Livet har ingen mening. Gruer meg hver dag til å stå opp å møte det grusomme ansiktet mitt i speilet. Og ikke nok med at det ser ille ut når jeg står opp, nei da det skal bare bli verre og verre utover dagen. Ikke tåler jeg å være i sola, ikke tåler jeg varme, kulde eller vind. Orker ikke være sosial da jeg har så mye utslett i trynet som bare blir rødere og rødere utover dagen. Ikke har jeg venner, barna er så store at de gidder ikke være med oss foreldre lenger. Gubben lever sitt eget liv med masse venner og kollegaer. Her hjemme sitter jeg igjen med null livsglede. Alt er meningsløst, fremtiden er som et sort hull. Jeg er stygg, ensom, kjedelig og totalt uinteressant. Ikke noe interesserer med heller, bare dritt igjen.

Når jeg leser ditt innlegg, minner det meg om meg sjøl....slik jeg var for endel år siden...

Her er ett vitnesbyrd fra den tiden...

For mange år siden, led jeg av dype depresjoner, og jeg tok "overdoser" på tabletter to ganger, men heldigvis klarte jeg ikke å ta livet av meg!
Jeg ringte om hjelp i tide, og ble pumpa.
Egentlig var det et rop om hjelp, at jeg "ville dø", for jeg ville jo innerst ikke dø!

Det som redda meg tilslutt, var at jeg ropte på Jesus, og Han helbreda meg fra all sykdom og depresjoner, slik at jeg i mange år nå har vært helt frisk, og det er jeg så takknemlig for. :)

Ditt innlegg minner meg også på hvor viktig det er hva jeg sier om meg sjøl...til meg sjøl, for det vil jeg tro på hvis jeg gjentar det daglig.
Bare prøv...i en uke, å si det motsatte av det du sa om deg sjøl, så skal du se hvilken positiv virkning det har. Skriv orda på lapper, og heng de opp rundt omkring.
Husk at du er enormt verdifull!

Vennlig hilsen Monica.

huff du har det ikke godt
vit jeg lider med deg
dr phil sa en gang noe som:
jeg kan ikke nødvendigvis
fortelle deg nøyaktig hva du skal gjøre
men jeg kan si èn ting
her må det en FORANDRING til
for slik det er nå funker ikke
så mitt råd er å tygge godt på det
jeg heier på deg ;)