Jeg vil ta et konkret eksempel. Den som har en plage vet at den plagen eksisterer, selv om andre ikke har plagen og ikke vet at den eksisterer. Med mindre de tror på det de hører eller eventuelle beviser om at denne plagen eksisterer.

Likefullt er det et objektivt faktum at den uplagede ikke opplever den plagen, men kan ikke utifra det konkludere at den ikke finnes.

Noen subjektive opplevelser forteller mer om virkeligheten enn andre

interessant diskusjon.

Doffy 1988; Wao.
Du var overraskende positiv til tross for alt du har opplevd.

Frikar-1,
Ja, dette virker jo opplagt. Om en setter følelser forran fakta, vitenskap og kritisk tenkning høster man som man sår.
Enig med deg her..

Jeg gjør jo dette stadig vekk. Setter følelser forran alt annet. Det er helt åpenbart at om en skal gå ned 10 kilo så kan en ikke basere seg på "smultring kuren". Stappe i seg så mye usunn mat som mulig.
Ingen forskning støtter dette, ingen vitenskapelige bevis. Kritisk tenkning (siden jeg tross alt har fått med meg forskning og vitenskapelige bevis) støtter jo heller ikke dette.
Problemet er bare at de aktuelle følelsene i øyeblikket er så sterke. Og som eksperten i "Helsekost Furuset" (Karianne Vrabel) sier i en av episodene..Om en har lært en metode som tilsynelatende fungerer (i mitt tilfelle, trykke inn noe usunn mat) så tyr en jo gjerne til denne i det aktuelle øyeblikket.

Dette er ikke det eneste området i livet mitt der jeg forkludrer det meste fordi jeg blander inn/hører på følelsene i øyeblikket.

Hvordan klarer du det (vennlig og nysgjerrig spørsmål)? Å ikke blande inn følelser? Skulle virkelig gjerne vært mer faktaorientert selv.

Drømpårømm;

Du har et godt poeng.

Imidlertid.
Den beste personen (fra helsesektoren) jeg har hatt i mitt liv var en som var nysgjerrig på mitt ståsted først. Hun spurte om meg. Hva jeg tenkte, hva jeg opplevde, hva jeg ville..
Jeg fikk rom og plass. Slik jeg tenker er det viktig å høre på personen som skal hjelpes først og fremst. Hva er problemet hans/hennes? Hva mener han/hun er problemet. Ikke hva mener jeg er problemet.
Og en, tenker jeg, må finne ut hvilke erfaringer personen har fra før.
Helt klart kommer jeg under kategorien "sy puter under armene på folk". Men jeg liker og har nytte av å bli møtt slik selv, og ville gjort det samme med andre. Gjort mitt ytterste for å møte dem der de er. Siden det fungerte kjempebra for meg. Etter at jeg virkelig hadde blitt forstått og hørt på, etter at noen VIRKELIG hadde vært nysgjerrig på meg.. Jeg var fullstendig klar for å gjøre hva enn hun damen foreslo. Hun jeg møtte i helsevesenet.
Nå kan det være at vi ikke er så veldig ulike i tankegangen. Jeg opplever deg, gjennom det du skriver, som at du også har stor forståelse for mennesker.

Glemte forresten å takke deg "giverofnoshit" for den interessante tråden:-).
Og de interessante tankene og synspunktene dine, og de andre som har deltatt i denne tråden til nå.

Bare hyggelig, Spathiphyllum. Takk for friskt blod, selv

En høster som en sår ved å spise en halv kg sjok istedenfor kyllingsalat. Likevel er dette bare en overfladisk forståelse. En har ikke sådd sin genetiske eller emosjonelle predisposisjon for metthet og cravings. Heller ikke for sin genetiske eller bakterielle predisposisjon for å legge på seg/ ikke legge på seg.

Jeg kan love at jeg greier ikke å bli tykk. Dette vet jeg, for jeg prøvde lenge å legge på meg så godt jeg kunne. Kroppen min vil være smack i normalvekten. Undervekt kommer ikke lett, og overvekt kommer ikke i det hele tatt

Det er altså vanskelig å vite hva noen sår i livet sitt. Er det ikke derfor det funket veldig godt for deg å bli møtt av noen som lyttet til deg før de skulle sparke deg igang med no?

Jeg lurer på om vi mennesker er tilbøyelige til å ville moralisere over andre og overdrive vår egen kontroll over livet. Derfor er det en problemstilling jeg fikk lyst til å nevne. Det er jo faktisk mulig å så gulerøtter, selv om en trudde en sådde agurk. En høster da teknisk sett som en sår.

Så er hele denne samtalen om en helt teknisk objektiv sannhet, eller er den om moralsk skyld i ens egen skjebne?

Jeg har en følelse av at mennesker oftest vil dreie alt i retning av klandring og moralisme og at livet stort sett blir som vi vil. Tar jeg feil?