg og vil hjelpe meg.

Jeg kjenner meg virkelig i samme situasjon som deg. Studiet, jobb, kjærlighet...alt blir ikke som jeg forventet og så mye usikkerhet fremdeles. Det er ikke lett og veldig overveldende. Tanken om håpløshet kommer. Men det er normalt. Vi er mange i samme situasjon og mange som etterhvet klarer det. Bruk den tiden du trenger og ikke gi opp.
For meg så er det å snakke med noen en hjelp selv om jeg alltid tviler på at noen kan hjelpe meg. I forhold til studiet fikk jeg hjelp til at jeg kan gradvis komme tilbake. Det er folk ute som forstår hvordan vi har det og gjennom å snakke med dem kunne vi finne forståelse og håp...jeg ønsker deg alt godt...ikke gi opp...

Jeg prøver å snakke med folk, men alle er opptatt med sitt. Er ingen jeg kan snakke med.. om alt som kverner i hodet mitt. Vil snakke om eksen, minnene, om de vonde tankene relatert til mat og ville slanke seg...


Jeg vil ikke gradvis tilbake.. jeg vil komme i mål nå.. =( Men eneste jeg orker å gjøre fysisk eller psykisk er å trene eller jobbe. Vil holde meg opptatt med det.. orker ikke det andre, da glipper jeg og maser på eksen igjen som ikke svarer og sånt.. det er kjempe tøft..

Det er jo kjempebra at du greier å trene og jobbe og det skal du være stolt av. Har du tenkt på at det går an å søke profesjonell hjelp til depresjonen og tankekjøret?Jeg vil råde deg til å ta kontakt med fastlegen i første omgang.

Å mase på eksen er ingen vits.

Ønsker deg alt godt!

Takk Berit.. Ikke nå lenger. Har de siste dagene isolert meg, vært hjemme fra både skole og alt. Mindre matinntak også.

Jeg går til psykolog, som bare er fæl. Nå har fastlegen henvist meg til DPS, så vi får se.

Nei.. Eksen svarer ikke. Det gjør vondt verre. Er ille når vennene mine heller ikke tar kontakt. Vil klare å spise, trene, studere, fokusere på meg og drømmene mine. Nå ligger jeg bare i sengen..

Det er lov å ligge i sengen hvis det er det man klarer den dagen, men ikke for lenge. Det er viktig å høre på kroppen. Det du føler er skapt av deg og en del av deg. Ikke se på det som mislykket eller stygt, men prøv heller å ta det med deg. Ok, jeg ser deg kjærlighetssorg, du er der, og du er kommet for å bli en stund, men du får ikke lov til å bestemme livet mitt.

Det høres kjempeteit ut, men det funket med meg. Og jeg har hatt forskjellige depressive episoder og har medisinert meg over en lav sko for det. Til slutt var det bare bedre å innrømme at det der var der, og at ikke alle dager er gode.

Lykke til videre. Klem.