Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Hva kan jeg gjøre?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Hva kan jeg gjøre?

okt 14 2019 - 21:33
Jeg er en mann på 42 år. Jeg har vært deprimert og gått på diverse antidepressiver i minst 12 år. Jeg har masse personlighetsforstyrrelser. Jeg har likevel klart å fungere utad. Jeg har hatt en god jobb og fremsto nok som vellykket inntil nylig. Nå er jeg sykmeldt og skal snart over på AAP. Jeg går til behandling, men det hjelper ikke. Psykologen er sikkert flink, men metoden hennes fungerer ikke for meg og jeg blir bare mer og mer deprimert og fortvilet. Jeg tar dette opp med henne nesten hver time men hun bare fortsetter med det samme. Det er ikke mulig å få en annen psykolog uten å vente ett år. Jeg har gitt opp håpet om at jeg noen gang skal bli bedre.

Jeg er gift og har barn. Dette sliter på dem. Merker at spesielt kona har det veldig vanskelig med en mann som på en god dag klarer å gå ut med søppelet og ellers stort sett ligger på sengen. Barna ser meg som en som er der, men ikke bidrar med noe. Økonomisk vil de klare seg bedre hvis jeg dør enn hvis jeg skal leve på nav de neste 40 årene. Jeg har planlagt detaljert hvordan jeg kan dø og skaffet det jeg trenger. Jeg vil ikke gjøre det hjemme, for å skåne dem mest mulig.

Jeg forstår at det vil bli tungt for dem hvis jeg gjør det, men alternativet er å ha en mann/far som trekker dem ned i all fremtid. Jeg vet ikke hva som er verst.
Avatar

Re: Hva kan jeg gjøre?

okt 14 2019 - 21:54
Tenk om barna dine får det så vondt som det du har det inni deg nå, hvis du tar livet ditt? Jeg skjønner at du tenker det vil være bedre for dem om du ikke er der, men om du velger å gjøre slutt på livet ditt, så har du ingen sjanse for å gjøre livet til barna dine (og kona di) bedre! Jeg skjønner at det føles helt umulig at ting kan bli bedre, men du kan faktisk ikke med sikkerhet si at det ikke vil bli det! Den eneste måten å finne ut det på, er å prøve videre!
Jeg vet at det er utrolig tungt, men vær så snill og ikke gi opp! Jeg har slitt med depresjon i over 15 år, og det er ikke før nå det siste året at ting endelig har begynt å snu.. For et år siden var jeg 100% sikker på at det aldri kom til å bli bedre, men jeg tok feil! Det kan hende du tar feil også! Man må ikke alltid tro på det man tenker.
Avatar

Hei du

okt 15 2019 - 03:11
Det første jeg vil si er at det er forsket på og kommet frem til at menn er på sitt mest deprimerte når dem er 42 år (faktisk) men deretter så snur det. Det ser ut som det begynte hos deg ved 30års alderen når testosteron nivået hos menn snur, menns overgangsalder er i 30 årene. Jeg sliter selv med alvorlig depresjon og føler tidvis at livet er totalt uutholdelig. Har hatt så sterke selvmordstanker at jeg har vært redd for å akutt kunne gjøre det, måtte unngå enhver situasjon som kunne trigge muligheten til å ta mitt liv, veldig usikker på megselv. har sterke selvmordstanker 4-5 gang om dagen. Hva er årsaken til at livet ditt snudde negativt ned etter fylte 30? Når mine værste selvmordstanker herjet måtte jeg tvinge meg til å tenke at: enn hvis livet etter døden finnes og er mye mye værre enn slik det er nå, enn om det ikke er rolig søvn og fri fra lidelse du møter. Vet ikke hva du har prøvd men selvmordsmanifestajon din høres ut til å ha kommet ganske langt, noe som ikke er spesiellt bra. Tenker du har mange alternativer igjen du kan prøve om du innerst ønsker livet og gleden din tilbake, på mitt mest deprimerte var jeg usikker på om jeg ville ha gleden i livet tilbake. Tok ikke vare på megselv i det hele tatt, sov ikke var så sliten at jeg ville helst slippe alt. Gikk på antipsykotisk og antidepressiva uten å føle det hjalp spesielt mye. Vet ikke hva du har prøvd, men om du bestemmer deg for å ta livet ditt prøv disse tingene først: tenk at livet etter døden ikke er bedre enn nå, prøv ECT behandling, prøv hormonbehandlingen HGH eller anabole steroider om så, dette praktiseres i utlandet, prøv sjaman ayachusa, prøv å få ketamin spray, send en søknad til vikensentret eller Modum bad. Kjenner ikke din historie men du må gjerne fortelle mer om deg. Noe som ofte kan gjøre oss deprimerte er når selvbilde slutter å snakke med selvet, og man føler seg mislykket i selvrealisering. Hvor gikk det galt og hva er grunnen? Har du en endogen depresjon?
Avatar

Takk, men...

okt 20 2019 - 13:55
Hvordan får jeg tilgang på alle de mulighetene du nevner med ECT, hormoner, steroider og så videre?

Depresjonen skyldes masse personlighetsforstyrrelser som igjen skyldes forholdene når jeg var barn. Jeg er rimelig sikker på at etter døden finnes ingen ting, så å frykte Helvete hjelper meg ikke. Jeg vil mest av alt ha tilbake livet mitt, men det er ingen ting som tyder på at det er mulig. Det har gått for langt og den behandlingen jeg får gjør meg bare værre.

Det jeg aller minst vil er å ødelegge familien, og jeg tror det er mer skånsomt for dem å gjøre kort prosess enn å i all fremtid være en klamp om foten deres. Kona gråter og er fortvilet. Hver dag. Barna begynner å preges.

Jeg er overbevist om at jeg en gang kommer til å ta livet mitt, hvis jeg ikke får ordentlig hjelp. Og den ordentlige hjelpen ser ikke ut til å eksistere. Da må det være bedre å gjøre det før de rundt meg er helt ødelagt, så de har krefter til å komme seg opp igjen, enn å vente til de også er utslitt.
Avatar

Re: Hva kan jeg gjøre?

okt 22 2019 - 21:44
Såklart er det vanskelig for familien å se deg ha det vondt og slite, de føler seg sikkert ganske hjelpesløse når de ikke klarer å hjelpe deg. Forstår også godt at du og føler deg enda verre av å se det.. Men det kan faktisk bli enda verre for dem om du velger å ta livet ditt! Det kan gi dem sår som kanskje aldri kommer til å leges. Jeg skriver det igjen, ikke tro blindt på alt du tenker! At du tenker at alle får det bedre uten deg, gjør det ikke nødvendigvis til en sannhet..det er kun en sannhet i ditt hode! Og det er depresjonen sin skyld! Det er utrolig hvor mange destruktive tanker som framstår som det mest logiske i verden når depresjonen herjer som verst.. Jeg forstår at du er midt oppi det nå, og da er det vanskelig for deg å ta til deg det jeg skriver nå, har vært der selv. Men tving deg selv til å ikke gi opp, prøv alt du kan for forsøke nye metoder som kan hjelpe! Har du spurt fastlegen om tips til behandling eventuelt henvisning til noe annet en det du driver med nå? Og forresten, har kona di prøvd pårørende-kurs? Har dere forsøkt nettverksmøter?
Avatar

Re: Hva kan jeg gjøre?

okt 24 2019 - 11:46
Takk for at du svarer meg. Jeg forsøker å få annen behandling men ventelistene er lange. Kona får oppfølging.

Jo, det er sikkert depresjonen som snakker, men det jeg føler jeg trenger er et ørlite håp. Og det kan jeg ikke finne.
Avatar

Hei.

okt 24 2019 - 15:22
Jeg forstår at livet kan være forferdelig vanskelig og tungt til tider, eller generelt.... Prøv å gå turer ute i naturen, gjærne med noen. Ta med deg en termos med noe varm drikke og noe godt å spise, ta med liggeunderlag, og spander et saueskinn på deg selv på europris, og føle at du er verdt det. Gjør det litt hyggelig for deg selv! Tenn et bål også. Det kan være et ordentlig tiltak, men det er få ting som er så godt som å komme seg ut på tur, og slappe av i naturen ved et vann med god utsikt. Man får trent kroppen, og det er god mindfullness i å være ute.

Ketamin tilbys på to klinikker i oslo. På Emmasofie klinikk og et sted på Bygdøy som heter axonklinikken. Det er vel bare å ta kontakt der og høre om de kan hjelpe deg. På emmasofiaklinikken jobber det også psykologer man kan samtale med.Jeg har intrykk av at de kan gi time ganske umiddelbart utifra det jeg har lest på hjemmesiden deres.

om du er nysgerrig på slik "alternativ medisin" som Batman87 nevner, så kan du melde seg inn i Facebookgruppa emmasofie forum, og gruppa emmasofie meetup. Der har man mulighet til å håre andres erfaringer med bruk av "alternativ medisin". Man kan jo også lese mye om f. eks. mdma og psykadelika på nett. Skal du prøve ut dette, er det ekstremt viktig at du har andre rundt deg som selv har erfaring med bruk av slikt og en seriøs holdning til det, og det er ikke noe man eksperimenterer med alene.
Avatar

Hei

okt 26 2019 - 12:11
Jeg hadde en mann som deg, og han valgte å ta sitt eget liv til slutt.
Som du skriver så innrømmer jeg gjerne at jeg var frustrert og lei meg mens han levde og jeg følte mye på hjelpesløsheten - i forhold til sykdommen og helsevesenet.
Men tro meg - jeg skulle så gjerne heller hatt den deprimerte mannen og pappaen vår fortsatt. Det er alltid håp!
Min mann ga opp før alle metoder og medisiner var utprøvd. Jeg vet at det er tungt å nå fram i helsevesenet, men vær så snill - ikke gi opp!
Bruk barna og kona som motivasjon for å kjempe - alt de ønsker er at du skal bli friskere og ha det bra. Kanskje du kan be om å bli innlagt en periode for litt tettere oppfølging - da vil du også få prøve en annen behandler. Gå gjerne via akutteam i kommunen hvis du syns psykologen ikke hører på deg eller spør om kona de kan ta kontakt med dem.
Ikke gi opp - det er best for alle at du lever.
Avatar

Re: Hva kan jeg gjøre?

okt 26 2019 - 19:25
> Men tro meg - jeg skulle så gjerne heller hatt den deprimerte mannen
> og pappaen vår fortsatt.

Tror du livet ditt hadde vært bedre sammen med en syk mann som trekker deg ned med seg? Som fjerner all glede fra alle situasjoner? En mann som ødelegger for seg selv og dere, uansett hva du gjør? Tror du du etterhvert ville klart å føle noe annet enn forakt for ham?

Hvordan kan dere alle så skråsikkert mene at å fortsette å leve er det beste for alle? Hadde verden hvert et bedre sted hvis ikke Hitler hadde tatt livet av seg? Hva med Jeffery Epstein?
Avatar

Re: Hva kan jeg gjøre?

okt 26 2019 - 23:42
Jeg kjenner ikke deg, men føler meg ganske sikker på at du ikke kan sammenlignes med hverken Hitler eller Epstein?!

Skråsikker kan ingen være, men jeg er ikke midt i det verste av depresjonen nå og det er du. Derfor tror jeg at jeg klarer å se ting på en annen måte enn deg i forhold til depresjon akkurat nå.

Jeg forstår at du trenger et ørlite håp, det er utrolig vondt når alt føles håpløst.
Jeg legger merke til at du ikke skriver så fint om deg selv. Kanskje du kan forsøke å være litt greiere mot deg selv? Kanskje du ikke klarer å gå ut med søppla hele tiden, men det er en grunn til det! Det er ikke sånn at du bare ikke gidder. Tenk på at det er ubeskrivelig bra jobbet at du fortsatt er her, selv om du lenge har hatt lyst til å bli borte! Det er en mye større innsats enn å gå ut med søpla!!
Prøv å vær stolt av det du faktisk får til i stede for å bare fokusere på det du ikke klarer (akkurat nå). Vi fokuserer alltid mest på det som er problematisk, og det fører bare til at det blir mer av det. Hvis fokuset flyttes til det som fungerer og det som er bra, vil det også bli mer av det. Det er hardt arbeid, hjernen liker ikke å endre på ting som er blitt en "vane", men det er mulig å endre på den. Tro meg!

Avatar

Re: Re: Hva kan jeg gjøre?

okt 27 2019 - 00:00
Hitler og Jeffrey Epstein? Du er da vel for pokker hverken noen Hitler eller Jeffrey Epstein, Arnt Fredrik. Du er bare en deprimert fyr med personlighetsforstyrrelser. Helt normalt, ikke noe problem.

Det fine med depresjoner og personlighetsforstyrrelser er forøvrig at de ikke er smittsomme. Barna dine har det sikkert helt flott. I min egen barndom sleit både fattern og bestemor, som bodde hos oss, med depresjon. Og da snakker vi Gaustad-level depresjon. Bestefaren min og broren hans tok selvmord. Pappas problemer var hovedsaklig relatert til nettopp det. Bestemorra mi var bare gærn. Men jeg har ikke tatt videre skade av noe av det. Det jeg fikk, var førstehåndserfaring om at livet kan være jævlig vanskelig, også når man blir voksen. Og disse erfaringene stålsatte meg, og gjorde meg sterkere.
Jeg sliter også med mitt selvfølgelig, ellers hadde jeg vel ikke oppsøkt denne sutresida. Men husk dette mann: dreper du deg sjæl, vil det prege dine barns identitet resten av livet deres. Du derimot, kommer bare til å være dæv, og vil ha null mulighet til å hjelpe dem gjennom hva enn de vil slite med i livene sine. Vær sterk bro, jeg har trua på deg.
Avatar

Hei

okt 27 2019 - 01:35
Jeg sendte deg en pm og venneforespørsel.
Avatar

Re: Hva kan jeg gjøre?

okt 27 2019 - 01:49
Kjære deg Arnt Fredrik,
Jeg skjønner at du har det tungt...

Ja, mannen min var deprimert og syk og han mente som deg at han "ødela" livet til meg og barna, men det var ikke opp til han eller deg å bestemme det på vegne av oss og familien din.

Ja, det var vanskelig og slitsomt å leve med en deprimert mann, men tror du det er så enkelt å leve med en død mann og en død pappa?

Nå har jeg prøvd begge deler og jeg hadde valgt å ha han her hver eneste dag fremfor å utsette meg og spesielt barna for traumene og belastningen det er å få den beskjeden vi fikk... Jeg og barna savner pappaen vår hver dag - selv som syk, og savnet kommer til å fortsette resten av livet!

Det er du, som på grunn av en sykdom, tror at du trekker ned livet til de rundt deg, du som tror du fjerner all glede fra alle situasjoner, du som tror du ødelegger alt.
Mannen min mente alt dette han også, men jeg har aldri ment det og jeg foraktet han aldri.
Så lenge du lever kan du bli bedre og det er det håpet du må klamre deg fast til!
Vent 1 år på ny psykolog hvis det er nødvendig, krev andre behandlingsmetoder - ikke gi deg og ikke gi opp!
Avatar

Re: Hva kan jeg gjøre?

okt 27 2019 - 05:52
I tillegg til alle de fine rådene som er kommet her, vil jeg skrive til deg at kanskje løsningen er enklere enn du tror? Kanskje du trenger å bli din -egen- psykolog?

Med dette, mener jeg for eksempel å skrive ned tankene dine. Bruk notisblokk på pc, sett i gang og skriv ned det som er vondt, det som er godt, alt som kommer ned. Skriv gjerne dato og tidspunkt, også for hendelser som kommer opp.

Da begynner du å gi livet ditt litt mening og struktur. Da kan du legge tankene litt vekk for en stund, og gi plass til nye inntrykk. Dette kan du kanskje også lære barna dine når tiden går, og du blir mer positiv. Å skrive ned tanker, inntrykk, minner, følelser, er en veldig konstruktiv og givende prosess.


Jeg har levd med depresjon så lenge jeg kan huske også. Så jeg empatiserer veldig godt med deg. Jeg har lært meg å takle det til en viss grad, jeg kan i hvert fall nyte noen få av de gode ting i livet. Og dét i seg selv er en seier.

Dét kan du også gjøre. Begynn med å innføre litt struktur i livet. Gjør litt husarbeid, så du føler deg nyttig. Kanskje planlegge økonomien litt frem i tid. Kanskje planlegge en ferie om noen måneder eller et halvt år? Det er alltid muligheter for å være konstruktiv! Og dét er medisin mot depresjon!

Ikke føl at du svikter familien. Ved å være i live, å fungere i huset, å opprettholde en funksjon, så viser du familien din at livet er verdt å leve! Hvis du gjør det verst tenkelige, som du skriver, tar livet av deg selv, da står de der uten noen til å veilede dem.

Hvis de ikke hadde hatt tro på deg, så hadde de ikke vært der. De har tro på deg, og kommer til å ha tro på deg resten av livet. Dette er grunn for deg til å ta tilbake troen på deg selv. De er glade i deg!! Så våg å vær glad i deg selv, og ta grep om livet ditt! :)

Du -kan- løfte deg selv opp. Men det er en rent personlig prosess. At du våger å åpne deg opp her og be om hjelp, er en veldig positiv ting. Det viser at du fremdeles bryr deg om deg selv, og det gjør meg veldig glad.

Bygg videre på den følelsen.

Men husk at du også HAR krav på egentid! At du er en familiefar, betyr ikke at du -må- være tilgjengelig -hele- tiden. Du har en rett til å be om tid alene, ligge på senga, puste rolig og meditere, hente krefter, hvile psyken. Dette er essensielt for hvem som helst. Å sette av tid til å lade opp er viktig. Ja, også for barna dine. Ved å sette av tid til deg selv, så lærer du barna dine at dette også er sunt og viktig. Som igjen skaper overskudd.

Du har en rett til å bry deg om deg selv. Og ved å bry deg om deg selv, så viser du de rundt deg at det er greit å bry seg om seg selv. Dette gir positive ringvirkninger.


Så med tiden, kan du forsterke disse handlingene med for eksempel trening, skogturer, kanskje svømming i svømmehall med familien. Slike ting er med på å holde depresjon nede og unna.


Du kan få det til. Livet er stort og mangfoldig, og jeg tror du har mye mer igjen å gi enn du selv tror.


Ett siste råd er å muligens søke andre sosiale arenaer, dette nettstedet er jo en fin arena å ha kontinuerlig kontakt med andre på. Men kanskje andre arenaer også, i samfunnet? Hobbyer, interesser, kurs, bare sitte på torget og se folk gå forbi? Så du får litt positiv stimulans! Dette er også viktig, men ikke tving det til å skje, la idéene komme til deg, og la det bare skje naturlig når tiden er inne for det.


Jeg ønsker deg alt det beste :)
Til forsiden