Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Hva er meningen?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Hva er meningen?

feb 8 2017 - 21:20
Hei, skriver her igjen etter noen månder borte...

Jeg vet ikke lengre hva jeg skal gjøre... går i terapi, men det fungerer ikke så bra... Har diagnosene bordeline, depresjon og angst. Er så mye alene, men vil heller ikke gjøre noe, angsten tar meg. Bruker ikke medisiner, jeg er redd for medisiner og lest litt for mye forferdelig om det... Lærer ferdigheter i behandlingen, men jeg skjønner de ikke og får det ikke til... Er så redd, er dette den eneste hjelpen å få?
Er redd for innleggelse og å bli fratatt livet... ikke at det er så mye liv å bli fratatt...
Lest så mye skummelt om psykriatrien at jeg er livredd... Noen som kan gi meg et råd? Eller håp? Er vanskelig å få hjelp når jeg ikke tror på behandlingen...
Avatar

Re: Hva er meningen?

feb 9 2017 - 15:55
Så fint at du prøver å bli bedre!
Hvor lenge har du gått i terapi, og hvordan er kjemien mellom deg og behandler? Føler du at du kan dele alt?
Hva er det som fungerer dårlig og hva ønsker du ut av timene dine?
Snakker dere noe om angst- og depresjonsmestring?
Kanskje du vil diskutere oppgavene dine med noen?

Du vil sikkert ikke være alene egentlig? Det er naturlig for oss å knytte meningsfylte bånd til andre, problemet er at mange relasjoner ikke er så meningsfulle. Sånn føles det for meg, og da unngår jeg å sosialisere meg. Hvorfor gidde ta på seg en maske, lyve til hverandre hver gang noen spør "hvordan går det?" og småprate om uviktige ting som været, eller sammenligne vellykkethet på "insta, snap og face".
Jeg tror alle mennesker er ute etter noe _ekte_, uansett hvor mye de isolerer seg.
Hvordan begrenser angsten din deg? Kan du ha besøk, gå ut?
Avatar

Hei

feb 9 2017 - 17:34
Takk for tilbakemelding og for at du skriver om deg selv.
Har du lignende diagnoser som jeg? Hvordan takler du hverdagen? Klarer du å jobbe?

Jeg prøver/håper å bli frisk, men sliter ekstremt i det siste... Det siste året har vært beintøft, ensomt selvom andre sier de er glad i meg.. sover lite og bekymring, angsttanker og katastrofetanker tar overhånd. Mye av angsten min handler om å være redd for å skade meg selv/andre, redd for alt som er skummelt generelt... nyheter, filmer osv. Jeg er redd for å bli gal...
Hva går din angst utpå? Og hvordan håndterer du den?
Jeg har gått i terapi i 3 år, men kun gått i kognetiv terapi i 5 månder, det er en gang i uken med hjemmelekser og øvelser. Noen sliter jeg med da det virker "kunstig" og teit at det skal hjelpe... men får beskjed om at jeg må tro på det... Det er det tøffeste... Jeg er redd for å ikke klare å endre meg og da vil jeg heller dø om jeg ikke klarer det...
Det tøffeste er at jeg ikke har troen på meg selv/stoler på meg selv, jeg er veldig sårbar, tar alt innover meg, overtenker/analyserer/tolker og det blir jeg så sliten av...
Blir så redd fordi jeg kjenner at sinne og frustrasjon over at jeg ikke får til livet mitt tar overhånd og jeg blir nesten sint/sur når jeg ser andre har det bra, ler, reiser, drar ut med venner osv, fordi jeg klarer det ikke... er det virkelig verdt å leve slikt? Selvmord blir mer og mer aktuelt... Jeg sliter meg dårlig selvtilitt og selvbilde, mye selvhat og ekstremt destruktive tanker... Hvordan endre det?.... Jeg tror jeg er et slemt menneske...
Jeg har en flink terapaut og hun heier på meg, men jeg blir så lei meg når jeg får høre at jeg velger selv å lide, for det vil jeg jo ikke...

Nei vil ikke være alene, hater hvert minutt, men får beskjed at det må jeg øve meg på... Trivdes før i mitt eget selskap, jobbet 100%, trente aktivt, flink meg mat, var med venner og syntes livet var ok, nå er alt det borte,,,, Angsten har tatt over livet mitt... Sliter med hva som er forskjell på føleser og tanker... Må også lære meg å akseptere situasjonen, men det er tøft fordi jeg vil jo ikke ha det slikt...

Jeg er helt enig med deg når det gjelder masken... hvorfor gidde? Jeg føler at for meg blir jeg så altfor avhengig av andre, mens de egentlig ikke trenger meg... De går jo bare videre i livene sine, jeg derimot står på stedet hvil og overtenker hvorfor ingen bryr seg, liker meg, hva gjør jeg gale? Vil jo bare fungere, leve et greit liv... Jeg er veldig ubesluttsom og sliter med å vite hva jeg trenger...
Har fått vite at jeg sliter mye pga barndomen min, lite validert, mye redd, kjeft om jeg gråt og ble ikke møtt på følelsene mine...Ble mobbet i mange år... Min mor hadde nok med seg selv og hennes behov kom foran alle og min far lite tilstede.
Jeg kommer meg ut og drar av og til på besøk og har 2 gode venninner som kommer til meg av og til... Men jeg trenger mer og jeg kan ikke gå til familien...
Avatar

Re: Hva er meningen?

feb 11 2017 - 20:03
Jeg har ikke vært stort til behandling. Jeg oppsøkte helsestasjon for ungdom for ca tolv år siden, etter press fra daværende kjæreste fordi jeg møtte veggen og ville dø. Jeg fikk tilbud om å snakke med sosionom. Hadde to samtaler, mest fordi jeg ville prøve antidepressiva for å klare å fullføre skole. Hun anbefalte ikke medisiner, og det er jeg egentlig glad for i ettertid. Men jeg ble irritert over det da, Og jeg følte ikke samtalene gjorde noe annet enn å frustrere meg. Føltes unaturlig å skulle blottlegge seg for en fremmed, en man ikke har et tillitsforhold til. Følte meg liten og situasjonen føltes uverdig. Så det ble med de to samtalene.
Derfor har jeg ikke blitt diagnostisert og aldri vært medisinert for noe.
Men jeg sliter med depresjon og selvmordstanker. Overtenking og sosial angst. Tillitsproblemer. Bekymrer meg unødig og har dårlig selvtillit. Har hatt spiseforstyrrelse og drevet med selvskading, men det var verst i slutten av tenårene og starten av tyveårene.

Jeg er noe skeptisk til medisiner selv etter å ha hørt og sett ulike dokumentarer og programmer om det. Og andres erfaringer. Jeg tenker at det er absolutt siste alternativ. Men det er nok ingen tvil om at det hjelper mange også.
Men at man da for eksempel bruker medisin som hjelpemiddel gjennom stormen. Målet må være å prøve å bli frisk nok til å slutte med dem igjen. Og da gjennom selvutvikling og bearbeiding av sine utfordringer. Hovedfokuset må ligge der.
Og det skjer ikke forandringer med mindre man er åpen for det. Akseptere at det innebærer å ha det ubehagelig, utfordre seg selv og innrømme at man har tatt feil. At man ikke gir opp selv om man ikke der og da ser poenget. Være villig til å prøve andre ting når noe ikke fungerer for deg. Fortsette å lete etter løsninger og hjelp uansett hvor frustrert man blir. Akseptere seg selv, gjøre det beste utav situasjonen når det kommer til det man ikke kan forandre.

Jeg er ikke blind for at dette kan oppfattes hyklersk når jeg selv ga opp hjelpen fra helsevesenet. Men enda jeg har noen av de samme meningene jeg hadde på den tiden, kan jeg ikke unngå å være nysgjerrig på hvordan livet mitt hadde sett ut hvis jeg hadde fortsatt å gå til samtaler. Eller forsøkt en annen behandler.
Har jeg plaget meg selv unødvendig i alle disse årene? Kunne jeg vært fri for destruktive tanker som ikke gjør annet enn å holde meg tilbake og gjør meg sårbar, sint, ustabil og ulykkelig? Hadde jeg hatt evnene til å mestre de vanskelige periodene i livet mitt på en bedre måte, slik at det ikke var _så_ tungt som jeg opplever nå? Godt mulig. Men jeg har også lært at det ikke er den _eneste_ måten å få hjelp på.

Jeg har prøvd å snakke om problemene mine til de nærmeste rundt meg, men jeg ser at de ikke forstår og er rådville. I starten var jeg veldig skuffet over det, at de - selv om de kanskje ikke kunne nok om det - ikke satte seg inn i det, og var mer villig til å lytte til meg. Er det ikke det man gjør om man bryr seg om noen, liksom? Hvordan kan man bare dytte "problemet" over på en psykolog og melde seg ut på den måten? Det fikk meg til å tvile på om de var glade i meg. Bensin på bålet.
Men til syvende og sist gikk det opp for meg at de ikke er ansvarlige for å fikse meg. De har ikke kompetansen til det heller, så det er feil av meg å være frustrert over det. Og det forteller heller ingenting om deres følelser ovenfor meg. De kan ha følt at de ikke hadde noe å stille opp med, de kan ha vært redde for å gjøre noe feil. Kanskje var deres valg et tegn på nettopp hvor glade de var i meg - de ville at jeg skulle få best mulig hjelp.

Men mangelen på relasjoner med gjensidig åpenhet gjør dessverre at jeg trekker meg unna folk og har vanskelig for å være meg selv rundt andre. Jeg har overfladisk og sjelden kontakt med familien. Jeg kan snakke litt med samboer om tankene mine, men det er jo skummelt for ham at jeg tenker på å ta livet av meg. Som er helt naturlig at han synes. Og det legger unektelig en alvorlig demper på dagen, så det er ikke ofte jeg snakker fritt om det. Men det gjør jo at man føler seg veldig alene når man trenger å kjenne at man har støtte.
Derfor er det veldig positivt å komme til sider som dette, hvor man er anonym og kan snakke med andre som vet hvordan det er. Som ikke blir såret hvis man er brutalt ærlig om absolutt alt. Og det hjelper å prøve å hjelpe andre. Mens jeg leter etter råd jeg vil gi andre, går jeg samtidig igjennom mine egne problemer. Jeg merket at jeg slet veldig med å starte en egen post og fortelle hva jeg slet med selv. Jeg fikk meg liksom ikke til å gjøre det, og har vært i flere chatrom på nettet hvor jeg bare har lest og ikke deltatt. Men etterhvert som jeg svarte andre her, så flettet mine egne erfaringer seg naturlig inn, og det har på en måte slått hull i "muren" min. Det er godt å ikke holde alt inni seg.

Ellers har jeg lest en god del bøker og selvhjelpslitteratur. Det er jo absolutt nyttig. Jeg har tenkt mye på hvorfor ting har blitt som de har blitt, forsøkt å nøste opp i ting selv. Bli bevisst på tankegangen min og huske at noen dager bare handler om å holde ut. Impulskontroll. Livet forandrer seg jo hele tiden.

Prøver å bli bedre til å sette grenser og kreve min plass her i verden. Ikke bare eksistere for å behage andre og leve opp til deres forventninger.
Har slitt mye med å ikke føle meg bra nok, klassisk "flink pike-syndrom". Sluttet videregående fordi jeg fikk en 3'er i samfunnsfag. Skammet meg sånn over det, kunne ikke la noen få vite at jeg hadde fått en _3'er_.
Trodde det var kritisk at jeg fikk gode resultater - hvis ikke var man ingenting og fremtiden var ødelagt. Det er jo galskap, men så ille var det. Følte press fra foreldrene mine og hatet dem fordi de ikke forsto meg. Følte jeg sviktet dem da jeg ikke kunne leve opp til forventningene, jeg var "udugelig", og det førte til at jeg gikk løs på meg selv. Realiteten er jo at de aldri ønsket å skade eller presse meg - de vil bare at jeg skal ha bedre muligheter og et lettere liv enn de selv har/hadde. Å huske dette når mamma nå kommenterer å skifte yrke eller etterutdanne meg, gjør at jeg ikke føler det som kritikk lenger. Det irriterer at hun ikke kan la meg styre eget liv, men det sårer ikke. Jeg vet hun mener godt.

Å argumentere mot sine egne antagelser og følelser er faktisk en god måte å hjelpe seg selv på. Lete etter sannheten og vurdere om tanken man har er unyttig. Hvis du lar deg hemme av en frykt for noe, analyser redselen og spør deg selv om det faktisk er riktig det du føler. Prøv å være utenforstående og tenk hvordan du ville gitt råd til noen som sliter med det samme som deg. Vi har en tendens til å dømme oss selv mye hardere enn vi dømmer andre. Er det rettferdig?
Man må kjenne sine styrker. Vær ærlig. Hva er du god på? Hva er du stolt av? Hva gjør deg unik i forhold til alle andre? Vi fokuserer veldig på mangler og feil. Hva så om du ikke er best i en ting. Eller to ting. Du er god i masse annet. Og hvem bestemmer hvilket område som er viktig å være god på? Alle mennesker er gode på forskjellige ting, det er det som gjør oss så fantastiske. Vi utfyller hverandre og drar nytte av hverandres evner. Tenk så kjedelig og fattig verden ville bli om alle var like? Det er viktig at du er nettopp deg, at du tør være deg selv og er bevisst på hva du bidrar med til verden. Alle har det vanskelig i løpet av livet. Alle har sine svakheter. Alle har det periodevis vondt og er usikre på seg selv. Det er ingenting galt med deg og du er ikke alene. Det er garantert.

Dessuten er det en kunst å mestre livet. Man må lære å gå, man må lære å lese. Man må lære hvordan relasjoner fungerer, og det er like mange ulike relasjoner som det er mennesker på jord. Det er vanskelig. Og lærer man det ikke i oppveksten. vil man ha dårlige forutsetninger for å mestre det senere. Mange psykiske vansker handler om at man bare ikke har lært hvordan man sorterer tanker eller bearbeider følelser. Det er ingenting å klandre seg selv over? Har man ingen mattelærer eller en dårlig mattelærer, har man ikke fått oppfølging eller veiledning når problemer har meldt seg - hvordan skal man da kunne være god i matte? Betyr det at man aldri blir god i matte? Nei. Det er aldri for sent å lære. Men man må være motivert og villig til å jobbe for å nå målene sine.

Jeg prøver å ikke glemme hva som er viktig for meg i livet. Hva som gir meg noe, gjør at jeg føler meg viktig og verd noe. Hva som gjør meg lykkelig. Sett av tid til det. Det er veldig vanskelig å fokusere på det når man er negativ. Da er alt bare elendighet og "ingenting" kan forandre det. Men prøv å hente det frem likevel.
Jeg setter veldig pris på musikk. Musikk har hjulpet meg enormt, og sanger kan endre humøret mitt på sekunder. Jeg elsker dyr, og har reddet flere katter opp igjennom tiden, som ellers hadde lidd en tragisk skjebne. Hun ene ligger her i sofaen nå faktisk, varm, mett og trygg. Det er godt å tenke på at jeg har utgjort en forskjell. Og å redde et annet levende vesen fra å sulte eller fryse ihjel er en ganske viktig forskjell for akkurat det livet det gjelder. Det er verdifullt for meg. Det gir meg grunn til å holde ut de vanskelige stundene. Å høre den fornøyde mirrïngen hennes når hun hilser meg, å se henne møte meg hver dag bak inngangsdøra når jeg kommer hjem etter en slitsom dag, det gir meg alltid et smil om munnen. Og det er masse takknemlighet, selskap og kjærlighet i kjæledyr.
Jeg elsker å kose og tulle med samboer. Få ham til å le. Jeg liker å være rar og kreativ. Leken. Gå turer og oppleve naturen.
Hva er viktig for deg?

Også prøver jeg å fokusere på å ta sunne valg for meg selv. Jeg merker _enorm_ forskjell på humør og sinnstilstand avhengig av hvor mye søvn jeg får og hvor sunt jeg spiser. Spiser jeg bare lettvint og masse sukker i flere dager, blir det katastrofalt for meg. Jeg får null energi og tenker veldig negativt om det meste. Tolker uskyldige kommentarer på verst mulig måte. Er irritabel. Motsatt om kroppen får nok av det den trenger. Da får jeg overskudd, bekymrer meg ikke så mye, tåler mer. Føler meg glad.
Mosjon har mye å si for humøret, selv om det føles som et ork til tider. Men det er jo verd det.
Også har jeg det nok verst vinterstid, når alt er mørkt og trist. Har fått påvist D-vitaminmangel tidligere og tar tilskudd. Men 15 minutter i solarium kan faktisk grave meg ut av elendigheten min og få meg til å se helt annerledes på ting. Mer optimistisk. Snodige greier.

Hadde en samtale med samboer tidligere i uka angående overtenkingen jeg sliter med. Han sier meditering kan hjelpe. Å trene opp hjernen til å ikke tenke på noe. Det virker som en umulig oppgave for meg, men jeg er jo interessert i å slippe mine endeløse, selvødeleggende tanketog som svirrer rundt og tar opp tida mi. Hemmer meg fra å være tilfreds og i å utfolde meg. Hindrer meg fra å sove. Det er absolutt verd å utforske. Men det blir nok ikke enkelt :)

Bruk det som skjer i hverdagen til din fordel, Hva er egentlig oddsen for at det du frykter skal skje skjer?
Være bevisst på at film er fiksjon laget for å underholde. Alt du ser av nyheter fra verden er valgt og fremhevet utifra politiske og økonomiske motiv. Det gir et begrenset og uriktig bilde av hvordan verden faktisk er. Det er lite positivt å finne i aviser og nyhetssendinger, men det betyr ikke at godhet ikke finnes. Det selger bare mye dårligere, og godheten er så vanlig at det ikke er noe sensasjonelt over den. Heldigvis, må man jo si.

Prøv å tenke at angsten og depresjonen ikke er del av identiteten din. Det er lodd som drar deg mot bunnen. Det er ikke mer enn ubalanse, vitaminmangel, skjevutvikling - hva enn. Et brukket bein er ikke DEG, det er en midlertidig svikt som blir bra hvis du pleier det. Pleier du det ikke, kan det komme til å være smertefullt resten av livet.
Ikke gi det større makt enn det fortjener, da gjør du det samtidig mer uoverkommelig.
Det kjente føles trygt, men akkurat dette sliter deg ut. Du kommer til å få det bedre hvis du tør å gi slipp på det. Og du kommer til å få et nytt tankemønster som etterhvert blir like normalt og trygt for deg. Bedre for deg. Overgangen er utvilsomt vanskelig, men ha målet i sikte.
Avatar

Hjortelort

feb 11 2017 - 22:29
Måtte bare si;
så fantastisk bra du skriver!

Får mye ut av å lese det du skriver på forumet, svarene dine til andre.

Mvh Daphne
Avatar

Hjortelort

feb 12 2017 - 15:24
Hei :) Først ville jeg bare si tusen takk for et så bredt og flott skrevet innlegg. Jeg fikk mye utav det du skriver, kjenner meg igjen i mye, blandt annet det å føle seg liten/uverdig i møte med helsevesenet. Vært to ganger på akutten, en gang på legevakt, da ble jeg møtt med en dame som så vidt så på meg, tok telefoner under praten vår og jeg ble bare enda reddere, endte med å bli sendt hjem med sovemedisin og på akutt time dagen derpå på dps, hvor jeg ble møtt av 2 damer. Jeg fortalte at jeg hadde det så vondt og var så mye alene (bor alene), at tankene var så mørke og jeg hatet å være for meg selv, da spurte hun ene damen meg "vil du ikke være alene fordi leiligheten din er stygg?" Jeg trodde jeg skulle besvime der og da.... Hadde heldigvis med meg en venninne som var vitne til dette... Jeg prøvde å forklare at jeg har det fint hjemme, men jeg er så langt nede og vil egentlig dø. De mente at jeg ikke var syk nok og å bli innlagt hjalp ikke på å være alene i framtiden og foreslo at jeg skulle gå hjem gjøre det fint... Jeg kjenner jeg blir sinna når jeg skriver dette, det trigger fortsatt, selvom det er 7 mnd siden... Venninnen min reiste seg opp og sa "vi går, her var det ikke hjelp å få"... Jeg er i SJOKK over behandlingen, måten psyksik syke blir møtt på, det er jo ingen respekt, vi er jo mennesker og jeg kjenner INGEN som ønsker å ha det vondt... Etter masse rare møter med legevakt osv er jeg blitt LIVREDD, jeg trenger jo hjelp, men jeg har fått stor mistillitt til helsepesonellet... Jeg sliter fra før av å stole på folk og ikke minst meg selv pga angsten... Jeg vil gjerne endre meg, tankene, følelser og fungere, men jeg vet ikke hvordan...
Jeg sliter med å akseptere hvordan jeg er, og har det... Har også et veldig psykt familiemedlem, som har gitt opp og jeg er så redd for at det vil jeg også gjøre da... Jeg har trekt meg litt unna der pga vedkommende er bare negativ og bruker mine diagnoser mot meg og forteller meg at jeg ikke kan... Vedkommende ønsker helst at alle andre skal ha det slik som en selv og ikke engang prøve å få det bedre, kan være meget manipulerende til tider, så jeg har bestemt meg å trekke meg litt unna og prøve å ta ansvar for meg selv, selvom det er vanskelig... Men når vi er sammen blir det som to hjelpesløse/rådville mennesker skal gi hverandre råd og det er ikke bra, spesielt når rådene ikke gjør det bedre, men verre og ingen håp.
Det spiser på samvittigheten min at jeg må trekke meg bort, men fått beskjed av de næreste og psykolog at det er lurest ov at alle har ansvar for seg selv....

Jeg også er skeptisk til medisiner og ser på det som siste utvei... Jeg tror det ofte kan gjøre vondt verre og det har så mye bivirkninger... Men jeg vet også at det har hjulpet mange.

Jeg prøver å forstå hvorfor jeg sliter og hva som har skjedd, jeg vet nok litt av grunnene, men jeg kjenner at jeg ikke er så flink å være i ubehaget, liker det ikke, så da rømmer jeg i stedet... Da jobber jeg meg ihjel, trener, stikker vekk fra stillheten og nekter å la meg tenke, men dette går bare utover neg selv, søvnen og ikke minst humøret mitt... Nå er jeg så sliten at jeg blir mer og mer sinna/irritert og jeg får mindre å mindre tolmodighet... Jeg vil bare sove, helst i mange månder, jeg vil ikke deale med alt og vet ikke hvor jeg skal begynne. Jeg veksler mellom å være sint og lei meg... Hvis det er litt for mye stress, krav og forventinger fra andre da blir jeg sint, irritabel og stopper å puste, føler meg fanget og kritisert, selvom det bare er en beskjed eller et spørsmål, så blir jeg fornærmet eller tar det som kritikk... Noe er jo gale med meg? Jeg har alt av symptomer på utbrenthet, men legen er fat bestemt på at det er depresjon og angst... Svetter hele tiden, sover dårlig, tankekjør,skjelver og urolig hele tiden... kroppen er i beredskap 24 timer i døgnet...

Jeg sliter også når jeg er ute, å møte andre sitt blikk, jeg ser stortsett ned i baken eller bort når noen ser på meg... Dette fordi jeg tenker automatisk "hvorfor ser du på meg?" Jeg tenker bare destruktivt, at jeg ser rar ut, er stygg, ekkel osv, noen ganger kan jeg bli veldig sint om noen stirrer på meg, da tenker jeg "ja jeg vet jeg ikke er perfekt"... Dette tror jeg skyldes mange år med mobbing, men syntes det er trist at jeg fortsatt mobber meg selv... Jeg lar ingen få lov å bli glad i meg og jeg ler inni meg med tanken på at noen skal liksom forelske seg i meg... Jeg er for usikker, ikke fin nok, smart nok for det...

Jeg selv har heller ingen familie å gå til, der får jeg bare høre at jeg må skjerpe meg, at jeg har ingenting å være lei meg for... Blir ikke møtt med noe kjærlighet eller validering. Oppveksten var en mor som ikke visste hvordan hun skulle gi kjærlighet, jeg tror egentlig ikke hun elsket seg selv... hun kritiserer og de gangene hun skulle prøve å være kjærlig føltes det falskt og jeg hsuker fra jeg var liten av at jeg trakk meg unna klemmene hennes. Hun er mester på å få meg til å føle meg forferdelig og jeg føler meg mye mobbet av min mor, jeg har aldri hørt henne si unskyld til meg og mene det og jeg er 31 år... Jeg har lest mye om psykriatri og min mor er en matyr, en emosjonell utpresser. Hun har ikke behandlet oss i familien noe godt og jeg husker en barndom hvor jeg forsvarte min far mye da hun drev/driver fortsatt med psykisk vold, jeg maktet ikke å se hvor lei seg han ble, jeg gråt mye og ba hun stoppe, da fikk jeg slengt i fjeset " du din jævla pappa jente, slutt å bland deg oppi det vi snakker om" Min mor hatet/hater at jeg er og min far hadde et godt bånd og hun hatet nok å se at jeg elsker han mer enn hun... Jeg kjenner jeg strever med å si at jeg er glad i henne... Hun ga mye miksede signaler når jeg var liten, noen hun fortsatt gjør pga sin ustabilitet, hun sa en ting men gjorde det motsatte. Lovet noe, men aldri fulgte opp. Å få trøst var bare å glemme, det vet hun ikke hva er, så jeg sliter vanvittig den dag i dag med å trøste meg selv, jeg føler meg så verdiløs og at jeg ikke fortjener å ha det bra. Å ta bort gleder er hun ekspert på, og gjøre det verre når du er lei deg. Hun kunne finne på å si seg enig med de som mobbet meg blandt annet... jeg fant fort ut ag jeg måtte bare være helt nøytral i barndommen, ikke vise glede, sorg, bare være slik hun ønsket etter sitt dagshumør, for vi i familien visste jo aldri hvor vi hadde hun og humøret endret seg fort. Det var værst når hun drakk/drikker, da blir hun så stygg i munnen sin og det er skikkelig vonde, slemme ting som kommer ut.... Jeg gråter nå som jeg skriver fordi det er vondt å si at jeg ikke føler noen særlig kjærlighet over min mor jeg er redd for at det gjør meg til et slemt menneske som ikke fortjener å leve... Jeg har søkt etter bekreftelse fra henne og min far i så mange år, men jeg får det aldri... Jeg er også litt sint på min far da han har latt henne gjøre så mye skade på familien vår og latt henne være stygg med meg og seg selv. Når jeg var liten pleide jeg å ønske at jeg hadde en annen mor, jeg ville mer enn gjerne ha pappa som min far, men jeg husker at jeg ønsket at han skulle gå fra mamma og ta meg meg seg... Jeg satt ofte hos venner på besøk og tenkte at jeg kunne ønske jeg var en del av deres familie og jeg følte meg noen ganger meg sjalu på mine venninner da jeg så hvor mye kjærlighet de fikk og oppmuntring fra moren sin. Hjelp til lekser, klemmer, kosekvelder, verdsatt, godhet og ikke minst trygghet. Trygghet sliter jeg med den dag i dag, jeg føler meg ikke trygg noen steder, ikke inni meg selv heller.... Min mor gikk over alle grenser, leste dagbøker, fortalte bvor ubrukelig jeg var, hun kalte meg drittunge mer enn fornavnet mitt, og jeg fikk alltid høre hvor mye flinkere alle andre var enn meg, jeg ble ikke akseptert eller møtt på følelsene mine som barn og jeg tror at det er derfor jeg skiter fælt i dag. Dette gjør vondt, alt er blitt til en stor bitter klump i magen som holder meg våken om natten og som gjør at jeg ikke stoler på meg selv, er usikker, og livredd for å bli mislikt... Jeg ble verdensmester på å tilfredstille alle andre for å ikke bli såret... Jeg lærte meg ikke å være meg selv, tvert i mot, jeg lærte å leke på samme side som alle andre for å ikke være anderledes og for å bli likt, Fasade utad er så viktig for mine foreldre... Har venner som nesten ikke tror meg når jeg forteller om familien min, fordi mamma framstår jo som så omsorgsfull og glad utad... Jeg har ønsket så mange ganger at huset vårt hadde videokamera slik at jeg ble trodd,.. Skjønner jo litt hvorfor jeg har trekk av emosjonell ustabil personlighetsfortyrrelse... Jeg prøvde å fortelle foreldrene mine for over 1 år siden at jeg sliter, men de er så i mot alt som har med det psykiske å gjøre og tenker at alle som sliter er gal, så har ikke fått mye støtte der, har hendt at jeg har ringt min far å gråt , men da er det so, regel kjæft å få og min mor kaller meg bare for psyko... Psyko var også et vanlig kallenavn da jeg var liten, dette kunne hun si om jeg grått og var sinna for noe eller at hun ikke ville høre på meg... Å bli hørt gikk ikke ann... Det er så synd at min mor var mest med meg da jeg var liten, min far stortsett på jobb og når han kom hjem skulle det være ro, stillhet, da nektet han å høre på hva mamma hadde sagt/gjort, jeg fikk bare beskjed at hun sikkert ikke mente det slikt og at jeg måtte slutte å ta det til meg... HALLO et barn vet ikke hvordan man gjør det, et barn blir formet av foreldrene sine og speiler seg i deres ansikt og jeg ble stående med et speilbilde som viste skam og skyld, så mye skyldfølelse jeg har hatt/har fortsatt.

Skyld og skam kan definere meg som person... jeg kan ta på meg skyld for alt, fra mennesker jeg ikke engang kjenner.... Jeg passer alltid på stemningen rundt meg og tar ansvar for alle, jeg er sliten fordi jeg ikke vet hvem jeg er. Destruktive tanker er blitt meg og min bestevenn, å ta til meg ros og komplementer er umulig, da jeg tror jeg er et slemt menneske som fortjener det værste... Jeg ble voldtatt for noen år siden, selvom jeg vet at det ikke var min feil, sa gjentatte ganger nei og stopp, så tenker jeg at jeg fortjente det fordi jeg er ikke smart og ekkel, Jeg forstår ikke hvordan jeg skal bli min bestevenn og mørket og uroen er så stor nå at jeg vet ikke om jeg klarer å holde hodet over vannet... Jeg vil jo ikke ha det slikt lengre, men angsten forteller meg at jeg er et slemt menneske... Kunne ønske jeg ble innlagt og at jeg ble møtt av gode mennesker og at jeg fikk sove noen dager for å komme meg igjen. Jeg vet ikke hva som gjør meg glad/lykkelig, får bekjed om at det må jeg finne ut av selv, noe som er en tøff bekjed å få, da det virker altfor vanskelig, fordi jeg vet ikke. Jeg er så lei,..

Beklager langt og seigt innlegg som sikkert virker veldig selvmedlidende... Tar mer en gjerne i mot tips og råd, ligger her i sofanen med feber og vond hals. Noe som ikke hjelper på psyken... Tips på å håndtere sinnet, irritasjon over eget liv, ta tak i meg selv... setter stor pris på alt som kan gi håp og hjelpe meg.
Ha en fin søndag,
Avatar

til hjortelort

feb 13 2017 - 18:05
Kan jeg legge deg til som venn?
Avatar

Re: Hva er meningen?

feb 14 2017 - 14:13
Klabert, senadalen, så hyggelig :)

Kommer tilbake med svar til deg, sykdomlei, det tar litt tid for meg å sortere alle tankene. Håper å få det til i løpet av kvelden!
Avatar

Hjortelort

feb 17 2017 - 04:53
Det går helt fint, takker for hvert svar jeg får :)
Avatar

Re: Hva er meningen?

feb 17 2017 - 23:12
Det du forteller om ditt møte med helsepersonell, sykdomlei, høres totalt respektløst og kunnskapsløst ut. Jeg blir selvsagt skuffet når jeg ser hvor lite forståelse enkelte har og da i en så viktig rolle.
Jeg føler for å beklage på deres vegne, og håper virkelig de er sjelden vare.
Det er dessverre sjansespill. Men selv om man føler seg krenket eller tatt useriøst, så er det viktig å ikke la det sette strek for søken etter å bli bedre.
Akkurat som det finnes dårlige behandlere og assistenter for fysiske plager, vil man kunne støte på ukvalifiserte og arrogante mennesker som jobber med det psykiske. De fleste ville synes det var rimelig å bytte fastlege om de gjorde kroppen vår sykere eller virket rådløse. Jeg håper det er tilsvarende for psykiske vansker. Ikke mist tillit til alle behandlere, selv om det finnes råtne egg blant dem.

Jeg synes det er fornuftig at du holder deg litt avskjermet fra denne personen i familien du forteller om.
Det er vanskelig for en som selv sliter med å holde seg oppe, å samtidig skulle holde en annen oppe. Det er tøft gjort av deg å se det selv, og det er absolutt en vanskelig avgjørelse. Men det største hinderet er jo at vedkommende ikke ser utveier. Du derimot, har håp om det, og ønsker å bli bedre. Denne andre vil da aktivt motarbeide din fremgang, slik jeg leser deg. Det er ingen støttespiller. Ingen burde ønske at andre fortsetter å ha det vondt og ta fra dem motet.
Og for å understreke at avgjørelsen er rett - man kan ikke hjelpe noen som ikke ønsker å få hjelp.

Når det kommer til forholdet du har til din mor, kjenner jeg meg litt igjen. Jeg tror det beste du kan gjøre er å anerkjenne hennes manglende omsorgsevner og fravær av støtte. Hun sliter selv med psykiske og emosjonelle problemer. Hun virker ikke å ha forståelse for hva det vil si å være forelder. Du har ingen skyld i det. Hun var ødelagt lenge før hun begynte å ødelegge deg. Hun er ikke psykisk frisk - ingen troverdig person. Derfor skal du ikke ha tillit til det negative hun gjør mot deg. Du kan ikke ta til deg noe en dysfunksjonell person sier til deg. Det du forteller fritar deg for all skyld du føler. Du er ikke skyld i din mors personlighetsforstyrrelser. Du er ikke skyld i måten hun har behandlet deg på.
Kanskje har hun selv vokst opp med tilsvarende familiedynamikk, kanskje har hun aldri lært å være kjærlig. Aldri lært å trøste .Mye kan ha skjedd i livet hennes for å dytte henne i den retningen, så prøv å ikke være sint eller skuffet. Kanskje har hun prøvd det beste hun har kunnet med det hun har lært fra sin oppvekst.
Det er likevel uholdbart at du tillater et så kynisk menneske å ha makt over deg. Du må ta grep for å endre balansen i forholdet deres. Enten må du reise deg, eller så må du skjerme deg selv, for det er skadelig for deg å ha det slik. Og du er ansvarlig for din lykke. Hun trenger ikke å forstå, selv om det er best om hun hadde prøvd å gjøre det. Hun må bare vite at du ikke aksepterer å bli tråkket på. Støtte vil du kunne få av andre. Poenget er at du ikke trenger en person, som stadig holder deg nede, i livet ditt. Endrer ikke hun seg, så må du endre deg. Hun har ingen rett til å være nedlatende enda hun har født deg. Dere er likeverdige.

Jeg har også bedre forhold til min far enn jeg har til min mor. Spesielt fordi hun stadig kritiserer, latterliggjør og klager på ham i hverdagen. Også skal hun bestandig være så "kultivert" og "dannet" når de er blant andre mennesker. Jeg takler dårlig denne falske rollen hun inntar og forsøker å dra alle andre i familien inn i. Hun endrer stemme og legger om til bokmål bare hun snakker med folk i telefonen.
Kjefter på min far "i smug". Bare at det er åpenlyst for alle. Og for de minste ting. Er respektløs og slem. Rakker ned på familien hans foran oss. Vi barna har jo også det etternavnet hun stadig sverter, og hun får samtidig oss til å føle oss som søppel. Alt dårlig har vi visst arvet fra hans side av familien!
Jeg får vondt av ham og sitter igjen med å selv føle skam. Skam over mamma som oppfører seg sånn og skam over å ha genene hun misliker så sterkt. Det føles ikke som om hun er særlig stolt over oss, for å si det sånn.
I voksen alder fikk jeg vite at pappa hadde vært utro på en særlig stygg måte. Så det er lettere å se det fra mammas side nå. Men for meg vil alltid pappa være pappaen min, og han gjør alltid sitt beste for å passe på at vi har det bra. Det er fortsatt vondt at hun vil "ta" ham. Krenke ham og holde ham nede. Hvorfor kunne de ikke heller skilt seg og prøvd å være lykkelige hver for seg?

Poenget mitt er vel å prøve å se etter årsakene som kan forklare hvorfor noen er som de er, Selv om tingene ikke endrer seg, så kan det bli lettere for oss å se at vi ikke kan klandre oss selv. Lettere å tilgi noen for det de har gjort mot oss eller mot de vi er glade i.
Du skriver at du er sint på din far for at han lot alt dette skje. Jeg tror det er kjærlighet og omsorg som ligger bak. Kjærlighet for både deg og din mor.
Selv om ingen gjør rett eller forstår alt i alle situasjoner, så tror jeg han prøvde å gjøre det han mente var riktig. Våre foreldre har vokst opp med ganske andre normer enn oss. Min far fikk juling av sin far, og det var han ikke alene om. Det var lite klemmer og forståelse på den tida. Det var jobb og disiplin fra veldig tidlig alder. Deres foreldre lærte dem hva som var viktig i samfunnets øyne. Våre foreldre har mykere tilnærminger til barneoppdragelse, og fysisk straff er forbudt. Men de er nok likevel preget av å vokse opp med reglene og forventningene som gjaldt da. Det skulle mye til for å skille seg, i motsetning til nå, når 50% av alle ekteskap ender i skilsmisse.
Det var sparsomt med tilbud om foreldreveiledning. Man spurte kanskje bestemor eller bestefar om råd - de samme som ikke gikk av veien for å straffe ugang med vold.
Prøver man å se mennesket bak foreldereren, er det lettere å akseptere at de kan gjøre feil. Og slik ikke ta skyld for hvordan dynamikken i familien er. Ingen er perfekte. Det er vanskelig å forutse konsekvenser av handlinger. Ofte sier man ting i affekt, som man egentlig ikke mener. Man er bare sliten, irritert og har vanskelig for å kontrollere seg. Kanskje skjer det ting i kulissene som vi ikke kjenner til. Kanskje virker det som om far ikke tror deg, mens han prøver å avdramatisere situasjonen på sin måte. Kanskje prøver han å ikke undergrave din mor. kanskje har han konfrontert henne når de var alene for å ikke skape uro i ditt nærvær
Ta høyde for slike ting, så er det lettere å skille ut selvfølelsen og ikke la det i samme grad gå ut over deg som person.
Husk at alt vi i dag vet om barneoppdragelse og psykologi vet vi utelukkende fordi vi har sett og forsket på resultatene av andres prøving og feiling. Tusenvis av forskere og spesialister er uenige om hvordan man skal tolke resultatene og hva som er best å gjøre. Det er ikke enkelt å være mor og far og livet byr på vanskeligheter for alle parter. Man kan begynne med de reneste intensjoner, men kanskje innhenter skuffelser deg og du klarer ikke unngå å la det gå utover de som er nærmest deg. Kanskje var en episode bare en utblåsning for mor - mens barnet ble preget av de samme minuttene resten av livet. Selv om mor aldri mente det sånn. Kanskje mor føler seg for snill, siden hun er mye mildere enn hennes egen mor var. Samtidig kan barnet sitte igjen med redsel og utrygghet. To personer kan tolke samme situasjon vidt forskjellig. Hva er riktig? Kanskje klarer ikke foreldrene å sette seg inn i barnets opplevelse. Men klarer vi å se det fra våre foreldres synspunkt?
Kanskje mener de at vi ikke har noe "å klage over" fordi vi ikke blir mishandlet eller må jobbe fra morgen til kveld? Vi har jo unektelig mange goder og friheter i forhold til da de vokste opp. Fysisk sett har vi det nokså behagelig. Men vi har likevel behov for trygghet og kjærlighet. Kjærlighet er mer enn fravær av slag og spark. For å prøve å dempe konfliktene må vi jobbe for å se forbi våre uinnfridde behov, og prøve å forstå hvorfor avstanden er så stor mellom partene. Da kan man lettere bearbeide det vonde og akseptere andres reaksjoner.

Hva ønsker du for ditt voksne liv? Barndommen din kan du ikke endre. Naturligvis er alt det såre vondt, men vil du at fortiden skal sitte på skuldrene dine og gnage resten av livet ditt? Hva må til for at du aksepterer det som har vært, legger det bak deg og vender blikket fremover? Kan du erkjenne at familien din ikke har møtt deg på dine behov, uten at det betyr at det var "det du fortjente"? Kan det ikke bare bety at dere ikke forsto hverandre?
For én ting er at det gnager, en annen ting er at det hindrer deg i å utfolde deg.
Dessuten er det viktig at du får stoppet denne rullende steinen før du selv stifter familie. Du sier du ler av tanken nå, men _når_ du får bearbeidet problemene dine og finner selvtilliten din igjen, så¨kommer du til å ville nyte livet. Da følger automatisk kjærlighet og familieliv. Og motsatt av hva du tror, så er du elskverdig og god. Du må bare la andre slippe inn på deg. Slappe av og være lykkelig. Så NÅR den tiden kommer :)
Pass på å ikke la din fortid lage destruktiv dynamikk i din nåtid. Utfordre deg på de områdene du ikke ble utfordret på som barn. For å ta vare på barn må man ha det bra selv. Man må kunne sette grenser ovenfor partner og barn. Være tydelig og selvsikker. Være rettferdig, ikke ta jobben som dørmatte. Du er ikke Jesus, du skal ikke påta deg skylden for alt mennesker gjør. Du hjelper ingen, trøster ingen ved å ta skylden når den ikke er din. Hjelp heller disse menneskene med å analysere hvor ansvaret faktisk ligger, at alt har to sider, hva de kan gjøre bedre og hvordan et problem kan løses på best mulig måte for alle parter. DET er nyttig,

Selv om hele verden skulle ville fortelle deg at du er mindre verd enn andre, så er det ikke sant. Bestemmer du andres verdi? Du bestemmer hvor mye du liker noen, men verdien deres avhenger ikke av hvor mye du liker dem eller hva de kan tilby deg.
Vi tror ofte at vi må bli likt, imponere, fortjene og være eksepsjonelt god for å ha verdi. Det er feil. Det er verdien av å være nettopp deg - uavhengig av hva du kan tilby andre.
Og uansett om vi tviler på oss selv så er verdien vår den samme. Uansett hvor mange andre mennesker som liker oss - vi er like fantastiske og enestående hele tiden. Tenk hvor komplisert du er bygget opp. Tenk alle milliarder av funksjoner i kroppen din som skjer hvert minutt. Som holder deg i live. Som får deg til å puste, tenke, føle, høre, oppleve verden.
Tenk på hvordan du ble til? Av alle mulige utfall, så var det nettopp du som ble skapt. Vokste i et annet menneske. Ble født. Fra en celleklump vokste og lærte du og ble en helt unik person. Det er ganske fantastisk.
Tenk på smilet ditt. Når smilte du sist til deg selv i speilet? Hva tenker du om deg når du ser på deg selv?

Du er ekstra vàr på andres energi og humør fordi det var slik du lærte å overleve som barn. Du slo av dine behov. Du ble syndebukk. Det var nødvendig da. Maktbalansen mellom barn og forelder er utrolig skjev, og du hadde ikke noe valg.
Nå er du selvstendig og ikke avhengig av familien din for å overleve. Du frykter sikkert konsekvenser hvis du ikke underkaster deg og pleier andre rundt deg, slik du gjorde som barn.
Det er fullt mulig å stå på sitt og gjøre det på en sympatisk, rimelig måte. Er du rettferdig og begrunner dine valg, så vil de aller fleste vise forståelse selv om de har andre interesser.
Enda du ikke lærte det som barn, skal du som voksen lære deg selv at verden tåler at du forsvarer deg og krever å få pleie deg selv.
Se utbyttet her, hva vinner du mest på;
Å alltid måtte behage andre, føle deg verdiløs og slite deg ut med overarbeid og destruktive tanker?
Eller å være komfortabel i din egen hud, sette grenser i god tid før du blir utbrent og være trygg og lykkelig med deg selv og med andre?
Begynn med å smile til deg selv hver dag. Si høyt til deg selv flere ganger om dagen at du er verd like mye som alle andre. Du fortjener å ha det godt, som alle andre. Gjerne mens andre kan høre deg!
Og gjør det selv om du ikke tror på det. Bare det å la ordene komme ut av munnen din bryter hull i skallet ditt. Du er verd like mye som alle andre!
Det er en veldig snodig følelse. Og du skal bli vant til det. Hver dag ;)
Prøv å begynne med blanke ark i hodet et øyeblikk. Legg fra deg de dårlige tankene om deg. Finn noe du liker med deg selv og fokuser på det. Ikke føl deg skamfull eller innbilsk for at du liker deg.

Feber og sår hals er førøvrig en ypperlig anledning til å dulle ekstra godt med seg selv. Varm drikke, pastiller, dyne og tv.
Hva liker du å se på?
Avatar

til hjortelort...

feb 19 2017 - 00:53
Har prøvd å legge deg til som venn, men det ser ikke ut til at jeg har fått det til. Iallfall så er det ingen melding i innboksen min som bekrefter det....
Avatar

Re: Hva er meningen?

feb 19 2017 - 15:42
Jeg har en forespørsel til deg som heller ikke er gått igjennom. Prøver igjen :)
Avatar

Til Hjortelort

feb 19 2017 - 22:18
Hei og tusen takk for et innholdsrikt svar, det satt jeg utrolig stor pris på.
Jeg kommer med et innlegg tilbake i løpet av de nærmeste dagene.

Ønsker dere alle en fortsatt fin søndagskveld.
Avatar

Re: Hva er meningen?

feb 19 2017 - 22:28
En riktig god kveld til deg også, lille kråkebolle :)
Avatar

venneforespørsler....

feb 20 2017 - 09:14
merkelig det der, at det ikke går. Har også prøvd med noen andre tidligere, det gikk heller ikke. Men fint at du prøver igjen, så får vi se...
Til forsiden