Alt er bra rundt meg, jeg har fått kontrakt videre der jeg er lærling nå, noe som jeg ønsket. Kjæresten min som bodde i Oslo, har nå flyttet hjem for å få mer tid med meg. Vi har nå vært sammen i Ca. 7 måneder, og kjent hverandre i nesten ett år. De 7 månedene vi har vært sammen har alt vært fantastisk. Begge to har bare vært lojale og gode mot hverandre. Han er virkelig den godeste og fineste personen jeg har møtt.

Men til tross for alt det gode som skjer rundt meg, klarer jeg ikke å være glad. Jeg klarer ikke engang å takle hverdagen. Når jeg er på jobb med folk rundt meg, må jeg ofte bare gå på do for å være alene, slik at ingen ser meg bryte sammen i tårer. Jeg klarer ikke puste eller se noe utvei. Føles ut som jeg er fanget og ikke kommer meg ut.

Det eneste jeg vil er å holde rundt og klemme kjæresten min. Da føler jeg meg rolig. Men han vet ikke hvordan jeg har det. Når han bodde i Oslo så vi hverandre bare vær 2 helg. Da kunne jo ikke han vite at jeg satt hjemme på kveldene med vondt i kroppen og rød øyne fylt med tårer.

Juletiden er den vanskeligste tiden for meg, og i den perioden var jeg veldig langt nede. Men i slutten av januar ble ting bedre for hver dag. Og jeg har hatt det veldig bra i februar, mars, april og mai. Helt frem til Ca to uker siden da jeg plutselig begynte å føle med deppa, sliten, stressa og rett å slett bare helt jævli og uvel i kroppen.

Kjæresten min har lagt merke til det, og jeg har sagt at jeg ikke har følt meg helt topp. Men han vet ikke hvor langt nede jeg faktisk er og hvor vondt jeg har i hele kroppen. Jeg klarer ikke snakke om det, vil ikke snakke om det, vil bare det skal gå bort. Og jeg skjønner ikke hvorfor det ikke går bort, alt er jo bra? Alt rundt meg er bra, mens jeg står midt inni det og føler meg helt ødelagt.

Har slitt med dette i flere år, at jeg bare plutselig får lange perioder der jeg er helt ødelagt og ikke klarer å fungere normalt i hverdagen. Å gå på jobb er det som har vært vanskeligst. Der føler jeg at jeg må prestere å være på mitt beste hele tiden, må smile å le og late som jeg har det bra.

Var i ett langt forhold på 2,5 år som var veldig opp og ned. Det bidro nok mye til dårlig psyke. Men nå etter jeg ble sammen med min nåværende kjæreste har alt vært veldig bra, føler virkelig jeg har funnet den rette. Så derfor skjønner jeg ikke hva som skjer med meg, hvorfor jeg ikke klarer å gå en dag uten å være lei meg. Hva er galt med meg?
Jeg er så redd for å ødlegge forholdet vårt med å være avstøtende å deppa hele tiden. Er jo ikke gøy å ha en kjæreste som bare er lei seg.

Har aldri oppsøkt noe lege, eller snakket med noen om dette i det hele tatt egentlig. Men vurderer å gå til psykolog eller noe, for å bare ha noen å snakke med og kanskje forstå hvorfor jeg føler meg som jeg gjør

Vil veldig gjerne ha noen andre å snakke med som føler noe av det samme eller har slitt med depresjon/angst

hei ! ja tenke å få prata med psykolog kan hjelpe på, og at du begynne å forstå koffør du føle dæ deprimert og lei . går ukentlig te psykolog .har funnet ut masse om koffør æ føle mæ slik, og sånn der. begynne å forstå ting. æ holdt alt inni mæ i alle år, så kokte det over, og æ møtte veggen. så med masse terapi har æ begynt å komme mæ .

Hei !

Fint innlegg.
Det et nok ingen dum ide å oppsøke en psykolog. Først må du til fastlegen.

Jeg tenker at du er nok på felgen. Om det er en depresjon eller utmattelses syndrom(ME), mangel på D-vitamin , jern? Så er det viktig at du finner ut av det. Fastlegen din vil få noen åpenbare svar på blodprøvene.

Du er heldig som har er kjæreste som bryr seg om deg. Tror det er viktig at du forteller han om hvordan du har det.
Prøv også å ikke si ja til for mye fremover. Det kan ofte stjele mye energi og nå er det viktig at du bygger overskudd.

Ønsker deg lykke til- dette blir nok bra igjen skal du se!