Oppgave: Forklar i mindre ord, din egen definisjon av depresjon. Hva føler, tenker og gjør du når en depressiv episode foretar seg?

Jeg kan gå først:

Min depresjon dukker av og til opp i etterfølge av konflikt, eller en sky av skam. Jeg tenker mindre rasjonelt, får vanskeligheter med å danne tanker, og følelsene tar overhånd. Disse følelsene virker ekte i situasjonen, men fremstår for meg uintelligent i ettertid, da det virker som en overfladisk følelses-respons.

Depresjon for meg skyldes ofte negative tanker og følelser som tar over. Det blir ofte en et overveldende rør av tanker og følelser om består av å skam, tragiskfølelse, følelsen av å være utilstrekkelig, følelse av håpløshet, meningsløshet o.l. dette gjør at jeg faller ned i ett sort hull som forsterker de tankene og følelsene, en ond sirkel! Helt utrolig smertefullt og skremmende med håpløshet tankene og meningsløshettankene...

Jeg kan føle en enorm avmakt. Den kveler meg sakte med sikkkert. Min depresjon har jeg alltid hatt siden jeg var liten. Skam, og det å ikke ville leve. Jeg er nok bipolar uten å ha fått diagnosen.

Takk for respons her, det er spesielt å lese. Det som er så spesielt er at alle har samme sykdom, men den er så personlig at ingen situasjon er lik. Gjerne legg til flere svar hvis dere ønsker.

Håploshet,meningsløshet.tomhet.likegyldighet overfor livet men også mennesker.det er mørkt isolerende pessimistiske tanker og følelser.men mest føler man tomhet og likegyldighet.

Fin oppsummering, T2020.

I min tolkning er selvdestruksjon også fraværet av positiv oppførsel, altså det kan være en passivitet som hindrer bedring.

Aksept er noe jeg har undersøkt ved meg selv, det er fryktelig vanskelig å oppnå noe varig effekt. Det virker nesten som man glemmer å akseptere, så depresjonen blir som et «bakholdsangrep»

Hva med forebygging? eller er det i realitet en unnvikende atferd?

Min beskrivelse av depresjon? Følelsen av at alt går mot mørket. Følelsen av å ikke reagere på vanlige menneskelige ting. Føle at man ikke passer inn noen steder.

Medisiner skrur jo alt helt av, og etter et par år blir dette vanskelig. Vanskelig å forholde seg til de rundt seg. Depresjon er veldig vanskelig å forklare, så det ender med at man trekker seg mer tilbake.

For meg er depresjon å falle helt ut av alt.

For meg er depresjon som et teppelagt mørke. Det er der konstant, men det er ikke alltid du tenker like mye over det, og når du gjør merker du at det kveler deg.

For meg er depresjon en slags skygge som er stor nok til å romme et rom og samtidig ta over meg. Når den tar over meg, har den kontroll over tanker, følelser og i verstefall handlinger. Hvis jeg blir sliten og ikke har mer energi, er det lettere for den å ta over kroppen min og noen ganger overgir jeg meg, da er alt absolutt sort. Jeg ser verden via et bittelite hull hvor resten er sort, inni det lille hullet hvor jeg kan se ut i verdenen kan du forestille deg at du har blitt tatt over en demon som vil deg vondt og du bare står på sidelinja og ser på de forferdelige handlingene. Du er paralysert og har ikke følelser.

I forkant av en depressiv periode vil jeg merke at energien sakte men sikkert blir mindre og mindre. Hodet mitt føles tyngre, og det kjennes ut som et press i noen deler i hodet mitt. Føles ut som jeg er dement til tider, med konsentrasjons- og hukommelsesvansker. Skyldfølelse, og flashbacks fra traumatiske barndomshendelser. Det kommer og går som regel.
Det virker noen ganger som at jeg har en «ond tvilling» som sitter å forteller meg at jeg ikke er god nok, pen nok, perfekt nok osv, og som forteller at jeg bør ta selvmord. Men den friske delen av meg vet bedre.

For meg er depresjon fravær av følelser velviten om dems fravær. De rasjonelle tankene prøver å finne en løsning, en mulig utvei. Det kan være alt fra gode til dårlige løsninger. Når jeg kjenner dette komme er det som en klump, en stein i magen som tar alt fokus. Jeg blir ofte redd, føler meg maktesløs, prøver å holde det skjult, men hvem er det man lurer.

Jeg blir desperat, men kaoset som oppstår gjør at alt bare blir verre.

For meg er det som en karusell, du blir kvalm og vil av, men du har ikke kontrollen.

Mørket som drar deg ned. Negativitetsbølge som skyller over deg igjen og igjen. Den umiddelbare følelsen man har når man våkner etter mareritt.. den bare fortsetter gjennom hele dagen. Man har bare lyst å stenge seg inne. Ikke møte noen. Orker ikke noe mer enn bare det som er nødvendig .. og egentlig ikke det heller.

Jeg er ikke diagnostisert med depresjon, men snublet over denne tråden og kjente meg litt igjen. Vil heller anse min situasjon om nedstemthet eller at jeg bare er langstids-sliten om jeg kan kalle det det.

Men.. jeg kjenner på en tomhet. Jeg er apatisk til det meste rundt meg. Finner ikke gleden i ting jeg likte tidligere, merker jeg lukker meg for menneskene rundt meg. Jeg ser ikke poenget lengre. Alt blir meningsløst. Jeg sover store deler av dagen, ser ikke frem til noe, snakker meg selv ned. Jeg vet ikke.. alt er bare tomt. Det er grått. Jeg registrerer at det skjer ting rundt meg, men jeg har ikke energi eller motivasjon til å engasjere meg. Hva er poenget med å orke å engasjere seg, når det ikke betyr noe.

Jeg er i en depresjon nå. Det er som en stor krussedull i hjernen som blander tankene og følelsene mine. Alt blir tungt og negativt. Selvtillit og selvbildet blir dårlig. De gangene jeg er positiv er det et skuespill for at de rundt meg skal ha det bra, men selv er jeg bare tom. Det er som et mørke som presser meg ned og får meg til å bli så liten at alt jeg egentlig vil, er å gjemme meg og "forsvinne" slik at ingen skal bli plaget av meg. Det er tungt, vondt og jeg har både frykt og angst som mine bestevenner, når depresjonen er som verst.

Et svart sluk hvor alt forsvinner. Spiller ingen rolle om det er gode eller dårlige nyheter, de forer negative tanker uansett. Og det tar på over tid. Konstant bakglatte ski og bare råtne appelsiner i sekken.

Depresjon for meg gir meg..

Svarte tanker, null motivasjon til å gjøre noe, som om jeg er bare en hul mann. Klarer ikke å sove. Klarer ikke å spise. Som jeg har gitt opp på livet fullstendig.

En enorm tomhetsfølelse som har holdt på å ta livet av meg flere ganger, bomullsfølelse i hode, tankekjør, usunne tanker, og ser mørkt på absolutt alt, føler meg ikke uthvilt etter jeg har sovet, mister matlysten.

Jeg var alvorlig deprimert - tror jeg karakteriseres som moderat nå. Har det litt lettere - litt lettere å komme seg ut av sengen på morgenen.

MEN - jeg har etterlyst respons på dette med fysiske smerter før. Halsen har vært vond i 4 mnd (legen sier det er ingenting - også vært hos ØNH) - nå er også nakken grusomt vond. Konstant trykk i hodet.

Noen som kjenner igjen dette? (Og nei - jeg trenger ikke diagnoser - da freaker jeg ut).
Takk for eventuelle svar :)

Kan noe av dette hjelpe deg, mon tro?

Er inneklimaet der du bor ok? (vond hals + trykk i hodet)
Har du sjekka synet ditt? (vond nakke + trykk i hodet)
Kan det være noe med stillingen du sitter / ligger i? ("mobilnakke") (vond nakke)
Trenger du å drikke mer væske pr dag? (trykk i hodet)

Dessverre blir jo kroppen påvirka av hvordan man føler seg, så det er lett å spenne seg (ubevisst). Om du ikke har prøvd psykomotorisk fysioterapi, anbefaler jeg virkelig å teste det!

NHI.no skriver dette om Psykomotorisk fysioterapi:

"Psykomotorisk fysioterapi tar utgangspunkt i sammenhengen mellom muskelspenninger og følelser (...)
Noen opplevelser vi har hatt gjennom livet, setter sine spor i kroppen. Traumatiske hendelser, sykdom eller langvarige belastninger påvirker kroppen. Dette kan gi utslag i økt anspenthet og over tid kunne gi symptomer som hodepine, svimmelhet, smerter i muskulatur og tretthetsfølelse. Også plager i det autonome nervesystem, f.eks mage/tarmproblemer, kan bli påvirket av økt spenningstilstand i kroppen."

Til Midtlivskrise

Kanskje du biter tennene sammen - bokstavelig talt (= kan gi hode-og nakkeproblemer) - da kan kanskje tannlegen hjelpe deg?

Håper virkelig du finner ut av disse fysiske smertene - det på toppen av det hele, blir veldig tøft! :(