Hei. Jeg trenger bare å få luftet hodet litt så det ikke sprenger. Hva gjør dere som har depresjon/sorg for å få tiden til å gå?

Jeg har diagnosen tilbakevendende moderat depressiv lidelse noe som jeg i mange år har slitt med. Vet ikke eksakt hva som forårsaker det annet enn at det er visse hendelser som starter det. Fra tidligere innleggelse på dps døgn fant jeg ut av litt mer om hva det er som trigger de dårlig periodene. Store relasjonelle vansker og sårbarhet for avvisning og et indre behov jeg ikke fikk fylt som barn kan kanskje ligge noe i.

Noen dager kan jeg gå fra å være velfungerende med treningslyst og planer for fremtiden, til å gå i kjelleren og ikke føle noen glede og håp hvor det eneste jeg klarer er å ligge i sengen/sofaen og la tankene løpe villt. Den ene dagen er jeg fylt med nedstemthet, en grusom emosjonell smerte som får meg til å krepere, andre dager så ligger jeg bare i sengen utslitt ennå jeg ikke har løftet en finger og er følelsesmessig nummen. Det kan kanskje beskrives som å leve i en grå boble uten mål og mening, hvor alle farer forbi i dems egen tomhet.

Forrige uke gikk jeg til fastlegen og fortalte hvordan jeg følte det. Hun sendte en henvisning til dps som jeg lenge hadde ventet på. Heldigvis så fikk jeg nylig godkjennelse og venter nå på å komme inn. Det kjipe er at jeg må vente 4 uker.. Dette er i bunn og grunn det eneste jeg tenker på om dagen. Jeg har relativt akutte og noen ganger kortvarig perioder som gjør det vanskelig å bli tatt på alvor når jeg endelig får noen å snakke med. Finner ingen motivasjon til å fortsette på jobben etter sykemeldingen som går ut denne uken. Jeg orker ingenting lenger og vil helst bare slutte ennå jeg bare har vært dårlig i 2 uker. Lederen min forstår ikke og tenker bare at jeg må ta meg sammen og legge meg tidligere. Får vondt i magen bare av å tenke på det.

Uansett, hva gjør folk her for å få tiden til å gå når ingenting gir noen glede?

Hei. Sliter med å finne en slags løsning på samme spørsmål. Noen ganger, hvis jeg har energi til det, så hjelper det å tvinge seg til å konse på noe helt anna enn sitt eget, hos meg kan det innimellom funke med lydbok eller podcast. Eller serie-binge. Men absolutt ikke alltid jeg klarer å fokusere på det.

Hadde faktisk forventet at noen skulle respondere så tusen takk for at du gjorde det!
For meg så virker det som tur ute hjelper litt, men det er absolutt ingen løsning. Har ingen å gå tur med heller så ender ofte med å gruble enda mer. Våknet opp fullt av uro og tunge følelser i morges så gjør ikke ting særlig enklere.
Men absolutt hyggelig å høre fra andre her:)

Tiden går uansett. Jeg sliter med følelsen av at tiden går for raskt. Det kjennes ut som det var i går at det var 1. januar, og når jeg ser på datoen nå så er det 19. januar. Dette er noe som stresser meg veldig i depressive perioder hvor jeg ikke klarer å være rutinert, effektiv og målrettet. Som deg har jeg diagnosen tilbakevendende depressiv lidelse, under utredning hos privat psykolog kom psykologen frem til at jeg også har uspesifisert personlighetsforstyrrelse - med trekk fra både unnvikende og emosjonelt ustabil. Ikke nok til å stille en av diagnosene, men nok til at det er "noe" der, i følge henne selv.

Når det er skikkelig mørkt og ingenting gir glede handler det om å overleve. Klare å stå i det. Å jage glede og lykke fungerer ikke i mitt tilfelle. Å oppleve mestring er det viktigste. Å klare å holde fast på en liten rutine er nok. For eksempel bare å dusje eller pusse tennene, eller spise et ok måltid. Det jeg prøver å fokusere på i gode perioder er å forhindre at de dårlige periodene skal bli så tunge å overleve. Det er også viktig å praktisere omsorg og gjøre det man burde gjøre til tross for at man ikke har energi eller ønsker å gjøre det. Dette er lettere sagt enn gjort på alle mulige punkt, men jeg har lært at HANDLING er det som kreves når man sliter som verst. Å tenke seg frisk fra depresjon fungerer ikke for meg, jeg må GJØRE noe.

Det er også slik at vi som er deprimerte ofte bruker for mye tid i vårt eget hode. Så da må vi finne en måte å distrahere oss på. For meg har dataspill fungert ypperlig til dette. Ofte kverner tankene selv om jeg spiller, men de er litt mer på avstand. Å lufte hodet og få frisk luft er også en god måte å tankene på avstand på. Legg merke til naturen rundt deg, fokuser på lydene du hører, kjenn på den deilige luften du drar ned i lungene og hvil øynene på små detaljer. Steiner, trær, til og med folk som går forbi. Få fokuset bort fra deg selv og din elendighet, og over på noe annet. Snu det destruktive til noe konstruktivt.

Men igjen: lettere sagt enn gjort. Jeg har nettopp gått gjennom noen usedvanlig tunge uker der jeg ikke klarte å følge mine egne råd noe særlig. Man vet hva som må gjøres, men gjør det ikke, man sitter i en låst celle med nøkkelen i hånda. Det er dessverre en del av det å være deprimert, og man må finne motet til å låse opp. Finne motet til å gjøre noe annerledes, prøve noe nytt. Det er ingenting som endrer seg om du fortsetter å gjøre det samme.

Det både du, Smaragden, og Søringen sier, høres veldig likt ut slik jeg hadde det og periodvis har det fortsatt. Det ble ikke lagt mye vekt på diagnoser i mitt tilfelle, men det var åpenbart at jeg hadde sosial angst og at jeg hadde depressive perioder. Alle trodde på en måte at jeg skulle klare ting og få til et "normalt" liv, fordi jeg virket så oppegående, så jeg trodde de hadde rett, men bare jeg visste hvor vanskelig ting var for meg, men slet med å få folk til å se dette og at de ikke forstod omfanget av det.

Jeg tror dataspill var helt nødvendig for meg også for at jeg skulle overleve alt tankekjøret. Det var det eneste som ga meg litt pause fra det, noe psykologen min faktisk så også, som var bra, for de fleste tenkte mer eller mindre det var negativt at jeg spilte så mye. Selvsagt kan det være et poeng i det også, for det er jo viktig å ta vare på seg selv, komme seg litt ut, sosialisere litt hvis man kan, og ikke bare bli sittende inne alene foran en skjerm hele tiden. Og bekymringene kommer ofte av omsorg. Men noen ganger kan det faktisk være et nødvendig "onde" fordi det blir så uutholdelig å bare skulle tåle alle tankene og alt mørket og meningsløsheten hele tida. Et lite pusterom, noen øyeblikks enkel glede, noe å kunne engasjere seg litt for.

Jeg tror det er veldig mange som kan relatere til eller føler på noe av det samme ennå man ikke hører eller ser dem. Da er jo denne siden her veldig nyttig.

Kjenner faktisk selv at dataspill feks Xbox kan hjelpe på å koble av og få en til bli distrahert fra alle tankene som går i et kjør. Enten det er å gå en tur ute eller det er å finne på noe med bekjente så er det nok bra for de fleste. Problemet med depresjon blir jo da at jeg mister all form for interesse og glede over ting jeg før likte og da ender jeg bare ofte med å droppe det.
Tankekjøret kan bli så intenst at jeg ikke engang vet om det kommer biler når jeg går over veien. Jeg lever i en grå boble i et annet univers. Hele tankesettet mitt blir annerledes.

Vet ikke hvordan det er med andre, men jeg kjenner stadig vekk på en "emosjonell smerte", og vet ikke om dette er typisk. Jo mer jeg tenker på fortiden og da jeg var innlagt på dps, jo vondere og intens blir det. Jeg har heller ingen venner jeg kan snakke med i de dagene. Brystet og hele kroppen gjør så vondt at jeg blir redd for hjerteinfarkt, og ender med å ringe legevakten som bare avfeier alt med at jeg har angst. Virker litt som jeg savner de jeg ble behandlet av. At de fylte et grunnleggende behov jeg aldri fikk fylt som barn. Kanskje ikke så rart at jeg savner hele tilstedeværelsen.

Et godt kjennetegn på depresjon er at man lever i fortiden og da med fokus på det vonde og negative. Veldig normalt og til stor plage. En måte å takle det på er å vende fokuset innover, rette det mot nuet og prøve så godt man kan å fokusere på eksistensen her og nå. Dette øver jeg stadig på, og noen ganger går det ganske fint faktisk. Gjort er gjort, spist er spist, fortid er fortid, man får ikke den tiden tilbake og det er greit. Man kan spekulere i om ting hadde blitt annerledes om man gjorde det og det, men denne spekulasjonen kommer en ikke til gode. Det fine med nåtiden er at man har muligheten til å gjøre endringer og forme fremtiden, men det kjennes vanskelig ut når man føler seg handlingslammet i det depressive nuet.

Jeg vet ikke, jeg har ikke noe svar, hater depresjonen over alt på jord. Den har tatt ifra meg så utrolig mye og det gjør meg bitter. Det mentale arbeidet er vanvittig hardt. Man må bare fortsette å karre seg oppover motbakken uansett hvor tungt det er. Man sklir ned igjen for hver gang man havner i en depressiv periode men så lenge man prøver å gå så når man kanskje toppen etter hvert. Jeg vet ikke.

Takk for en lang og dypt reflektert livserfaring, det står jeg i respekt for! Det krever nok mye av en person for å oppnå den forandringen.

Nå er jeg i begynnelsen av 20 årene, så det er nok ikke så alt for sent for meg å få orden på livet for min del. Er mye jeg selv ikke forstår enda, men bare de to siste årene har jeg lært mye om hvordan psyken min fungerer men ikke nok til å forstå hvorfor jeg ender opp med alle disse ustabile nedturene som jeg har hatt i mer enn 8 år. Kjenner på vanvittig mye savn for en del mennesker. Det er mennesker jeg knapt kjenner, og mennesker jeg kjenner godt fra før av. Hvorfor vet jeg ikke, kanskje de ga meg noe som jeg virkelig trenger men som jeg ellers aldri får.

Ang dps så tok jeg kontakt med kriseteamet tidligere i dag og fortalte situasjonen. Jeg fikk framskyndt utredningen til 1 og en halv uke, noe som jeg likevel kjenner er vanskelig å vente på. Men jeg er takknemlig for at de viste forståelse, noe som gjør at jeg føler på en lettelse.

Takk for all respons! Det hjelper å få ut tankene og ikke bare sitte alene med dem.

Leter også etter svar på dette. Kom nylig ut av en 10 uker lang innleggelse på DPS døgn og kjenner at alt bare nå ramler fra hverandre.

Sist jeg tok vare på meg selv var over en uke siden. Dusj, tannpuss og barbering er så sabla vanskelig når barn, samboer og hus skal ha oppmerksomhet. Føler meg bare konstant alene og føler at jeg råtner bort.

Får støtt angst av å tenke på at livet bare skal være dette: å eksistere. Jobbe, hente, levere, lage mat, støvsuge, sove.

Jeg sliter med dyp depresjon som ikke vil slippe taket. Jeg vingler mellom et ønske om å dø til å aktivt lete etter enkle veier ut.

Hadde det fint under innleggelsen min. Fikk ting til å gå. Spiste noenlunde jevnt, trente litt og tok tid til å ta vare på meg selv. Nå som jeg er tilbake hjemme er jeg tilbake i det samme gamle hjulet av elendighet.

Jeg flykter inn i dataspill til tider for å slippe unna tankene. Men i det siste har jeg slitt med å gjøre det også. Setter meg ofte foran dataen og blir bare sittende der uten å gjøre noe.

Om du holder til rundt Jessheim/Eidsvoll/Oslo så er jeg gjerne med på å gå en tur en dag. Har ikke veldig stort nettverk her, så bare å ha noen å gå sammen med en gang i blant hadde vært hyggelig…

Jeg bor faktisk på Romerike så ikke langt i fra. De eneste gode vennene jeg hadde er borte, så jeg har heller ikke et særlig stor nettverk ennå jeg bare har startet 20 årene. For å være ærlig syns jeg det er vanskelig nok å treffe nye mennesker, men hadde helt klart vært noe.

Kan kjenne meg igjen med hvor vanskelig tiden etter en innleggelse kan være. Var selv innlagt på døgnenhet i litt over en uke noe som var alt for lite. Det stabiliserte seg utover oppholdet, men hjalp lite når jeg bare skulle bli kastet ut få dager etterpå. Kan kort sagt si at det var et levende mareritt. I likhet med deg endte jeg også opp i den samme elendigheten.

Dette var ikke akkurat noe særlig oppløftende for noen av oss da jeg selv sliter med å tenke positivt. Men jeg håper virkelig at det ordner seg for deg og at du finner gleden i livet. Ingen fortjener å ha det så vondt.

Kjenner meg veldig igjen i den å møte nye mennesker… Var veeeeeeldig nervøs de første dagene av innleggelsen, men merket etter hvert at det var godt å ha folk rundt seg som ikke bagatelliserte depresjon og hva det kan gjøre med en.

Kan sende deg en venneforespørsel her inne. Om det ikke går, så går det ikke. Full forståelse for det ^^

Takk for oppløftende ord. Håper du får den hjelpen du trenger fra DPS. Ventetiden er definitivt den verste >_<

Send meg gjerne en venneforespørsel, uansett hva det blir til så setter jeg stor pris på samtaler. Uansett om man er Søring, Nording eller midt i mellom;-)