Dette er et spørsmål jeg har hatt lenge nå. Personlig så har jeg kommet meg veldig etter en veldig kjip periode som varte noen år, men ting er ikke helt på topp enda. Sliter veldig med å sette pris på alt som skjer i livet mitt selv om dette er gode ting. Jeg har fått venner (noen hvertfall), jeg har møtt en søt jente hvor kjemien er god og jeg har det rett og slett bedre enn før. Dette har vart i nå 5 måneder og ting har bare gått nedover de 3 siste.

Spørsmålet som ofte dukker opp er "hva er poenget med dette?". Greit, jeg har venner, men har dette egentlig noe å si i det lange løp? Greit, jeg holder på med noen, men hvilken forskjell kommer dette egentlig til å gjøre? Til slutt, så dør jeg uansett. Hva jeg opplever i livet mitt blir med meg til graven og jeg kommer til å bli glemt. Alt jeg vil ha gjort er bare ting for å gjøre livet greit å leve men ellers ingenting som faktisk gir mening.

Denne tanken fører til en annen tanke, hvorfor ikke da avslutte livet tidligere slik at jeg slipper å vente? Om min "mening" med livet er å gjøre livet mitt greit nok til å overleve, kan man ikke da heller putte en slutt til dette tidligere slik at man slipper alt det arbeidet? Om jeg dør nå eller om 60 år har veldig lite å si så skjønner ikke helt hvorfor jeg skal putte energi inn i dette når det ikke har så mye å si uansett hva som skjer.

Alt i livet føles ut som en slags jakt på neste "rus". Ikke at jeg bokstavelig talt mener det slik men føler at det kan sammenlignes. Jeg er konstant ute etter å finne på noe, hva som helst, og så fort jeg ikke finner på noe blir jeg fort deprimert. Jo lenger jeg går, jo verre blir det. Liker ikke helt dette. Jeg vil gjerne ha noe som gjør meg glad lenge men det går ikke. Man er nødt til å opprettholde humøret for at livet skal være okei å leve men dette er strev.

Kan ikke si at jeg ikke har vært inne på de samme tankene selv i perioder.
At det er "et slit" å holde seg bra/i form og hva er vitsen med denne kampen/disse kampene - i det lange løp?

Har vel funnet ut at dette(hva er vitsen?) er bare tanker "with no solid existence". Er preget av mindfulness da, det skal sies.
Dette er jo bare tanker/følelser som kommer og går.
For meg hjelper det å se på disse følelsene/tankene med åpenhet og nysgjerrighet(når jeg får det til - krever litt energi). Ikke bli "tatt av de", men observere dem eller følelsene de representerer uten å bli fanget av dem. På den måten blir kampen/kampene færre/svakere - over tid. Er vel ikke der at jeg har funnet noen mening med livet, men har funnet en måte å leve på. Selv om jeg fremdeles blir fanget blir jeg det ikke så lang tid av gangen.

Har innsett at grubling ikke fører noe sted og er på en måte ikke sannheten - i og med at de for de aller fleste av oss så forandrer tanker og følelser seg. Har ofte flyktet fra "negative" tanker og følelser før og ikke akkseptert de selv om de er tilstede.

Men tror en må være kommet til et punkt i livet da man er klar for dette og kan omfavne det/prioritere det å meditere. Masse forskning som tyder på positiv effekt også.

Det var vel det jeg hadde på hjertet til dette temaet. Håper at du finner roen og aksepten for det du føler/opplever og kan gi slipp på grubling.

Føler og tenker det samme som deg. Og jeg er lykkelig gift, har tre barn og en av de er baby ennå. Har hatt disse tankene i mange år før jeg fikk barn. Og de kommer å går, noen perioder så tenker jeg mer på det. Men så tenker jeg at barna mine trenger meg, og er uendelig glad i meg.

Så om du prøver å tenke på de rundt deg, kanskje tankene slipper taket? Iallefall der og da.

Dette er også kjente tanker for meg...
Det er fryktelig slitsomt. Tenker mye på døden. Men av og til når grublingen tar overhånd, så benytter jeg sansene for å "redde" meg ut av tankespinnet. Nå spiser jeg smågodt. Søtt og godt. Smak. Eller se på noe pent (syn)..,,, Det virker ofte....

Jeg tenker også slik i lange perioder av gangen. Og så går det over litt, før det kommer tilbake. Jeg liker det fjellblomst skriver om å observere følelsene. Å ikke bli tatt av de. Dette er noe jeg prøver på, men som jeg ikke har blitt så flink på enda.

Jeg tenker ofte:hvorfor ikke avslutte livet litt tidligere, men så gjør jeg det ikke. Og jeg tenker at det kanskje er en mening i det at jeg ikke gjør det? At det at jeg lar være å ta livet av meg er noe mer enn en ren instinktiv handling. At det er meningen at jeg skal leve litt til, av grunner jeg ikke kjenner til. Og at instinktet mitt om å holde meg i live ikke er noe tarvelig som hindrer meg i å ta livet av meg selv, men noe fint. For instinktet mitt sier også at jeg må prøve å smile. Prøve å være snill. Prøve å gjøre noe nyttig. Jeg vet ikke hvorfor, men instinktet mitt sier at det er bra. Instinktet mitt vil prøve litt til.Prøve å leve. En dag til. En uke til. Og til slutt så blir det kanskje et liv som ikke var så ille allikevel.

synes den siste mailen din her var bra, det med å følge instiktet, det er ikke så dumt. Vår fatteevne/vår intelligens er faktisk begrensa, vi finner ikke svar på alle hvorfor. Derfor er det viktig å ta imot alle de positive tingene vi kan finne i livet vårt, og også være med på å lage positive situasjoner sjøl. Ei veninne sa noe til meg for mange år siden, som jeg ikke var moden for å høre da. : Det er bedre å tenne et lys enn å forbanne mørket! Vi kan selv være med å gjøre livet vårt både positivt og meningsfullt. Småting du gjør i hverdagen f.eks. for andre....gir positive ringvirkninger for deg selv. Så skaper du en positiv situasjon, og det gir mening i seg selv. Det med å ha gode relasjoner til andre mennesker, det mener jeg gir mye mening. Da er det mye kjekt man kan finne på sammen. Kjærlighet til seg selv og til andre er kjempeviktig........ :)

Det å prøve så godt en klarer å gjøre godt for andre er alltid en fin ting.
Du har veldig rett i det Sendalen. Relasjoner er det eneste virkelig viktige vi har. Men ofte også det vanskeligste vi har :)