Jeg har lenge kjempet mot tanker, og følelser, men nå har jeg for første gang kommet til et punkt der jeg faktisk føler alt er svart. Føler meg helt nummen, angsten rir i kroppen, og tunge tanker tar opp det meste av plass.

vanskelig å ha det slik med tunge tanker.Har du noen du kan prate med om dette?

Det er ikke lett å gi råd men jeg mener det kan være bra å ha et hjelpeapparat som er der for en.de kan ikke gjøre alt for man må jo holde ut man har dem ikke 24 seven.det jeg føler har gjort selv i den mørkeste tida er hjelpeapparat som hjelper til det å ha familie og viktig å ha ett sted enten det er dagsenter støttekontakt.men jeg føler mye dreier seg om å holde ut holde ut holde ut slik har jeg i mange mange år følt alt dreier seg om å holde ut holde ut hjelpeapparat stesolid å ha noen rundt seg familie man trenger ikke fortelle alt nødvendigvis men at de er der.Å ha god fastlege er veldig viktig.Men når man kommer til det mørkeste og det er akutt så må det jo noen ganger innleggelse være eneste for når det kommer punkt når det ikke er noe utvei lenger.Man ønsker så gjerne å klare seg selv å klare ting på egen hånd for noen er det mulig mens for andre er det ikke mulig.noen blir evige pasienter så trist som det høres ut.men å holde ut er veldig krevende i seg selv

har du noen å prate med?
hvis ikke: søk hjelp
viktig å ikke gå alene
det gjør du jo nok allikevel
det årnær sæ ;)

Takk for svar!:) Jeg har et knippe gode mennesker rundt meg heldigvis, og jeg er også under utredning i dps tjenesten, og har bra med oppfølging fra flere hold.
Den dagen jeg postet dette innlegget var jeg ganske rådvill for å si det mildt. Jeg ramla ned i et stort, svart hull uten at jeg egentlig skjønner helt hvorfor. Men det har en tendens til å bygge seg opp tror jeg, også blir det plutselig for mye. Men sånn er livet som utbrent har jeg skjønt, og dagene er ganske opp, og ned.

Overload det var godt å høre at du har hjelp rundt deg nå.må.vi må nok alle holde ut.