Hei

Har snart vært sykemeldt 100% over snart 1,5år, fra å være meget aktiv, med 110% jobb, trening 5 dager i uken å bli ansett som meget frisk, ikke gått til legen på flere år. Til at jeg i løpet av noen måneder fikk et gradvis enormt, uforståelig funksjonsfall, som startet med gradvis søvnløshet, våkne mange ganger om nettene til å til slutt bli totalt uten søvn, 4. Dagen uten søvn klarte jeg ikke å gå på jobb lenger og lydene rundt meg ble vanskelig å høre hvor dem kom fra, fikk kortvarige persepsjonsforstyrrelser og to ganger synshalusinajsoner, som var som helt klare fjes som et overhead bilde på netthinna. Fult klar over at det var en hallusinasjon var jeg.. så ble jeg hastesendt til psykiater hvor jeg sa at jeg hørte stemmer når jeg skulle legge meg å prøve å sove, og hadde ufokusert syn, emosjonell smerte som ikke kan forklares med ord, en kropp som jeg knapt klarte å bære over gulvet, hadde brekninger som varte i flere minutter. Problemet var at ingen så noe på meg, verken familie eller psykiater, eller psykologer, alle sier du er orientert, du har en integrert personlighet, og virker veldig ryddig i måten du forklarer deg på. På megselv kjente jeg at jeg måtte legges inn noe sted, så la meg inn på en akuttpost. Der lurte noen på om når jeg begynte å jobbe der, jeg tenkte «faen» ser dere virkelig ikke den smerten jeg står i, livet var helt uutholdelig og hadde en sinnsyk uro i kroppen, måtte nesten sitte å vugge at og frem i perioder før de ga seg. Søvnen plagdes jeg med under innleggelsen både med å uten medisiner, følte jeg hadde sprunget maraton når jeg våknet, hadde sterk angst, mye bekymring, en følelse sterk sorg, jeg slet meg gjennom en akuttt-innleggelse og følte tidvis de behandlet meg som et dyr. Etter dette ble jeg sendt på avrusningsklinikk med profesjon i psykisk helse og avrusning. Jeg var der i 11 måneder uten å føle meg bedre, fulgte terapi og fikk tidvis medisiner mot søvn, 3 dager og 5 dager uten, dette hjalp ikke på insomnia, selv etter 11månder med behandling er det fortsatt like ille. Går nå på serroquel, 200mg -300 mg i døgnet. Dette hjelper endel på søvn, men ikke på totale tapet av iniativ, tiltakslyst, eller energien. Jeg kjenner på kroppen at dette må være mer enn å møte veggen, siden jeg opplevde hallusinasjoner, totalt tap av søvn, mangel på matlyst ( ikke sultfølelse i det hele tatt), jeg mente selv jeg var psykotisk, men de bare lo av meg og sa det er utelukket at du er. Hele behandlingen prøvde jeg å overtale psykologene til at jeg måtte ha fått en psykoselidelse, men de møtte meg ikke på noen av diagnosene. Gå turer prøvde jeg men ble vanskelig med så lite søvn, hadde også i løpet av behandlingen hatt kortvarige, besvimelser, stort hukommelsestap, angst som tvang meg til å bevege meg, depersonalisering og dissosiasjon, ubehagelige tvangstanker og obsesjoner av påtrengende bilder i hode som var uutholdelig å ikke bli kvitt. opplevde jeg også, at livet passerte i revy og at jeg ikke lenger helt visste hvem jeg var, så bilder av megselv fra tidligere å følte ingen eierskap til den personen jeg så. Hvem var egentlig den mannen der?, hva likte jeg å gjøre før.. måtte tenke meg om for å finne det frem.. Lå stort sett utmattet i sengen i timesvis når det var dag og fritid. Eneste som var halvveis greit var å ligge helt i ro. Følte tankekaos når jeg prøvde å sovne og at jeg ikke hadde kontroll på tankene, kunne høre noen tanker høyt, tidvis få extremt sterke selvmordstanker å ble usikker på om jeg var troende til å gjennomføre det akutt. Var redd for å gå nært balkonger, og å være i nærheten av situasjoner som kunne trigge det å ta livet mitt. Jeg var ikke suicidale men jobbet som faen med megselv for å holde igjen. Skal mye til for at jeg sykemelder meg, men hadde ikke sjangs da alt startet, denne kraften var større en noe jeg visste existerte. Ble helt lammet og utslått, med enkle psykose-symptomer men samtidig uten noen vrangforestillinger. Følte jævelen spiste meg opp innvendig samtidig som jeg var helt klar på at dette var en absurd idiotisk tanke. Nå er 1,5 år gått, jeg har ikke fått noen diagnose, men psykologen mener jeg har en form for depresjon. Selv tenker jeg at dette må være mer alvorlig enn en depresjon, for uansett hva jeg gjør så vil jeg bare sette meg ned med en gang. Helt utslitt. Hadde i forveien av dette vært to år med mye bekymring, stress, familiære-konflikter og negativ-stress. Merket jeg taklet stress langt langt under normalen, etter jeg begynte å bli dårlig. Bor nå hos venner og familie litt fra og til, og ingen ser noe galt med meg annet enn at jeg ikke fungerer fysisk, å litt dårlig hukommelse og oppmerksomhet. Jeg har vært desperat i prøve å finne ut hva som feiler meg og har prøvd å krangle meg til å få psykologen til å innrømme at dette må være schizofreni, noe samtlige sier er utelukket. Men jeg tror det enda. En av Psykologen sa tilpasningsforstyrrelse og depresjon, noe jeg ikke klarer å kjenne meg helt igjen i slik jeg leser om det. Føler dette har tatt himla lang tid og føler null form form bedring. Noen som kan kjenne seg igjen i noe av dette?

Først og fremst så vil jeg si at det at de begynte å le er uproffesjonelt og krenkende.det andre er at depresjon kommer i alle former og kan faktisk være mye av det du beskriver.folk opplever depresjon forskjellig for vi er alle forskjellige.du beskriver dissosiasjon også og det er alvorlige traumer som fører til mye dissosiering.jeg opplever mye av dette.når man googler så blir alt dramatisk.symptommene dine og det fysiske du beskriver er typisk for depresjon.husk en ting depresjon kan være veldig alvorlig.du sier at psykologen du har mener du har depresjon kanskje du bør roe deg med det og at den psykologen kan hjelpe deg med dette istedet med å krangle om schizofreni.du beskriver dramatiske symptommer også sier du ingen ser det dissosiasjon er ett eks du får ikke plutselig dissosiasjon for det er mest vanlig ved traumer.jeg tenker at istedet å krangle om shizofrenidiagnose så bør du jobbe med psykologen med depresjon men hvis du ikke stoler på det bør du spørre om ny vurdering men det høres ut at flere har vurdert.ved traumer er det også vanlig å se ting og oppleve skremmende ting vet ikke om du har noe traumatisk.jeg syns ikke noe om oppførselen dems at de begynte å le det er krenkende av mennesker som skal hjelpe en.

Ja, har etterhvert fått forsåelse for at depresjon kan være alvorlig. Det at den lo av meg, tolket jeg som at de prøvde å ufarliggjøre det jeg stod i, normalisere det. selv om selvmordstankene har vært helt extreme, med en indre stemme om at det bare var å gjennomføre det, sterkest med flere netter med minimal søvn. Har ikke opplevd alvorlige traumer (bilkrasj, sett noen bli skutt, eller sexuellt overgrep), men folk sier jeg har hatt en tøff oppvekst, og ble sent til bup som barn for problematferd, nervøsitet manglende konsentrasjon og oppmerksomhet. Har hatt en veldig mange milde/moderate traumer over tid og følelsesmessig følt meg på kompromiss med megselv. Hatt en veldig streng og aggressiv far i barndommen, som tidvis har føltes ute av kontroll.

Hei

Uff da, du har det skikkelig vanskelig. Jeg har liknende men mildere symptomer, og jeg mener at de er resulat av stor stressbelastning over lang tid- mao utbrenhet, slik som i din tilfelle, Depresjon kan ha mange former. Ingen av mine ser at jeg er deprimert. Jeg er enig med mrsfreak1983 i at det hadde vært fornuftig og roe seg med diagnosen og få riktig behandling.

Min fastlege hadde mistanke om at jeg har uoppdaget ADHD, og konsulent i NAV også oppfattet meg slikt. Utredning hadde vist høy score i noen faktorer og lav i andre, så ble ADHD utelukket.
Etter konsultasjon med en psykiater ga fastlegen meg rekvisisjon for Wellbutrin, en antidepresiv av NDRI type, som brukes mot depresjon hos folk med ADHD. Den virket veldig bra i noen måneder. Jeg ble rolig, fikk tilbake drivkrefter og gjennomforingsevne og optimisme, Desverre har kroppen sluttet å respondere bra på den. Men det kansje hadde vært verdt å prøve i din tilfelle? Den hjelper ikke for sovn, men jeg fikk søve omtrent fem timer på den og alikevel følte meg mer opplagt enn uten.Kanskje noe i tilleg for søvn?

Jeg tenker det samme.de prøvde å normalisere dine følelser også føltes det vel verre for deg.viktig at man alltid blir tatt på alvor uansett hvilken diagnose det er så er det faktisk mennesker det er snakk.mange forskjellige menneske4 og symptommer kommer forskjellig.jeg tenker det viktigste for deg nå er å jobbe med de problemene du har med en psykolog og helst at psykologen forklarer de følelsene som ligger hos deg og at du tenker på hvordan bli bedre,selv selvmordstanker og selvmordsforsøk har mange uansett diagnose.med hjelp og støtte kan ting holdes ut i det minste.håper ting ordner seg.

Var hos psykologen i dag, hun sa til meg at jeg skulle få en grundigere utredning men jeg måtte vente, fordi i krisesituasjoner og depresjon, kan man få symptomer av alle finurlige slag, uten at det foreligger noen permanente endringer i hjernen. Har neste time på torsdag. Har følt meg litt mer positiv i dag og tror det har hjulpet litt å skrive til dere her. Dere beroliger meg litt ved å si at dette kan være utmattelse og depresjon. Setter pris på at det var noen som svarte på posten min, det trodde jeg ingen ville gjøre. Håper jeg sover i natt.

Så koselig å høre at det hjalp deg ved at avi svarer.så godt å høre du skal få grundigere utredning.det er bra å høre og at du skal ha ny time på torsdag.hehe jeg har også time på torsdag hos psykologen min.stå på og hold ut blir nok bedre etterhvert ihvertfall litt.det viktigste er at du får hjelp og går til psykolog.depresjon er også alvorlig og utmattelse.og det er forskjellig fra person til person,sikkert ikke lett for deg når de rundt deg omkretsen ikke ser depresjonen men det er ikke lett for omgivelser og da sier de dumme ting som de ikke tenker over der og da.når man er sårbar og reagerer fort så blir man også fort krenket.jeg ønsker deg det beste og gi oss tilbakemelding gjerne hvordan det går.

Ja er ikke lett æ ha eller være sammen med en deprimert person, etter 13 måneder måtte kjæresten min trekke seg fordi det ble for belastende å være sammen med meg. Hun kjente meg som frisk og så en helt annen mann, familien hennes også da de uttalte noe jeg overhørte, «er så uendelig vondt å se han sånn, det var i en periode hvor lidelsen vistes tydelig i øyene mine, jeg klarte ikke å konsentrere meg om å spille kort med dem engang, kunne ikke bli med dem på ferie. Tilslutt endte det med at begret rant over der også. Er så kjipt å kjenne at noen trekker seg fra deg fordi de ikke makter å kjenne energien din rundt seg, særlig når man ikke selv makter den. Fikk noen slengbemerkninger av min mor om at dette var ren latskap, jeg forstår hvorfor det ble sakt, akkurat som det var helt glemt hvor lett jeg var på foten før, enkel å spørre om alt mulig rart. Prøver å trøste meg med at ikke så veldig mange får oppleve hvordan det føles, og at en subjektiv følelse av det jeg har følt ville tatt knekken på hvem som helst, når majoriteten av mennesker sier de er deprimerte ved de faktisk ikke va de snakker om i dagligtale. Ønsker jo å bli samme gammle meg med et snev mer av erfaring. Brukte å si da jeg var erfaringsløs at: selvmord er egoistisk, selvmord er feigt, livet er kort, man klarer å holde ut. Akkurat de ordene der har jeg måtte ta opp til analyse og vurdering igjen. I dag forstår jeg meget godt hvorfor folk gjør det, det er ikke egoisitsk, holde noen i livet et helt liv med slikt lidlsestrykk er egoistisk. Ingen vil miste live, er lidelsen man ønsker å blir kvitt. Tror på mange måter vi mennesker er veldig like når det kommer til å ha samme subjektive følelse av lidelse og hvor grensen tilslutt går. Jeg er ny på dette stedet, tekster jeg for mye, og mange bokstaver? Så jo min første post var ganske mye lengre enn de andre her?

P,s skal gjerne skrive hvordan det går videre.

Etter jeg ble syk har jeg også hatt store vansker og problemer med nærhet. Holde rundt kjæresten, ingen sexlyst, eller kosete slik jeg før var, helt borte, men heldigvis begynnt å føle en form for tiltrekking igjen. Er liksom som alt av følelser slo seg av eller kortsluttet, se på en film så fikk jeg ikke med meg noe, så tv’en ikke filmen.

Det du overhørte at det er trist å se deg slik viser at de faktisk bryr seg men blir sikkert frustrerte og hjelpesløse.ingenting de kan gjøre for å hjelpe deg enn å støtte deg.det ble sikkert rart for henne å se en annen mann som trekker seg bort ikke takler nærhet og mister gløden i øynene for depresjon er ofte slik at hos noen kan man se blikket slik du beskriver det var hos deg det er ikke hos alle men hos noen det viser bare hvor alvorlig depresjonen din er.det å se det iøynene er nok kjempetøft for de rundt.de ser du har det vondt men vet ikke hva de skal gjøre.du vil ha det som før og kjæresten ser jo annen mann men uansett hvor tøft det er så må du akseptere at du har depresjon dufår hjelp til å bli bedre om ikke frisk men bedre nok til at du kommer deg gjennom.ofte når det er vondt for omgivelser å se trekker de seg unne også de er redde for å si noe galt de også.det er greit du skriver mye du har mye å få ut.men hva tenker du etter hvert at kjæresten blir med til psykolog og får litt mer informasjon om hvordan hun som pårørende skal takle dette el familien din.folk har for lett i dag som du sier selv også buse ut å jeg er så deprimert mens de er egentlig har bare en dårlig dag el litt trist dag.depresjon utmattet deg.tar alle kreftene fra deg og energi og på noen som hos deg kan det sees på blikket.vi må bare håpe terapien hjelper deg og at du får fin relasjon med psykologen for det er også veldig viktig,

Min tidligere Kjæreste har veldig lang erfaring på området, hun er psykiatrisk sykepleier, så ble nok litt vel mye psykiatri. Jobb, samliv og fritid hadde mye å forholde seg til i sitt eget liv også intilegg så måtte ta en pause.. vet ikke om det er noe som heter pause i et forhold. Tenker mer det er at smerten fortærer kjærligheten og brenner ut følelsene, når et forhold er brukt opp skal det mye til å hente det inn igjen. Jeg har fått litt troen på at tilstanden kan bli endel bedre, om det er medisin som får meg å tenke det, det vet jeg ikke, gikk for første gang ut i går uten så sterk sosialfobi (aldri hatt sosiale problemer før, av noe slag) tenkte løpet var kjørt når jeg, hadde besvimelse og kramper, delvis kognitiv svik, håper og tror psykologen er flink, handler om tillit og kjemi for meg. At man snakker samme språk på en måte. Jeg får en følelse av at du er blitt ganske frisk? Eller blitt veldig sterk, jeg vet ikke. Tenker det på måten du skriver.

Hei.det er sikkert krevende for henne som jobber som psykiatrisk sykepleier å forholde seg til alt hjemme for hun må forholde seg til jobben og hjemme.jeg er nok ikke det beste eksempelet.jeg har vært i psykiatrien fra jeg var 15 og nå er jeg 35 så over 15 år til sammen for mye hos meg har flere diagnoser og går hos psykolog 2 timer i uka.så er nok ikke eksempelet på å bli frisk for å si det slik men jeg er jo mye med andre som sliter også med psykiske lidelser og jeg får jo mer forståelse for deg da.og det er bra å være med andre som sliter også for vi støtter hverandre og er der for hverandre på en helt annen måte.så når du skrev om selvmordstanker og selvmordsforsøk derfor skrev jeg til deg at selvmordstanker kommer uansett hvilken lidelse har prøvd selvmord flere ganger.enig med deg med kjemi at det er viktig å prate samme språk med behandler og fint du er blitt mer positiv at dette går din vei.jeg kjenner ikke til noe annet siden jeg ble syk i så ung alder. Og det man sier ofte er at blir man dårligere i voken alder så har man bedre sjansen for da har man hatt et såkalt normalt liv før man ble syk.noen ganger kan pause hjelpe mens andre ganger finner man ut følelsene ikke er som før.det viktigste for deg er å komme gjennom dette.jeg håper det virkelig for din del at du blir bedre for å gå dårlig i åresvis er tunge greier og lidelser og jo flere år jo mer frustert blir man.det høres ut at ting går i bedre retning for deg enn på starten når du var uenig med psykologer.når når msn blir dårlig i voksen alder må man komme til det punktet å akseptere at man har psykisk lidelse skjer det i ung alder så tenker man ikke at man må akseptere man holder og holder ut og man kjenner ikke til det såkalte normale livet.

Jeg skjønner deg godt, blir nok noe annet når man har vært psykisk syk siden barndommen. Jeg vet ikke om jeg påenmåte har vært det siden skolen sendte meg til psykolog på skolen, var der 3 timer så avbrøt foreldrene mine behandlingen. Var mistanke om ADHD, og at jeg var veldig nervøs, bet på neglene og på fingrene. Hadde store sår på knokene av at jeg bet på dem. Var en vanskelig tid hjemme hos oss med veldig mye aggresjon, rop Skrik og moderat form for vold. Jeg følte meg så frisk en periode så skjedde det noe dramatisk, jeg tror satte alle traumene i gang igjen for begynte å bite på fingrene der jeg bet som barn. Gikk tilbake i vurderingsboken min fra barndommen og leste at det var noe som skjedde i 3 klasse da skilsmissen mellom foreldrene mine satt i gang. Fra snill og grei gutt i klassen med god utvikling til prater mye i timene, uoppmerksom, vanskelig å få kontakt med, urolig osv. Jeg vil bare så inderlig bli frisk eller vite om dette er noe kronisk. Derfor gjøre det vondt å høre at når man først er kommet i psykiatrien så blir man der i årevis. Da dette først startet trodde jeg det tok 3 uker også er alt tilbake til normalen. Det viser det seg at så enkelt var det ikke. Kjenner på den følelsen du snakker om at man sliter år etter år så mister man litt motet, lysten til å prøve nye tiltak. Jeg var inne på ECT en periode, Ketamin spray, ayachusa, hormonbehandling eller steroider. Tenkte alt for å få tilbake livet. Og extra ille å møte en lege som sier jeg er det første tilfellet han har opplevd på dette viset. En som har vært lege i himmla mange år. Mens jeg står i alt dette tenker jeg tidvis at dette ender med uføretrygd, og at jeg må belage meg på resten av livet på en helt annen måte enn jeg hadde tenkt. Det er frustrerende. Hadde en toppjobb og alt på plass. Fasaden på livet mitt var værtfall fin, innerst inne er jeg mer usikker. Men uansett takk for at du svarer så ofte, det setter jeg pris på.

Lykke til i morgen.jeg har time hos min behandler også i morgen.