Hei.

Sliter med tilbakevendende selvmordstanker. Har kun en grunn som holder meg her, og det er barnet mitt, men har egentlig ingen motivasjon for min egen del.

Hva motiverer deg til å leve, eller hva holder deg her?

En bra tråd. Først og fremst angst for å ikke eksistere. Deretter folk som er glad i meg

Dessverre veldig lite, tar det en dag av gangen, noen ganger time av gangen. Hender jeg tenker, jeg skal i det minste drikke denna koppen med kaffe først, så tar jeg en ny vurdering etter et nytt gjøremål. Leter etter en ordentlig mening i ting, men akk nå flyter alt bare i hverandre.

Definitivt barnet mitt. Hun «redder» meg når tankene blir for mørke. Jeg vil se henne vokse opp, og jeg vil at hun skal ha en pappa i hverdagen og ikke en som er der som et minne. Jeg er heldig ved at disse tankene ikke er der ofte, men dukker opp under kriser etc.

Ville bare si at det er verdt å jobbe seg gjennom depresjonen,

for når man er glad og fornøyd (en følelse som kan være umulig å forestille seg),

så har man glede av til og med de minste ting.

RosaKrokodille jeg har hatt perioder i livet jeg har hatt det greit, men har alltid kommet tilbake til at jeg ikke syns livet er verdt å leve med alle krav som stilles til en i dag. Jeg var rundt 20 år før jeg innså at det finnes mennesker som faktisk vil leve. Jeg trodde alle gikk rundt og latet som.

Kognitive verktøy byr meg så imot fordi jeg føler at det er løgn og at man skal hjernevaske seg selv. Jeg vet at mye av det jeg har vonde tanker rundt er reelt. Og det er mange stygge sider av menneskeheten. Jeg mener det faktisk overskygger de såkalte gode sidene. Jeg syns helt ærlig synd på barnet mitt som må vokse opp i det samfunnet vi har i dag. Samtidig syns jeg synd på hen som har en mor som meg. Jeg har ingen motivasjon for å jobbe for fremtiden.

Så hva er alternativet hvis jeg ikke klarer å akseptere at jeg må lure meg selv? Da må jeg leve i det fengslet hjernen min ser på som en realitet, eller så må jeg dø. For meg personlig ønsker jeg sistnevnte. Men jeg unner ikke barnet mitt å miste moren sin. Det er mitt dilemma. Jeg har ikke noe tro på at jeg vil komme til et punkt der livet er bedre enn døden. Jeg frykter ikke fysisk sykdom, men jeg frykter å måtte fortsette å leve i det fengslet her. Frykter å ikke få slippe. Har ikke tro på at noen kan hjelpe meg.

Det høres ut som om det er noe feil med hjernen din, bokstavelig talt.

Hva sier legen din?
Bruker du medisiner?
Jeg er ikke fan av medisiner, men de kan hjelpe for noen.

Det høres også ut som om du tar livet veldig alvorlig, noe hvem som helst ville blitt deprimert av, pga det er mye drit i verden.

Men, enten ønsker du å få det bedre, eller så ønsker du ikke få det bedre.

Hvordan spiser man en elefant?

Alternativt er det feil i hjernen på alle dem som synes at verden er en levbar plass. Eller de som tror at andre ikke ønsker å få det bedre

Men om man bærer verden på skuldrene får man vondt. Det er nok å bære seg selv, og det er det man må gjøre.

Det er mulig å ikke være klar for å ønske å få det bedre, kanskje man først har behov for trøst, eller en aksept utenfra.

Ja, det er noe galt med hjernen min, men ingen andre enn du har bekreftet det så langt. Jeg ønsker ikke å få det bedre, jeg ønsker å slippe. Jeg er en plage for meg selv.

Ingen vet hvor dypt dette stikker. Når jeg har prøvd å åpne meg blir jeg bare belært om hva selvmordstanker egentlig er, noe jeg tolker som at de tror jeg forsøker å sykliggjøre meg selv. Grensen mellom normalisering og invalidering kan fort tråkkes over. Da lukkes døren hos meg. Ingen spør om jeg er over grensen. Jeg er ikke der nå, men hadde behandler spurt meg i januar hadde jeg svart ærlig. Planen holder jeg i bakhodet foreløpig.

Jeg er en av de menneskene som er flink til å ta på meg masken. Høyre utdanning, familie og alt det der, men føler ikke at jeg mestrer noe av det. Ser ut som at jeg har ting i orden. Jeg vet jeg har rottne holdninger. Så mørke tanker at de forpester de jeg deler dem med. Så sterkt selvhat at det virker som at jeg gjør det for oppmerksomhet. Har tatt imot behandling flere ganger. Det lille håpet som er der sluknes mer for hver gang, og nå er det slutt. Sitter bare igjen med skammen av at jeg kunne tro jeg faktisk skulle finne ut av det denne gangen. Klarer kanskje å klore meg igjennom noen år til til barnet er stort nok.

Du er en plage for deg selv. Du ønsker å slippe å være en plage for deg selv. For å få det bedre, kanskje? Ett unntak er jo det du snakker om, å dø. Kan kalles lillebroren til å få det bedre. Døden. Når det å få det bedre feiler på alle måter en kan se, så er det bare en løsning igjen

"Det er mulig å ikke være klar for å ønske å få det bedre, kanskje man først har behov for trøst, eller en aksept utenfra."

Fordi en føler seg bedre av trøst eller aksept, og kan dermed gå videre i prosessen med å bli bedre?

Synes ikke dere det er litt mer nyttig å tenke at dere dypest sett, uansett på hvor rare måter, prøver å få det bedre? Eller har jeg større respekt for dere enn dere har selv?

Du skriver selv at du har "rottne holdninger". I så fall er du bevisst på hvor løsningen befinner seg, og da er det ingenting galt med hjernen din. Har du tatt dette opp med behandlerne dine?

Frikar, hva skal behandleren si? Det er et meg -problem. Jeg skriver at jeg har rottne holdninger ja, fordi jeg vet det blir sett på sånn av "alle" andre. For meg er det basert på noe jeg vet å være sant.

Jeg er veldig selvbevisst har jeg fått høre. Evner å se ting fra flere perspektiv, men det endrer ikke hva jeg mener å være sant. Du kjenner kanskje til at man skal observere negative tanker og tenke igjennom om de er nyttige eller sanne? Nyttige-nei, sanne-ja. Det er det jeg har kommet frem til. Alt annet er løgn.

Giverofnoshit ja, jeg ser jo på døden som en utvei for å lindre plagene jeg har. Så jeg ønsker jo som du sier å få det bedre. Problemet er at jeg er overbevist om at døden er den eneste måten å få det til på. Overbevisningene jeg har om livet er så absolutte at jeg føler det må et mirakel til for å få snudd det.

Snakker vi her om mørke overbevisninger i forhold til verdens fundamentale brutalitet og menneskers fundamentale egoisme? Selv om alt det er sant, er det vel likevel visse ting som er verdifulle, synes du ikke?

Som i at et menneske, selv i sitt ego, også har godhet for andre. Som i at selv i brutaliteten så er det mulige gode opplevelser. Eller den verdien du åpenbart finner i barnet, selv om kanskje det er et
"råttent" menneskesyn der, som også treffer barnet

å si at det er noe feil med hjernen din, var at det kan fikses, hjernen er elastisk, og veldig mulig å endre.

Løsningen, eller i alle fall de små stegene i en bedre retning mtp å endre hjernen på riktig måte, er ofte lettere enn man tror.

Det er mange triks, muligheter, løsninger, osv.

Små steg er viktig, og øvelse, hver eneste dag, skrive ned teknikker som funker, osv.

Jeg vet selv hvordan det er å både ønske å dø, over lang tid og flere perioder på rad, og å faktisk prøve å dø.

Nettopp derfor, fordi jeg nå er på den "andre siden", og er fornøyd med livet mitt (stort sett), så kan jeg si at jeg vet at feil med hjernen kan fikses.

Det er feil å ville dø, det er feil å føle at man ikke egentlig takler alt man "takler", men det er ikke din feil, det har vært sånn og blitt sånn av diverse grunner.

Mange vil dø, mange dør, og det er så dritt, fordi livet kan være så lett og rolig og fint, om man klarer å tro på at det kan bli sånt.

Jeg forstår selvfølgelig at det er vanskelig, å være menneske er vanskelig og kan føles uutholdelig for noen, men jeg er ikke "buhu stakkars oss / meg / deg" typen.

"...men jeg er ikke "buhu stakkars oss / meg / deg" typen." Ingen overraskelse

Synes du ikke at det er litt motsigelse i at mennesker er forskjellig "typer" og at det samtidig er mulig for alle å få det bra? Hvordan vet vi at alle typer er fiksbare? Ellers sant at hjernen er elastisk og endring er mulig. Nok endring? Bli bra? Det er andre spørsmål

Det finnes ingen quick fix, kanskje for noen hvis de er heldige å finne en medisin som passer, men generelt krever det mye jobb og det er dritvanskelig i begynnelsen,

men alle er alene på den måten, alle har problemer i varierende grad, og ingen andre har overskudd til å fikse ditt liv mens du bare ser på.

Uansett, jeg har vært "buhu typen", og dét holdt meg nede veldig lenge.

Det hjelper å bli trassig.

Synes du synd på deg selv?
Det er forståelig, i så fall.

Jeg synes det er kjipt når noen (inkl meg selv) har det dårlig, men jeg blir ikke lenger deprimert av dårlige greier, jeg blir nysgjerrig og engasjert.

Alle vil ha det bra.

Det er nok flere ting.

1. Redselen for å feile. Det ville vært grusomt å måtte ende opp med å ringe nødnummeret eller at jeg feilet et sted hvor noen kunne finne meg, og så måtte stå for konsekvensene et selvmordsforsøk innebærer.

2. Redselen for å angre underveis. At det ikke skjer fort nok, og at jeg angrer FØR jeg kan avbryte forsøket. Jeg vet jeg er et menneske og at overlevelsesinstinktet vil kicke inn om det ikke skjer brått og raskt nok.

3. Et ørlite håp om at livet en dag KAN bli bedre. Dette håpet er ikke til stede når jeg har sterke selvmordstanker, men da er det punkt 1 og 2 som blir overveid.

Jeg synes synd på meg selv. En gang fikk jeg en Mocca som smakte bare Latte

Jeg har kanskje formulert meg litt rart, eller lite utdypende.

Håpet at jeg hadde noe å si som kunne hjelpe noen, men det ble visst bare rotete, og lett å misforstå meg.

Ønsker dere alt vel, håper det går bedre snart.

Hilsen Rosa Krokodille

Jeg forstår at intensjonen er god, men "though love" er ikke hjelpsomt når mennesker er langt nede og har mistet håpet. Man har ingen motivasjon til å skjerpe seg eller "manne seg opp" når man har mister livsgnisten. Enkelte nære snakker til meg om materielle ting og hvor heldig jeg er som har det i orden. Vanskelig å sette pris på det når man ikke ser for seg en fremtid eller ønsker å leve dette livet.

Godt du kom det igjennom det.

Hvis du har vært håpløs, så er jeg interessert i å høre hva som vekket livsgnisten i deg igjen?

Er det en trøst at det en gang er vår tur? Vi må bare gjøre det beste ut av livet mens vi er her nå. Selv er jeg ikke så god til det, men jeg prøver. Livet går, ender til slutt. Smerten vil gå over.

Gladtristhoppsann, hvorfor pine seg igjennom?

Veldig kort fortalt:

Det har hjulpet meg å gjøre det til en slags hobby å få det bedre, lese mye bøker, lister, sitater, artikler, om både mental helse, men også "selvutvikling" osv, og så prøve å gjøre alt det jeg klarer, og avfeie resten av rådene til jeg evt blir bedre, noe jeg ble.

På et punkt var fysisk aktivitet, kosthold, søvn, sosial... alle de basistingene ganske uoppnåelige.

Så, da begynte jeg der jeg var, litt pusteøvelser, bygge selvfølelse (tenke at jeg er helt vanlig, mange har det vanskelig, osv), skrive en rotete dagbok.

For deg kan det kanskje være lurt å jobbe med andre ting, alt etter hva som plager deg.

Jeg lever for andre...
Jeg har to barn og en familie som er glad i meg. Jeg vil ikke forårsake andres smerte. Smerten bærer jeg, den er min. Jeg vil ha det bedre og har hatt det bedre før. Så jeg har vel et håp da.
Dessuten er jeg feig, jeg tør ikke å ta mitt eget liv. Men en del av meg har lyst å bort. Jeg har lyst å forsvinne. Jeg har lyst å ruse meg. Men jeg kan ikke, for det vil gjøre vondt for andre. Jeg skal bli sykepleier, paradoksalt.

Jeg har også alt " ytre" på stell.
Stort hus , mann og barn osv.

Likevel er det et indre " kall" som roper meg over på den mørke siden.
Depresjonen/ angsten/ styggen på ryggen.

Iblandt kan det være vanskelig å skille sykdom fra " jeg- et"

Som et virus på hjernen .

Noen av beste rådet jeg fikk er fra en livsstilcoach og ikke fra psykolog.

Angsthjernen er en evig kamp og du vil aldri bli helt kvitt den. Når De mørke tankene kommer men det går an å
Zoome ut observere de . Er den tanken sann?

Angst-hjernen er som en halvdefekt maskin -men det krever en daglig kamp- fra en selv for å få den å fungere .

Det er ingen naturlov at man må ha et generelt negativt virkelighetssyn bare fordi man går gjennom depressive perioder.

For min egen del holder jeg det gående fordi jeg erkjenner at virkeligheten eksisterer uavhengig av min opplevelse av den. Og så velger jeg å fokusere på mulighetene det gir, ikke begrensningene.

Akkurat nå e det ingenting som holde meg tebake aent enn megsjøl. Eg e redd for koss eg ska gjør det, og klare derfor ikke å gjør det.

Kanskje det handler om uoppgjorte ting som en trenger å finne fred ved. Å nøste opp i tankebaner som ikke er laget etter sitt eget hjerte. Som forstyrrer muligheten til å ta inn en fred i øyeblikket

Giverofnoshit, ja hva gjør man når man vet man har uoppløste traumer, men ikke får løst det? Sist jeg var i behandling ble jeg vist en film om Alfred og skyggen of det kalte de psykoedukasjon. Da hadde de gjort jobben sin. Grubletid er en annen fin en. Og jo- jeg ble jo også fortalt at det skjer triste ting i livet, som at nære familiemedlemmer tar livet sitt, familiekaos, rus, voldtekt +++. Men det måtte man bare komme over.

Så det gjorde jeg. Jeg la lokk på det, fordi jeg klarte ikke å finne ut av hvordan jeg skulle løse opp dette på egenhånd. Jeg er klar over at jeg ikke er den eneste med denne type opplevelser. Det er ikke synd på meg, fordi det kunne skjedd hvem som helst. Men jeg har ikke klart å knekke koden for hvordan jeg ikke skal la det prege meg, hvis det i heletatt egentlig er det? Jeg vet ikke. Jeg føler at jeg fremstår så oppegående at ingen ser. Har jeg åpnet meg opp så føler jeg at mine følelser og tanker virker overdrevet. Offentlig behandling ser bare toppen. Det som brenner. Finner ut av det og så sendes du avgårde. I alle fall hvis du fremstår nogenlunde oppegående.

Vel, jeg er en " buhu, det er syndt på oss, type". Meg, deg og alle. Livet er hardt, så hvorfor skulle det ikke være syndt på deg?

Det er store forskjeller på hvordan vi mennesker er sammensatt. Det vil si at de samme opplevelsene blir opplevet forskjellig. Synes du ikke da at det er egentlig mer sant å si det, at det er faktisk ingen som har opplevet det samme?

Dine opplevelser er altså dine, og så mørke som de er så trenger de din respekt. For de er en del av deg, og du trenger din respekt

Det du beskriver her er kjent problematikk. Men så lenge folk ikke står sammen og krever rettighetene sine _direkte_, blir det ingen foranding i offentlige virksomheter. Da tenker jeg f.eks. på at man ikke går alene til behandler, men har med seg en person som ivaretar det rettighetsmessige, eller at man hjelper hverandre å skrive klager etc. Men da må fokuset i samarbeidet være på fakta og ikke på følelser.

Så dette er metoden din, Frikar, å samle seg med andre for å kreve rettighetene sine. Når noe ikke er en rettighet så er det bare å forandre verdisettet sitt, slik at de problematiske følelsene forsvinner. Er det riktig?

Det er nesten så jeg blir spent, selv om all min erfaring sier at dette er tull. Det lover tross alt en utsikt om at alt er fiksbart. Hadde ikke brydd meg mye om du kaller noen "følelsefanatikere", eller er ubehøvlet, hvis du hadde løsninger som stod opp til munnen. Har du nå det? Jeg er faktisk løsningsorientert

Du har forstått hovedpoeget: negative følelser vil forsvinne av seg selv når problemene som forårsaker dem er løst.

For å løse problemene må man kreve sine rettigheter - med alt det medfører i praksis.

For å kreve sin rett må man anerkjenne verdigrunnlaget for rettighetene - med alt det medfører i praksis.

Men min erfaring er at mange ikke en gang vil diskutere hva _alt det medfører i praksis_ faktisk betyr. (Det er også vanskelig å si noe spesifikt om uten å ha detaljert bakgrunnsinformasjon om hvert enkelt tilfelle.) Og de jeg omtaler som følelsesfanatikere bruker som oftest en eller annen variant av argumentet "det føles feil" når de skal begrunne hvorfor de ikke vil prøve de løsninger som legges frem.

Men i tilfellet her virker det jo som det er en eller flere behandlere som ikke har gjort jobben sin - uvisst av hvilken grunn.

Jeg har forstått hovedpoenget. Jeg har også forstått at ikke alle problemer er løsbare. Du mener altså at de er det?

Hva om en ikke orker tanken på døden? Vi dør likevel. Hva om en ikke orker en alvorlig sykdom? Den slutter ikke selv om vi spør pent. Hva om en lider pga sex/ kjærlighets-ønsker utover det en får til? Du og andre sier at det ikke er en "menneskerett" med barn, sex og kjærlighet, og dine løsninger går altså ut på å kreve sine rettigheter

Det er klart hvis alt har en løsning, som stopper vonde følelser, så står følelser i veien om de stopper løsninger. Logikken er grei, med de premissene

Jeg var så langt nede at jeg var på tur å legge meg selv inn for en uke siden. Da sa lillebror til meg over telefon:

«Jeg vet dette høres rart ut, men om du fikk 500 000kr i dag. Ville du takket ja?. «Ja» svaret jeg. Men du må ofte noe- altså å ikke våkne i morgen. «Da ville jeg ikke valgt 500 000kr». Hva med en million? «Nei», 10 mill? «Nei». Da svarer han «Da setter du heller pris på å våkne til en ny dag».

Dette gjorde noe med meg. Og jeg kjente at jeg ville ikke dø. Men som behandleren min sa på akitttimen «Jeg hadde en mann inne som sa; hadde man bare kunne trykket på en knapp og vært borte en måned for så komme tilbake». Så jeg fant ut at det jeg ville var å kunne slippe alt en stund men ikke for alltid. Noenganger blir livet, angsten og depresjonen så sterk og overveldende at man såvidt klarer.

Har ikke så mange gode råd. Er selv mitt i en prosess etter samlivsbrudd, to barn, ny tilværelse osv som skal på plass. Må innrømme at jeg er livredd. Den ensomheten og tomheten når ungene ikke er her en hel uke er grusom. Vet ikke hvem jeg et uten dem og han. Nesten som å bli kjent med meg selv. Slitt med angst så lenge jeg kan huske. Kanskje dette er min sjanse til å bli sterk

Jeg var så langt nede at jeg var på tur å legge meg selv inn for en uke siden. Da sa lillebror til meg over telefon:

«Jeg vet dette høres rart ut, men om du fikk 500 000kr i dag. Ville du takket ja?. «Ja» svaret jeg. Men du må ofte noe- altså å ikke våkne i morgen. «Da ville jeg ikke valgt 500 000kr». Hva med en million? «Nei», 10 mill? «Nei». Da svarer han «Da setter du heller pris på å våkne til en ny dag».

Dette gjorde noe med meg. Og jeg kjente at jeg ville ikke dø. Men som behandleren min sa på akitttimen «Jeg hadde en mann inne som sa; hadde man bare kunne trykket på en knapp og vært borte en måned for så komme tilbake». Så jeg fant ut at det jeg ville var å kunne slippe alt en stund men ikke for alltid. Noenganger blir livet, angsten og depresjonen så sterk og overveldende at man såvidt klarer.

Har ikke så mange gode råd. Er selv mitt i en prosess etter samlivsbrudd, to barn, ny tilværelse osv som skal på plass. Må innrømme at jeg er livredd. Den ensomheten og tomheten når ungene ikke er her en hel uke er grusom. Vet ikke hvem jeg et uten dem og han. Nesten som å bli kjent med meg selv. Slitt med angst så lenge jeg kan huske. Kanskje dette er min sjanse til å bli sterk

Frikar
Det kan hende at det er sånn for deg at dersom årsaken til problemer forsvinner så vil negative følelser opphøre. Allikevel så tror jeg ikke det er sånn for alle. Og dersom du møter på forskjellige varianter av "det føles feil" i dine løsninger så er det vanskelig for meg å forstå det på noen annen måte enn at svaret finnes i følelsene og ha en nysgjerrighet på de.
I et liv hvor mennesker har opparbeidet seg mange overlevelsesstrategier og forsvarsmekanismer av forskjellige årsaker så er disse mekanismene ofte knyttet opp mot følelser. Ofte handler det om å numme ut følelser for å unngå at de er i konstant fff-modus for eksempel. I slike tilfeller så kommer du ikke unna at følelsene er avgjørende i løsningsprosessene. I ekstremt mange overlevelsesstrategier så spiller logikk og fakta veldig liten rolle. En av hovednøklene ligger nettopp i mestringsfølelse, selvfølelse, følelsen av egenverdi osv. Altså følelsene.
Når det har kommet på plass så er det utvilsomt sånn at rettigheter og fakta spiller en avgjørende rolle. Men, jeg tror det er etter at følelsene er på plass. Har full forståelse for at følelsene er et tidvis slitsomt fenomen å forholde seg til ettersom de oppstår på forskjellige måter og i forskjellige kontekster for alle og at de er utrolig underlige i sin natur. Men, det er utrolig uheldig å bagatellisere følelser eller å kommunisere at noen føler feil eller at deres følelser er uviktige. Også blir det definitivt krevende når det er avgjørende å kombinere det som handler om følelser og det som handler om fakta.
For å gi deg et eksempel. Noen som sliter med angst kan VELDIG godt vite at det de har angst for ikke har noe logisk ved seg i mange situasjoner. Det finnes ingen rasjonell årsak til at følelsen av frykt oppstår, men det er likevel den følelsen som gjør at de går i krisemodus og sitter fast i noe de ikke får til å ta seg ut av. Og ofte så vet de dette veldig godt og forstår at følelsene de har ikke kan knyttes opp mot noe logisk, men det hjelper de allikevel ikke ut av følelsen.
Er det da fremdeles sånn i ditt syn at fakta hjelper og løser alt?
Eller noen med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse som går ut av toleransevinduet rett som det er og kanskje ender opp med å dissosiere. Det er ikke noe løsning i fakta da heller. Det dreier seg om at de trenger å bli møtt av noen som tåler hele personen og deres følelser over tid for å utvide toleransevinduet, bygge opp trygghet, bygge opp egenverdien deres og selvtilliten. Ihvertfall i de fleste tilfeller er det sånn.

Også har jeg sagt mange ganger at det er helt lov og iorden at det ikke nødvendigvis er på den måten for deg og at det finnes mange løsninger. Men, i det at du uttrykker at ofte så er det følelser som er utfordringen så er det kanskje noe i måten du forholder deg/ikke forholder det til andres følelser som skaper utfordringer? Jeg synes det er utrolig flott at du ønsker å være til hjelp for andre og heier på deg i det. Også er det utrolig flott at du er aktiv på å være til hjelp med å gi informasjon om lovverk og rettigheter. Allikevel så er det utrolig uheldig å gi navn som "følelsesfanatikere" o.l på andre. Det du da ender opp med å kommunisere er at "du er feil". Og det er det ikke noe hjelp i for noen, men det kan være skade i det. Og jeg har forsøkt å kommunisere dette til deg tidligere ene og alene slik at du kan bli oppmerksom på det.

Ikke på kanten, mamma92. Faktisk litt interessant

"Jeg vet dette høres rart ut, men om du fikk 500 000kr i dag. Ville du takket ja?. «Ja» svaret jeg. Men du må ofte noe- altså å ikke våkne i morgen. «Da ville jeg ikke valgt 500 000kr». Hva med en million? «Nei», 10 mill? «Nei». Da svarer han «Da setter du heller pris på å våkne til en ny dag».

Jeg lurer på hva du sikter til når du skriver at det må være basert på fakta? Hvilke fakta, og hvem skal legge frem fakta? Behandler eller pasient? Tenker du om behandling er gitt i henhold til lovverk?

Å ha med seg noen i behandling tror jeg ikke lar seg gjøre for folk flest av ulike grunner.

Det er skummelt at behandlere kan få behandlingen og psykodeukasjon til å fremstå bedre enn den er, og at pasient har bedre utbytte enn det vedkommende faktisk har. Konsekvensene er at dersom man kommer til behandling/utredning på nytt så blir man avslått eller avsluttet enda raskere ettersom man angivelig skal ha mottatt tilstrekkelig behandling sist runde for å takle det en står i nok en gang. Hvor mange runder på DPS må noen igjennom før det ringer en bjelle for dem om at det som har blitt forsøkt tidligere kanskje ikke har funket for vedkommende? Altfor ofte virket det som at skylden legges på pasienten for at de har "valgt" å ikke anvende den såkalte psykoedukasjonen som har blitt gitt. Som om det er en "one size fits all". Om ikke lenge blir de stemplet som behandlingsresistende. Dps er jo livredde for at noen kan bli avhengig av å gå i behandling. Jeg ble en gang bedt om å tenke over hvilken behandling jeg kunne tenke at jeg ville ha utbytte av. Altså, når følelsene mine er helt i kluss og jeg ikke vet opp eller ned på meg selv, så er det vanskelig å skulle finne ut av. Bare meg som blir provosert av det? Det er jo de som er fagfolk og skal ha kjennskap til ulike behandlinger i henhold til utfordringer. Kan hverfall komme med forslag, så kan pasienten medvirke ut fra det. Ansvarsfraskrivelse og manglende kunnskap om ulike metode ,og nysgjerrighet mener jeg det er.
Man kan ikke vinne med dem. Det beste man kan gjøre er å skrive en egen journal over hver time. Så kan man sammenligne underveis.

Når du først som 20 åring innsåg at folk ville leve, skjønnar ein jo at dette sit djupt. Ein ser jo og dessverre eit helsevesen som ikkje har vore profesjonelle nok til å få deg opp av gjørma. Du har ikkje blitt behandla som den ressurssterke, oppegåande kvinna du er. Du har ikkje fått respekten du fortjenar.
Det er utruleg leit i grunnen, for eg har ein følelse av at du er ein person som jobbar hardt for å få dette til.
Sannsynlegvis er du samvittighetsfull og fleksibel, og du gjer nok alt du kan dag ut og dag inn.

Du har jobb, barn og mann, hus osv.. Men som vi vel alle veit så treng ikkje det materielle å ha noko å sei. Ein kan ha sjølmordstankar og slite med livet sitt uansett materiell lykke, og også det ein har rundt seg..

Kanskje du føler at du sit fast i ei rolle eller roller..?

Sindre: Er du enig i at alle som har det hardt, jobber hardt? Det er ikke lenge siden du syntes at responser her inne var helt ok, som gjorde seg opp sterke meninger om hvor hardt noen jobber

"Men som vi vel alle veit så treng ikkje det materielle å ha noko å sei" Altså at det ikke har noe å si i forhold til å ha livslyst? Så langt jeg vet har det materielle objektivt sett mye å si. Det bare er ikke nødvendigvis nok til å gi livslyst

Takk for gode ord, Sindre00. For å være nok så følelsesløs så fikk jeg nesten tårer i øynene av innlegget ditt.

Ja visst, jeg sitter fast i flere roller. Ser ikke hvordan jeg skal komme meg ut av det uten at det har store negative konsekvenser. Hvis jeg kunne levd i en hytte i skogen uten kontakt med omverdenen, så kanskje jeg kunne holdt ut med livet. Men det er jo fantasi tenkning :)

Mammma92, det var et fint bidrag i tråden her.

Ofte er det ikke faktisk å dø man ønsker når man tenker på selvmord, men livet man lever med alt det innebærer av tanker og følelser er så tungt å leve at man ikke ser hvordan man skal holde det ut. Det føles meningsløst å bare "stå i det", for man tror ikke at det vil bli bedre uansett. Det jeg ser, og har erfart, er at livet er en lidelse hvor man likevel kan oppleve glede og mestring, selv om man ofte møter urettferdighet og skuffelse.

Bare stå i det. Høres enkelt ut, men er noe av det vanskeligste. Tenker du på å ta livet ditt, utsett det heller en dag. Og så en dag til, frem til du klarer å finne ut hva du kan gjøre for å lette på det som tynger deg ned. Vi har ingen å miste til selvmord. Man skylder seg selv å gi alt og prøve så godt man kan får man stikker. Drit i andre, tenk på deg selv, hva du trenger for å ha det bra. Og jobb med det. Det er bedre å lide og samtidig prøve å gjøre noe for å lindre lidelsen, enn det er å passivt lide uten å gjøre en forskjell. Plutselig en dag, kan det hende at du tenker at livet ikke er så verst likevel....

Jennifer: Det var veldig bra.
Då ligg det vel noko i det eg skreiv.

Du er nok ikkje følelsesløs, men kanskje så sliten av å stå på og å jobbe og å prøve at du kanskje har mista deg sjøl..? Det blir nok for liten plass til deg rett og slett.

Eg tenker at det er gode grunnar til at du fortset som du gjer, med familie, jobb osv. Du gjer det du skal på ein måte.

Du har nevnt krav.. maske.

Du er ikkje ein type som gir blaffen har eg inntrykk av, men heller ein som står på og innstiller deg. Gjer det du "skal".
Det kan virke som det einaste rette. Det er og det enklaste og kanskje beste for alle..?

Eg tenker at midt i dette, og grunnen til at du blir eller føler deg følelseslaus er at du ikkje får plass til deg sjøl, for kven gir plass til at du skal kunne vere deg med alt du er, på godt og vondt.

Du har kanskje innstilt deg til å vere ei puslespelbrikke med riktige kantar som passar til resten. Men du er noko meir. Du er eit menneske, og eg tenker at du treng meir plass.

Men når du snakkar med dine venner, så gir dei deg ikkje plassen ved å sjå deg. Ikkje helsevesenet heller. Du treng kanskje først og fremst å bli sett og å få vere deg. Så då prøvde eg å gi deg det her.

Du ropar om hjelp her på sidene, og det er bra. Ein prøver å snappe deg opp. Prøver å finne ut kven du er.

Dessverre er det veldig lett å berre prøve å hjelpe deg opp og vekk frå det du føler sidan det er så vondt å lese, men du har rett på dine følelsar, og eg trur du har det heilt forferdeleg.

Ja du har jobb og familie, men akkurat no treng du nok å få ein bekreftelse på slik du har det. Akkurat no har du det vondt.

Eg håpar du på sett og vis kan klare å få rikka deg litt etter kvart, for eg unnar deg å få eit bedre liv her på denne jorda. Eg nektar å gi deg opp sjøl om du er på nippet sjøl.

Eg tenker at det etter kvart er snakk om å få rikka litt på seg, og eg trur det skal vere eit lite handlingsrom, og viss ikkje andre gir deg det så foreslår eg at du berre prøver å rikke deg litt sjøl. For eg vil ikkje tru at alt vil gå heilt galt sjøl om du rikkar deg nokon millimeter.

Kanskje du føler at alt er avhengig av deg? At byggverket vil rakne då?

Tippar du bur på neste vestkant der alt ser fint og flott ut. Men folk kan ha det vanskeleg overalt. Det blir berre ikkje like mykje snakka om..

Giverofshit: Viss det du skriv handlar om noko mellom meg og deg, så har det og vore ein del misforståelser som førte til at eg til slutt gav opp, viss du lurer på det. For det andre har eg sikkert skreve mange hundre tips og råd, og alle råd og situasjonar kan blandast sammen på ulike trådar, og då blir det vanskeleg. For det tredje så er eg ikkje perfekt og kan ikkje hjelpe heile verden. Eg prøver å støtte det eg kan gjennom å skrive, og for nokon hjelp det.

Eg trur Jennifer skjønte kva eg meinte, og det får vere bra nok.

Sindre. Ordet "skjønne" er enda et sånn som kan brukes der det passer en selv. Andre er " støtte". Er du ikke enig i at en kan bruke sånne begreper akkurat som en vil?

Jeg vet at du ikke er perfekt. Eller jeg, eller noen. Langt derifra. Det handler ikke om å hjelpe alle i hele verden. Det handler ikke om å hjelpe noen, for den saks skyld

Det handler om selektiv utvisning av empati. Kanskje er det sånn det må være. Jeg tror empatiens mørke sider vil bli bedre forstått etterhvert

Du er altså ikke enig i at noen som har det hardt jobber hardt?

Giverofnoshit

Selektiv persepsjon finnes overalt. Selektiv argumentasjon, selektiv forståelse og ja. Livet er selektivt på enormt mange plan. Noe av det er bevisst, annet er ubevisst.

Jeg har sett disse diskusjonene mellom deg og Sindre i flere omganger. Og jeg forstår ikke helt hvorfor det ikke kan bare være en enighet om at dere er uenige.
Altså, jeg opplever at hun sier det, men det virker som at du har vanskelig for å akseptere det?

Tidligere når jeg har diskutert med deg så har jeg opplevd det som litt vanskelig fordi jeg opplever det som at det er noen detaljer som opptar din oppmerksomhet. Jeg vet ikke om det er riktig, men jeg har opplevd det som at du er veldig sær på det å bli dømt og på fordommer. Til den grad at det virker som om det skal minimalt til før du henger deg opp i det. Er det sånn det er?

Og hva empati angår så tror jeg ikke den har noen mørke sider. Men, det kan være at den kan oppleves som urettferdig dersom man ikke får den empatien man ønsker. Allikevel så er det ikke det samme som at empatien har mørke sider i min forståelse.

Det er godt muleg at alle som har det hardt, jobbar hardt.
Akkurat no så kunne eg sette meg inn i situasjonen til Jennifer, sjøl om eg ikkje er i denne situasjonen sjøl.

Eg har prøvd å støtte deg og Giverofnoshit, men det blei for vanskelig for meg. Sånn er det. Beklager.

Sindre: Helt streit det. Eneste jeg kunne be folk om da, var å vise mindre antipati. Du viser evne til å reflektere over deg selv og at det ikke er alt du kan forstå i alle fall

Drømpårøm: "Og hva empati angår så tror jeg ikke den har noen mørke sider" Jeg tror du tar grundig feil, og at det er en skummel feil som mange gjør

Kan godt hende jeg henger meg opp i detaljer, fordi de avslører viktige og negative fordommer. Eller fordi viktige og negative fordommer allerede er avslørt hos den jeg kommuniserer med. Du tror kanskje det handler om å veie ord på gullvekt?

"Og jeg forstår ikke helt hvorfor det ikke kan bare være en enighet om at dere er uenige."

Fordi det blir for dumt å kalle alt enighet eller uenighet.

Eksempel: Hvis en jobber hardt og andre kommer og legger ut om at du må jobbe hardt, så er vel ikke dette uenighet? Når du har svettet og slitt til du har blodsmak i munnen, og kjenner deg utslitt, så har du en mening om at du har jobbet hardt? Så kan en annen mene at du ikke har jobbet hardt, og så shaker dere hands og er enige om å være uenige

Synes du ikke det blir helt misvisende å kalle alt "enighet" eller "uenighet"?

Har aldri meint at du må jobbe hardare med det du jobbar med. Huska eg nevnte noko med jobb, men det var ikkje det eg meinte, så då håpar eg du i såfall kan gløyme det.

Syns Jennifer bør få denne plassen egentlig..

Så du opplever det som at mange tar grundig feil om begrepet empati?
Jeg ga deg en større kontekst enn det du valgte å svare på. Er det resterende noe som du kan kjenne deg igjen i, eller er det helt fjernt?

For meg så handler det på ingen måte om å veie ord på gullvekt. Jeg forsøkte å spørre deg rett ut om noe var på den ene eller den andre måten for deg. Opplevde du det på en annen måte?
Det er helt riktig at det kan finnes mye å se i detaljer. Samtidig kan det også bli sånn at overdreven fokus på detaljer kan skape misoppfatninger og sannheter som ikke nødvendigvis er reelle.
Det er veldig sjelden ting er enten eller. Som oftest er det både og.

Nå opplever jeg det som at du trekker det hele ut av kontekst.
Det er helt riktig at jeg ikke forstår hvorfor dere ikke kan være enige om å være uenige og jeg sa noe om at jeg har sett flere av diskusjonene dere imellom.
Men, det er ikke sånn at jeg mener at enig/uenig er noe generelt som kan anvendes i enhver situasjon.

Jeg lurer på om tingen er at du jobber hardt med dine utfordringer og opplever det som at du ikke blir sett og møtt den måten du har behov for i det?
Jeg kjenner deg ikke godt nok til å vite noe om arbeidet du legger ned. Den kjennskapen jeg har til deg er at du har ditt å stri med. Også har min opplevelse av det vært et at det ikke er så enkelt å bli kjent med deg eller utfordringene fordi jeg opplever det som at jeg blir stoppet opp i detaljer som for meg både er feilaktige og uvesentlige på vei mot en nysgjerrig fremgangsmåte for å se om det er noe jeg kan bidra med. Allikevel så er det ikke sikkert at du opplever det på samme måte og det har jeg respekt for. Allikevel så har det blitt litt slitsomt å bli stoppet opp i detaljer og bli pålagt holdninger og verdier jeg på ingen måte har.

"Så du opplever det som at mange tar grundig feil om begrepet empati?"

Absolutt. Jeg tror at mange tar grundig feil om empati. Tror ikke dem liker tanken på at empatien deres er noe annet enn fint

"Eksempel: Hvis en jobber hardt og andre kommer og legger ut om at du må jobbe hardt, så er vel ikke dette uenighet? Når du har svettet og slitt til du har blodsmak i munnen, og kjenner deg utslitt, så har du en mening om at du har jobbet hardt? Så kan en annen mene at du ikke har jobbet hardt, og så shaker dere hands og er enige om å være uenige"

Drømårøm: Jeg ble bedt i en tråd om å jobbe hardt, så fikk jeg resultater. Mener du at det er "uenighet" når noen blir bedt om å jobbe hardt, når de allerede jobber hardt? Er det ikke frekt å anta at noen ikke jobber hardt med noe, når de åpenbart sliter med noe?

Det er slike grunner som gjør at jeg ikke er enig om å være uenig

"Jeg ga deg en større kontekst enn det du valgte å svare på. Er det resterende noe som du kan kjenne deg igjen i, eller er det helt fjernt?"

Dette må du konkretisere mer om du vil ha et svar. Uansett så er jeg enig i at dette er først og fremst Jennifer sin tråd

Giverofnoshit
Jeg kan bare svare for meg selv. Jeg er veldig klar over at min egen empati er god for de som får den. Samtidig så vil den ramme noen også. Og det er ok for meg. Men, det kan være at det er helt annerledes for andre og at de kanskje anser sin egen empati som bedre enn andres og slikt.
Den litt større sammenhengen på det jeg forsøkte å komme frem og spørre deg om i den forbindelse handler om at empati kan oppleves som veldig urettferdig dersom man ikke blir sett og møtt på den måten man har behov for. Og jeg forsøkte å spørre om det er noe som stemmer for deg? ... altså om du kan oppleve empati som urettferdig i de situasjonene hvor du ikke blir sett og møtt på en måte som du opplever som god?

Også sa jeg tidligere at jeg ikke i enhver situasjon mener at enighet/uenighet er relevant. Men, i saken mellom deg og Sindre så opplever jeg det som at hun er ærlig om at hun ikke har fått til å møte deg på en måte som du har behov for og beklager for det.
Også virker det på meg som at du er såra for at du fikk en tilbakemelding som du ikke satte pris på. Og det kan jeg forstå.
Men jeg er ikke av den oppfatningen at det nødvendigvis handler om vonde intensjoner. Og det er kanskje der det er en forskjell mellom oss. Jeg vet ikke. Også kan det være at jeg ikke ser det som du ser i det hele og at det er noe som skaper en friksjon.

Uansett så ønsker jeg deg ingenting vondt og har bare gode ønsker for deg. Også er det opp til deg om det er noe du vil ta til deg og ha tro på, eller om det ikke er riktig for deg.

Også er jeg helt enig i at det er Jennifer sin tråd jeg og. Men, jeg opplever denne "min/din tråd" tingen på sdmo som litt underlig.

Nei, si det. Troen på at jeg skal få oppleve noe godt til slutt. Håpet om at jeg en dag slipper mer lidelse. Men der har allerede stjelt 12 år av livet mitt. Har lenge syntes det har vært nok nå. Lenge tenkt at jeg bare vil gi opp. Men det som gjør meg for svak til å faktisk gjennomføre er å se for meg alle de knuste meneskene rundt meg som blir igjen. Føler vel at jeg er her på jorda for de andres skyld. Ingen vet hvilken smerte jeg bærer på hver eneste dag. Jeg har egentlig ikke noe jeg ser fram til, men glimtvis kan jeg kjenne litt på glede. Ellers ser jeg på tilværelsen min som meningsløs. Finner ikke mening i noe jeg gjør. Har prøvd mye forskjellig, men det er ingenting jeg brenner for.

Det jeg mener er at samarbeidet mellom deg og ledsageren må være faktabasert. Altså at du ikke skal diskutere følelser med ledsageren. Følelser skal du kun diskutere med behandleren. Ledsager skal ta ordet i alt som har med fakta å gjøre, slik at behandler ikke får muligheten til å snakke seg bort fra jobben sin i utgangspunktet. Det er viktig at du og ledsageren har lagt opp en plan i forkant, og at du ikke trekker deg når du står midt oppi det bare fordi noe "føles feil". (Det skjedde en gang jeg var ledsager for en person i et møte med Pasientombudet, og personen ville trekke seg midt i møtet. Vi fullførte møtet, men avbrøt alt videre samarbeid...)

Hvilke spesifikke ulike grunner er det til at vanlige folk ikke har mulighet til å ha med seg noen i behandling?

Drømpårøm.

Du opplever nok en del feil i forhold til meg. Mest med tanke på hvor vesentlig visse ting er. Du svarer ikke konkret på eksempelet jeg gav om hvor hardt jeg arbeider, i forhold til enighet/ uenighet. Det var det vi snakket om, å være "enige om å være uenige"

Det handler ikke om at Sindre ikke har møtt meg på mine behov. Det har hun ingen plikt til, og jeg ingen forventning om. Det er ikke sånn at jeg er veldig såret over noe Sindre eller andre enkeltpersoner her har har sagt. Jeg har empati fra andre, jeg

"...altså om du kan oppleve empati som urettferdig i de situasjonene hvor du ikke blir sett og møtt på en måte som du opplever som god?"

Hvem ville ikke opplevet empati som urettferdig om de ikke ble møtt med forståelse? Men dette er altså ikke noe stort problem. Det er ikke manglende empati fra noen enkeltindivider som plager meg

Jeg ser heller ikke at det skal være så rigid i forhold til hvem sin tråd det er, annet enn å vise litt respekt for trådstarters problemstilling. Likevel har jeg sporet nok av her, synes jeg, så derfor svarer jeg mer på ny tråd. Om vi fortsetter denne samtalen

Det med å ønske meg bare godt har nok ikke så mye troverdighet for meg. Det er lett å si. Jeg tror hvis de forstod nok av virkeligheten så ville de fleste funnet ut at de ønsker svært få bare godt. I alle fall under prøvende omstendigheter. Fordi våre interesser kolliderer her i verden

Hvordan jeg opplever noe er en ting som aldri kan være feil. Det handler ikke om deg på noen måte, bare om meg og hvordan jeg opplever det du sier. For meg er det en oversiktlig måte å kommunisere til deg og andre på hvordan det du skriver påvirker meg og hva jeg får ut av det.

Føler du at jeg ikke har svart deg på det med enighet/uenighet?
Jeg sa innledningsvis at jeg ikke forstår hvorfor dere ikke kan være enige om å være enige om å være uenige.
Deretter har jeg sagt at jeg er enig med deg i at spørsmålet om enighet/uenighet ikke alltid er relevant.
Også har jeg svart en del rundt det hele. Kan det være at du ikke føler jeg har svart deg fordi jeg ikke har mulighet til å dele det hele opp i å si ja/nei, enten/eller?
La meg få understreke at det jeg innledet med om enighet/uenighet var en mulighet for deg og Sindre til å finne en løsning på situasjonen. For det er litt slitsomt at problemstillingen tas opp i enhver situasjon hvor det er mulighet for det.
Også er det utifra dine svar veldig vanskelig å forstå hva som egentlig er problemet. Slik jeg forstår det så jobber du hardt med ditt. Også har du ikke fått den cred som du burde fått for det.
Og derfra så er jeg veldig lite sikker på noe som helst.

Spørsmålene jeg stiller kan sikkert virke opplagte og alt mulig de. Men, jeg har opplevd nok av tilfeller og har sett at forskjellen på folk er både ekstrem og overraskende at jeg gjør mitt beste i å ikke ta noe for gitt. Også er det interessant at du har behov for å svare litt nedlatende på det, slik jeg opplever det.


Jeg forsøkte å si at jeg ønsker deg alt godt, men det vil du ikke ha. Og svaret kommer på en generalisering slik jeg forstår deg. Og det er helt greit. Men, da er det ikke så interessant å ta en videre samtale rundt det hele.
For det du ender opp med å kommunisere er at for det første at mine opplevelser er feil (jeg forsøker til og med så langt det går å gjøre det utrolig lett for deg å skille på hva som er mitt og hva som er ditt. En essensiell differensiering)
I tillegg så kommuniserer du at jeg ikke har noen troverdighet for deg når du ikke har tro på det jeg skriver.
Og det er et usedvanlig uheldig fundament å legge dersom du har ønske om å bli møtt på en god måte selv.

Da har jeg svart deg i en ny tråd Drømpårøm. Du gjør som du vil, om du vil svare mer eller ikke

Kjæresten min og vennene mine
Når alt er tungt så minner jeg meg på at hvis jeg drar fra dem vil de gjøre like vondt som jeg har det. Kunne aldri gjort det til dem...

Da som gjere at eg blir på ubestemt tid nå e at eg blei funnet og redda og for tida er innlagt.

Til og med ungene mine er ikkje noe som holder meg igjen. Eg meine eg beskytte dei meir med å forsvinne heilt enn å være på jorda men fraværende!

Kun familie (mamma og søsken)