For et år siden møtte jeg ei jente, som jeg etter hvert ble glad i, og hun glad i meg. Vi hadde det veldig fint sammen, men rett rundt den tida vi skulle blitt «skikkelig» kjærester, virket det som hun mistet interessen, hvilket var noe merkelig, da det kom som lyn fra klar himmel. Da jeg konfronterte henne med dette, åpnet hun seg opp, og fortalte at hun ikke hadde det så bra. På grunn av ting fra barndommen som boblet opp til overflaten, faren som døde et år tidligere, ei søster som hadde problemer, og den tidligere kjæresten som hadde vært utro mot henne. Hun sa at hun nok egentlig hadde hatt det sånn lenge, men hadde holdt det under overflaten, og at hun ikke klarte ha det sånn lengre.
Hun sa hun ikke kunne bli sammen med meg akkurat nå, hvilket jo selvfølgelig gjorde meg trist, men jeg var samtidig glad for at hun fortalte meg alt,og jeg anså det som en enorm tillitserklæring at hun fortalte det til meg. På det tidspunktet var det kun meg og en venninne hun hadde fortalt alt til.
Vi ble likevel enige om å fortsette å treffes, og hun begynte å gå til psykolog.

Etter en ny samtale litt senere, kom flere detaljer frem. Jeg fortalte henne at jeg ikke hadde tenkt å gå noen plass, dersom hun ville at jeg skulle bli. Og det ville hun. Jeg bestemte meg for at jeg ikke skulle stikke, selv om jeg skjønte det ikke ville bli rosenrødt fremover, for dette føltes virkelig som «den rette».

Etter mange brutte avtaler, og lite tid sammen, fortalte hun meg til slutt på en melding, at dette ikke gikk lengre. At hun ikke kunne la meg sitte å vente sånn, og at hun ikke visste om hun klarte å ha meg sittende å vente. At hun ikke har noen ting å gi. Og at hun var veldig lei seg for at det var sånn.

Jeg kan jo skjønne det på en måte, at det blir for mye å skulle forholde seg til en som håper på mer enn hva hun er i stand til å gi. Samtidig er det frustrerende å se at hun klarer å ha det moro med venner, er aktiv på Instagram, Facebook osv. Men det er vel kanskje sånn at det er enklere å forholde seg til folk som ikke forventer noe tilbake, og som ikke vet så mye om hvordan hun egentlig har det?

Jeg har flere ganger spurt om vi kan snakke sammen, da jeg har veldig behov for å fortelle henne hva jeg tenker om situasjonen, og høre hva hun mener. Om hun ikke vil ha kontakt med meg i det hele tatt, eller om vi skal ta en pause nå, og at hun kan ta kontakt med meg når hun har det bedre og føler for det.
Dette har hun sagt ja til flere ganger, men aldri klart å gjennomføre..

Så da sitter jeg igjen med følgende problemstilling. Hva gjør jeg nå?
Jeg brenner inne med ting som jeg så gjerne skulle sagt til henne. At jeg forstår at hun trenger tid for seg selv, om det er for min egen skyld hun har skjøvet meg unna (vet mange sliter med dårlig samvittighet, føler man ikke fortjener kjæreste etc) , men jeg trenger også at hun skal vite at jeg er glad i henne og bryr meg om henne (selv om hun nok vet det fra før), og at jeg fortsatt kunne tenke meg at hun tar kontakt når hun føler det.
Sånn som det er nå, føler jeg egentlig bare at jeg gjør det verre hver gang jeg sender en melding, eller prøver å ringe henne.. Men hva skal jeg gjøre? Er det noe som helst annet jeg kan gjøre, enn å la henne være i fred?

Jeg tror jeg har tenkt igjennom de fleste alternativer. Og det jeg helt klart ønsker, er å snakke med henne. På en dårlig andreplass kommer noe sånt som å skrive et lite brev hvor jeg forteller hva jeg tenker, og på en enda dårligere tredjeplass kommer nettopp å la henne være helt..

Jeg skjønner jo at for min egen del (og kanskje for hennes?) er det mest logiske å bare gå sin vei. Men denne dama betyr veldig mye for meg, til tross for vår korte fartstid sammen.. Det er bare noe med kjemien, som ikke lar seg forklare, og som man ikke kommer borti så ofte. Så derfor er det veldig vanskelig å bare skulle gi helt faen.

Noen som har noen erfaringer og råd å komme med?

Jeg synes faktisk at alternativ 2 er det beste her. Fordi det ivaretar både deg og henne. Det er helt tydelig at du har masse å si til henne, men hun gir deg ikke sjansen til det, og du vet ikke grunnen. Jeg synes du skal skrive til henne, f.eks. på facebook og fortelle henne akkurat hva du føler (omtrent det du skriver her...), og at du gjerne vil ha respons fra henne. Skriv på en fin måte, men også på en måte som gjør at hun ikke føler seg presset. Fordi det kan jo være at hun ikke føler det samme som deg? Selv om du føler at dere har god kjemi, så er det ikke sikkert at hun har den følelsen. Selv om du er forelska, så er det ikke sikkert at hun er det. Den muligheten kan du vel heller ikke utelukke. Når du har sagt alt ditt, så ærlig som mulig, må du si at du gjerne vil ha en ærlig respons på dette. Selvfølgelig så kan du også nå risikere at hun ikke svarer. Da må du gå videre. Det er ingen vits i å presse seg på en person som ikke er interessert. Det kan jo også hende at hun ser på deg som en god venn, men at hun ikke er forelska, men ikke tør å si det. Be henne være ærlig. Det er det greieste. Får du et negativt svar, så blir det da iallfall helt tydelig at du må gå videre og "glemme" henne. Lykke til!