Selvsagt. Til en viss, bitteliten grad. Hvis vi snakker om livet i sin helhet. Kanskje i stor grad hvis vi snakker om helt spesifikke ting.

Enhver som har sådd noe eller prøvd å så noe, vet at det de sår kan komme til å springe ut. De vet også at det er faktorer som de ikke kontrollerer, som er for vanskelig å kontrollere, og som de ikke vet om. Nå snakker vi med utgangspunkt i at det i det hele tatt er mulig å så noe.

For de fleste ting kan man ikke høste og så overhodet

Selv har jeg lagt utrolig mye jobb i famile, barn, jobb.
Jobben har jeg blitt lovet høyere stilling og høyere lønn. Er den med lengst ansinitet og erfaring i selkapet. Dobbelt så mye som neste person på lista.... Har stått på og jobbet mye ekstra og reist rundt til kunder bare for å bli tatt for gitt.

Pga Skilsmisse og eksen flyttet av sted med ungene og rettsak som jeg tapte "fordi ungene allerede hadde flyttet" selv om mor hadde signert på at ingen av oss kunne flytte..... Hun hadde vært utro og flyttet rett inn til ny type...

Jeg tok ut sykemelding, men jobben masa likevell. var sykemeldt 8 uker. De to siste ble jeg så irritert på at arbeidsgiver ringte og skulle ha hjelp til det ene og andre daglig om ikke flere ganger daglig..... Sluttet å svare de 2 siste ukene. Og da ble sjefen ufin. Jeg hadde et ansvar for å holde selskapet i drift selv om jeg var sykemeldt og bla bla bla.

Jeg har alltid strukket med ekstra langt. Både jobb og privat. Og alle andre tidligere arbeidsgivere er kjempe fonøyd med meg. Jeg hadde det meste av hus oppgavene hjemme, jeg kjørte / leverte unger i barnehage og matet frokost og kveldsmat.... Eksen tok slanke operasjon og da forandret hun helt personlighet.

Jeg har alltid stoppet og hjulpet folk som trenger hjelp å skift elyspærer på bilen sin utenfor biltema, eller biler som har punktert/står fast i snøen..... Har hentet på klær, møbler og alt mulig til Ukrainske flyktninger. Å disse viser en enorm takknemlighet.... Men resultatet av livet og innsatsen min føler jeg har omtrent vært null verdt.

35 år, skilt to ganger. Første forhold var til en psykopat som drev psykisk vold.
2 runder i barnevern før dem avslørte hennes løgner.

Jeg er sjelden sint, men nå er jeg lei.... sliten.... skikkelig sliten. FØler jeg ikke har noe igjen av alt arbeidet jeg har lagt ned i livet mitt. Joda mange tidligere arbeidsgivere som bare skryter..... Men her sitter jeg, ser knapt ungene mine selv om mor brøyt en avtale hun hadde signert..... Dommerene satte jule og påske ferie motsatt av storesøster så de får aldri mer feire jul elelr nyttår sammen slik dem er vokst opp med...

Dating har jeg gitt opp. Ingen vil date en 35år gammel mann, skilt to ganger, med 3 barn....
Og skakk kjørt økonomi, Betaler 7000,- i barne bidrag. Har 4500kr til mat og "gøy" pr måned....

Jeg har aldri forstått de som trives med å leve på nav.... Snakker ikke om de som er syke og ønsker elelr ikke kan jobbe... Men de som stortives medå leve på nav... Ikke eie noen ting, ikke ha råd til noen ting

Men nå forstår jeg hvorfor.... og hvorfor det frister.... Jeg vil ha omtrent like mye å rutte med i mnd med å gå på nav....
Ingen ansvar for hus, regninger... ingen bekymringer.... Bare ikke gjør en dritt.....

Men hadde jeg startet livet på nytt hadde jeg gjort det samme om igjen..... For min historie kunne like godt blitt en "suksess".... Noe man ikke vet før man jobber og sår for fremtiden..... Så må man vente og se når man høster hva som blir resultatet....

Sår man ikke i hele tatt, blir det aldri noe å høste. Det er viktig å så, selv om det er mye som kan påvirke resultatet som man ikke har mulighet å påvirke.... Men sår man ikke i hele tatt er det ingenting å høste i hele tatt.

Livet er fylt med opp og ned turer. Noen lever tilsynelatende bare på oppturer, andre på nedturer.... For de fleste er livet en kombinasjon.... og den kombinasjonen og erfaringen gjør deg til deg, og din historie til din historie.

"The saying 'reap what you sow' means that if you plant seeds or do something good, you should expect to reap rewards later. For example, if you plant a garden, you might get some vegetables from it"

Nøkkel ord "Might"... Man vet ikke resultatet før man høster.

Stå på.

Du har jobbet hardt, Doffy, på en veldig konkret måte, og opplevet hvor utakknemlig livet kan være.

"Men sår man ikke i hele tatt er det ingenting å høste i hele tatt."

Denne kan du tenke litt mer på.

Det er like mulig å så fra noe en ikke har høstet som å ikke få høste fra noe en har sådd. Når vi snakker om livet som helhet. Livet er så mye mer komplisert enn den metaforiske åkeren, eller et tilsvarende begrenset område.

Jeg skal si litt av det jeg mener, med den åkeren som bilde. Det er fullt mulig å høste av en åker en selv ikke har sådd.

Det virker som at du sier mye det samme her:

"Livet er fylt med opp og ned turer. Noen lever tilsynelatende bare på oppturer, andre på nedturer.... For de fleste er livet en kombinasjon.... og den kombinasjonen og erfaringen gjør deg til deg, og din historie til din historie."

Så absolutt, innenfor rammene av det man _kan_ ha kontroll over. Og det er ganske mye mer enn mange vil innrømme.

Forøvrig har jeg ingen tro på at det å jobbe hardt i seg selv skal gi positive utslag. Da er det bedre å jobbe smart.

Og ganske mye mindre enn mange vil innrømme.

Helt enig om å heller jobbe smart enn hardt.

Denne frasen blir i alle fall misbrukt, utifra det opphavet den har. Det er vel Bibelen så langt jeg vet. Der handler det om en spesifikk sammenheng. Livet som helhet, er åpenbart stort sett noe vi ikke kontrollerer.

Så jeg lurer på hvordan frasen kan brukes på en god måte. Jeg har tro på at det er noe å hente der, men som så ofte, ikke i den forvrengte pop-versjonen.

En høster som en sår når den ene sår en hektar og den andre et mål, og den ene ender opp med ti ganger mer enn den andre, av det som er sådd. Så var det virkelighetens faktorer.

I bibelsk sammenheng, blir det en helt annen tilleggsfaktor, for plutselig er det en Gud med i kulissene. Det vil si at intensjonen om å så en hektar fremfor ett mål plutselig kan være en faktor.

Derfor kan ikke denne frasen automatisk brukes om livet generelt, uten å ta hensyn til en "gude-faktor". Uansett kan det fort ende opp i en farlig overdrivelse av hvor mye kontroll vi har

Når man setter følelser foran fakta, vitenskap og kritisk tenkning, må man ta konsekvensene av dét valget. Da høster man som man sår...

På et eller annet nivå så er det åpenbart at man høster som man sår. Selvsagt er det tilfeldigheter som spiller en rolle i det hele også, men det er noe som generelt spiller en rolle i ethvert liv uansett hva.

Dersom du gjør en innsats for å få et best mulig liv så vil det sannsynligvis bidra på en positiv måte. Og hvis du gjør den innsatsen på en bredest mulig måte så øker sannsynligheten for at det vil gi en positiv effekt.
Men, det er selvfølgelig forskjell på hvor mye mulighet man generelt har når det kommer til diagnoser, generell kunnskap, kroppslige utfordringer og mye annet.

Det eneste som er helt sikkert er at dersom man ikke prøver på noe som helst så kommer heller ikke noe som helst til å skje.

Frikar:

Bortsett fra at alle setter følelser først, de bare skjønner det ikke nødvendigvis selv. Kanskje nettopp fordi dem ikke er skapt særlig følsomme, og da er vi inne på noe vesentlig.

Det er ikke vi som har sådd frøene som gjør at vi er skrudd sammen slik eller slik, hverken på emosjonelt nivå eller logisk nivå.

Blir det ikke da litt overdrevent å si at vi høster som vi har sådd?

Drømpårøm:

Tilfeldigheter spiller selvsagt en rolle? Jerry Seinfeld spiller selvsagt en rolle i "Seinfeld"?

Det eneste alternativet måtte være en "gude-faktor". Vi ville uansett ikke hatt kontroll over hva vi får lov til å høste og så, med mindre den faktoren hadde gitt oss oppskriften.

Du er inne på det her:

"Men, det er selvfølgelig forskjell på hvor mye mulighet man generelt har når det kommer til diagnoser, generell kunnskap, kroppslige utfordringer og mye annet"

"Dersom du gjør en innsats for å få et best mulig liv så vil det sannsynligvis bidra på en positiv måte."

Alle gjør en innsats, muligens full innsats, for å få et best mulig liv. Hvordan blir den konklusjonen da?

Giverofnoshit: I den forstand at f.eks. sult er en _kroppslig_ følelse, kan det nok stemme at alle setter følelser først. Men da er det ikke noen motsetning mellom følelse og fakta , fordi kroppen trenger næring for å leve.

Alle følelser er kroppslige, men hjerte og hode vet ikke nødvendigvis hva følelsene betyr eller hva de skal gjøre med dem. Det er også fakta at kroppen trenger næring for å trives. Mennesket sår de frøene de tror tjener dem best i jakten på trivsel. Hvordan kan mennesker da sies å høste det de har sådd, når trivsel ikke oppnås?

Kanskje alle dine følelser er kroppslige, det vet du bare selv.

Trivsel er et subjektivt opplevd konsept, så det er ikke relevant for mitt poeng - annet enn at det forutsetter at primærbehovene er dekket.

En gudefaktor har jeg forsvinnende lite tro på.
Det får du eventuelt ta opp med de som tror på slikt.
Tilfeldigheter er en opplagt del av livet uansett hva. Også tror jeg at man kan påvirke de tilfeldighetene i positiv eller negativ retning.

At alle gjør en innsats for å få det bedre er jeg komplett uenig med deg i. Men, det kan være at mange tror de gjør en innsats for å få det bedre og at den innsatsen de gjør i praksis bare gjør det hele langt verre. Rus kan være en av flere ting i den forbindelse.
For eksempel for noen med angst som bruker rus for å "ha lettere for å overkomme angsten og snakke med folk og være sosial". I utgangspunktet så fungerer nok en slik taktikk, men på et tidspunkt så snur det seg helt rundt. Og der tusen hadde en positiv funksjon på et tidspunkt, blir den heller et ekstremt negativ element som gjør angsten langt, langt verre.

Det samme kan sies om noen som har det vanskelig i forhold til eget kroppsbilde, vekt eller noe sånt. De gjør kanskje en iherdig innsats for å styrke selvbildet eller redusere vekta. Men, kanskje de trener på helt feil måte for å oppnå det de søker.
Og hvis vekta blir redusert og de ikke har det stort bedre med seg selv, så har de kanskje lagt all innsats på helt feil område. For, det handlet kanskje til å begynne med om noe ubearbeidet traumatisk eller noe annet.

Hele poenget er at hvis du har lyst på større brystkaste så kan du trene legger og lår til du blir gul og blå uten å komme noe som helst nærmere målet. Men, hvis du legger inn innsatsen på å trene brystet, hvile riktig, sove riktig og spise riktig....vel, da du høste som du sår.

Frikar

Hva var ditt poeng? At mennesket trenger trivsel er fakta, selv om det er subjektivt betinget hva som skaper trivsel.

Drømpårøm

"At alle gjør en innsats for å få det bedre er jeg komplett uenig med deg i. Men, det kan være at mange tror de gjør en innsats for å få det bedre og at den innsatsen de gjør i praksis bare gjør det hele langt verre."

Hvis noen tror de gjør en innsats for å få det bedre så gjør de en innsats for å få det bedre. Hele posten din beviser hvordan folk gjør sitt iherdigeste for å få det bedre. Eller mener du at de eneste gangene en gjør en innsats, er når en vet akkurat de riktige tingene en må gjøre? Da er det plutselig innsats?

Tipper mange som gjør de "feil" tinga vet akkurat like godt hva dem fører til som en som ikke gjør dem. Kanskje bedre. Så hvorfor fortsetter dem å gjøre de feil tinga?

Sant. Når en vet at pushups trener brøstet, og en kan utføre pushups, og en da trener pushups, fordi en vil ha sterkere brystmuskler, da høster en som en sår. Dette skjer helt av seg selv, fordi mennesket ganske naturlig har lyst til å få til det det har lyst til å få til. Ikke akkurat rakettforskning.

Hva blir da meningen i å fortelle noen at "en høster som en sår"? Gjerne noe som sies til noen som feilet med noe. Betyr det egentlig "det er din egen feil"? Selv om den konklusjonen ikke egentlig stemmer med virkeligheten, dypest sett

Sult er ikke en følelse, men en drift.

Vel...av de jeg har møtt så er det mange som tror de gjør en innsats som er stikk i strid med alle råd de får og alt slikt. Altså, råd fra legene deres, sosialarbeiderne rundt de og hva det måtte være.
Og i slike tilfeller så er det opplagt at man høster som man sår.
Dessverre kan det være at enkelte leger og sosialarbeidere har en maksimalt uheldig kommunikasjon. Men, hvis de ikke har det så blir det rett og slett voldsomt underlig å gå imot all kompetanse man møter på fordi "nei, dette vet jeg best selv. Og akkurat det de forsøker å få meg til å gjøre har jeg ikke lyst til".


Det jeg blir litt fascinert av er rett og slett hvordan enkelte bruker voldsomt med energi på å unngå å gjøre de tingene man faktisk har behov for og klager på at innsatsen som gjøres ikke fungerer. Og da er det i min erfaring mer og mer utfordrende å ha sympati, forståelse og energi til å stå med folk i deres forsøk.
Jeg vet veldig godt at det som regel er vanvittig vanskelig og de fleste har behov for å gjøre ting på "sin måte " på et eller annet vis. Allikevel så er det utrolig hvor mye motstand det er på å forstå at andre ønsker deg det beste, selvom det man da må gjøre er å gå langt utenfor komfortsonen sin. Altså, på et eller annet tidspunkt forsøke å tilta seg noe av det den eksterne kunnskapen tilsier at vil være hensiktsmessig.
Og jeg sier ikke at det gjelder i første forsøk. Men, når man etter 100 forsøk fremdeles er fast bestemt på å gjøre ting "på sin måte " og fremdeles går stikk i strid med alt av faglig kompetanse osv.....vel, da høster man som man sår.
Ikke fordi man ikke gjør en innsats. Men, fordi man nekter å gjøre en kvalifisert innsats som statistisk sett vil være til hjelp. Og på et eller annet tidspunkt så er jeg av den forståelse at det faktisk må sies.

Bjørnetjenester og det å sy puter under armene til alt og alle er ikke nyttig.

Og det å si at man høster som man sår er i min erfaring ikke noe som sies for å tråkke på noen eller påpeke deres feil. Det handler langt mer om å tydeliggjøre at det finnes andre veier som vil være langt bedre for å komme dit man vil. Også kan det selvsagt føles vondt og vanskelig for mange å høre. Men, det kan i de fleste tilfeller være nyttig å ha en nysgjerrighet på å undersøke hva motparten (e) forsøker å formidle hvis man er slik at man da bestemmer seg i sitt eget hode for at "dissa folka her er slemme og vil meg vondt".

Fra store Norske:

"Sult er en følelse som utløser en trang til å spise, og opptrer etter at man ikke har spist på en periode."

Og generelt om følelser:

"Følelser omtales som emosjoner og affekter. Emosjoner er finere sammensatte sinnsreaksjoner som glede, sympati, medfølelse, sorg, avsky og så videre. En vag variant av emosjoner betegnes ofte stemninger. De situasjonsbetingede, sterke og mer ensrettede reaksjoner, som sinne, angst og opphisselse, betegnes affekter. Følelser omfatter også reaksjoner på en sanseopplevelse, som kulde, varme og lignende."

"Og i slike tilfeller så er det opplagt at man høster som man sår."

Innenfor et begrenset område, ja. Det er opplagt. Det er også opplagt at da har folk en god grunn for å gå sin egen vei. Eller mener du at de prøver å gjøre det verst mulig for seg selv?

Du snakker om folk som absolutt ikke stoler på andres hensikter og råd. Da kan vi jo bruke paranoia som et eksempel. Jeg tviler på at den paranoide har sådd sin egen paranoia for å høste et dårligere liv enn nødvendig. Har de da egentlig høstet som de sår, hvis det å "så" betyr å legge opp til det de tror er det beste for seg selv, men får det ikke til?

Eventuelt er noen bare ute etter nettopp å være offer, eller å lage helvete. Da har de vel kanskje høstet som de sår, ved å oppnå akkurat det.

"Ikke fordi man ikke gjør en innsats. Men, fordi man nekter å gjøre en kvalifisert innsats som statistisk sett vil være til hjelp."

Så nå er vi altså enige om at innsatsen er der uansett? Mennesker er ikke statistikker.

All forståelse for å ikke bruke tid og ressurser på alle. Jeg trenger stort sett min tid og mine ressurser på mitt.

"Følelser omtales som emosjoner og affekter. Emosjoner er finere sammensatte sinnsreaksjoner som glede, sympati, medfølelse, sorg, avsky og så videre.

Ja, det var jo en interessant definisjon. Sorg, glede, avsky osv ... er altså finere sammensatte sinnsreaksjoner (følelser) enn f.eks sult og kåthet (drifter) som jeg da tolker som mindre fine sammensatte sinnsreaksjoner, eller rettere sagt: Ufine.

Hva som skaper trivsel er subjektivt betinget ja. Det avhenger bl.a. av hva slags verdisyn og livsfilosofi man har valgt. Man kan trives i en gitt situasjon ut fra ett verdisett, men så kan man endre sitt verdisett og dermed mistrives i den samme situasjonen - eller omvendt.

Dette forutsetter selvfølgelig at man anerkjenner at slike endringer er mulig. Men nå vet vi jo fra tidligere diskusjoner at du er både determinist og subjektivist, så jeg regner ikke med at du aksepterer det premisset. Og dermed vil vi aldri bli enige, noe jeg lever fint med.

"Eventuelt er noen bare ute etter nettopp å være offer, eller å lage helvete selvsagt. Da har de vel kanskje høstet som de sår, ved å oppnå akkurat det."

Her er vi faktisk HELT enige...

Lfd

Ufint å være sulten og kåt?? Jaja, da får vi nesten være ufine da, alle mann.

Frikar

Det er mulig å endre verdisett, men det er ikke mulig å bestemme om en kan endre verdisett, eller hvilke verdier en kan velge. Verdiene kommer som en konsekvens av ens grunnleggende personlighet, i møte med det livet og den verden som erfares. Og den grunnleggende personligheten varierer fra individ til individ.

Eller anerkjenner du ikke grunnleggende personlighetstyper à la "de fem store"?

Du må gjerne fortelle om hva slags verdi du mener at jeg og andre skal velge for å slippe den indre torturen.

Det er forsåvidt et interessant tema hvor mye personlighet og verdisett henger sammen. Men det er uansett mange flere ulike verdisett å velge mellom enn det er antall ulike grunnleggende personlighetstyper. (Her legger jeg til grunn at vi snakker om voksne mennesker som tar informerte valg.)

Nå vet jeg ikke hvilken indre tortur du refererer til, så det må du komme med noen eksempler på.

Det har gjentatte ganger blitt klaget på at jeg har gjentatt meg, angående min problemer. Ikke du så mye, riktignok, men det skulle være litt å gå på utifra alt som er sagt. Jeg vil bare grovt skissere her nå:

Indre tortur pga sexuelt begjær, pga komplisert helse (men dette har jeg funnet en del konkrete løsninger på), pga døden og den troen jeg trenger på at vi er mer enn livet her og nå. Jeg er sikkert ikke alene om disse, så kom med det, Frikar, noen problemløsende verdisetts-endringer.

Siden du refererer til tidligere innlegg, så var det jo tydelig at ingen av dine begjær er ulovlige eller til skade for andre. Da kan du jo bare velge et verdisett som ikke hindrer deg i å leve ut dette begjæret, eller er det noe annet som er problemet?

Ja, hvis det bare var å gå bort til heite jenter og forslå en heit allianse, og så skjedde det. Da var det bare å leve det ut. Det er ikke verdisettet som hindrer meg, men verdisettet plager meg mye.

Du må nok ha litt mer å komme med enn et "bare", om du vil gjøre noen forandring der.

Uansett så er altså ikke verdiene hovedproblemet, for jeg har valgt å eie det jeg må, uansett.

Det sies at gjør man det mange nok ganger, treffer man til slutt én som sier ja.

Og det er helt bevisst jeg skriver "bare" - for så enkelt er det faktisk når man har kommet seg over til den andre siden av "gjerdet" og ser seg tilbake. Men hva mener du egentlig med at verdisettet plager deg mye, når du også skriver at verdiene ikke er hovedproblemet?

Det høres godt ut, men den "baren" er nok helt ubrukelig for å komme seg over det gjerdet. Om det er mulig. Du må nok ha mer enn det å komme med.

Verdiene betyr noe, en kunne kalt dem "verdifulle". Det går an å handle på tross av dem, når en skjønner at det er det en må. Verdier kan også sies å være kolliderende.Så det må prioriteres.

Om seksualitet/romantikk så er synet mitt at disse relasjonene bygger på en grunnleggende kynisme. Så jeg eier min kynisme, kan du si.

Da ligger vel kanskje problemet i at du ser på seksualitet/romantikk som noe grunnleggende kynisk. Da kan du eie din kynisme så mye du vil, men du må likevel ta konsekvensene av den holdningen - altså høste som du sår.

Jeg har ikke sådd holdningen om at det er grunnleggende kynisk. Det er rett og slett det synet som skrikes fra margen av bena mine. Så hva er det du mener jeg har sådd, som jeg høster?

Det du har sådd er at du lytter til de skrikene istedenfor intellektets fornuftige stemme. Da blir innhøstingen deretter.

Vet ikke om det kan sammenlignes, men da jeg var i slutten av tenårene sto jeg i en situasjon der jeg kunne velge å lytte til følelsene og dermed høste knuste kneskåler - eller å lytte til fornuften og høste intakte kneskåler.

Disse skrikene sier meg det som er sant er, at romantikkens og sexualitetens verden, som så mye annet her i verden, er brutal og dypt urettferdig. Sett fra et ståsted med samvittighet, og samvittigheten min har jeg altså ikke sådd. Så hva er det intellektets fornuftige stemme skal si meg?

Heller ikke er det fornuftig å tenke at brutaliteten er bra fordi det er naturens gang, den sterkeste overlever. For det er ingen objektiv fornuft i tanken om at menneskeheten skal overleve, eller at den sterkeste skal overleve. Jeg bare sier det, siden mange ser ut til å blande den tanken med fornuft.

Du lyttet til følelsene som sa deg at det er godt å ha intakte kneskåler.

Du synes å legge til grunn at samvittighet er en objektiv størrelse man ikke kan påvirke. Da høster du som du sår av den holdningen, akkurat som jeg høster som jeg sår av holdningen om at jeg eier min egen samvittighet, og at den således bare reflekterer det verdigrunnlaget jeg har valgt. Da jeg endret mine verdier måtte samvittigheten spille på lag med meg, ikke motarbeide meg. Det var selvfølgelig en viss indre kamp før det falt på plass, men det regner jeg som en del av prosessen med å bli en voksen og selvstendig person.

Nå har jeg ikke fortalt alle detaljene i historien, men det er veldig upraktisk å sitte i rullestol, uavhengig av hvilke følelser man måtte ha om det. Og følelsene sa jo at jeg skulle gjøre noe som sannsynligvis ville medføre knuste kneskåler. Men dette er lenge siden, og vi vet ikke hva utfallet hadde blitt idag i en tilsvarende situasjon.

Følelsene sa deg at du heller ville ha inntakte kneskåler enn å havne i rullestol. Tror du ikke at følelsene vil flere ting på en gang?

Samvittigheten er en objektiv størrelse med et visst vindu. I det vinduet kan den påvirkes. I tillegg så er våre vinduer meget forskjellig. Du synes å anta at jeg ikke allerede har strekt meg langt innen det mitt vindu tillater. I form av å gjøre det jeg må.

Hvordan er det at noen høster som de sår, ved å få sammvittighetskvaler når en samvittighet allerede er strukket langt?

Du har i praksis intet svar på hvordan verdier endres, noe som tyder på at vi to bare er forskjellig konstruert som mennesker. Du tenker at du presterte sterkere enn andre, men egentlig var det bare at du hadde andre verdier innen rekkevidde. Basert på din emosjonelle/ikke-emosjonelle og behovsmessige profil.

Eller tror du ikke at mennesker er høyst forskjellig konstruert både emosjonelt, samvittighetsmessig og på andre måter?

Jeg vil også utdype dette: Helt uavhengig egen samvittighet, så er det objektivt sant at denne virkeligheten behandler oss ekstremt urettferdig og at det er en konkurranse om å få det en vil her i livet. En med lite samvittighet bryr seg lite om andre, men det forandrer ingenting.

Derfor vil jeg komme med det forslaget at folk med sterk samvittighet vil se visse ting mer objektivt enn andre. Stikk i strid med ideen om at et kjølig sinn nødvendigvis er mest objektivt.

Er dere enige i at en bare til en viss grad kan så sine samvittighetskvaler, ettersom vi er utstyrt med en varierende grad av samvittighet fra barnsben av?

Du er ikke tankeleser, så du kan ikke vite hva jeg følte og tenkte i situasjonen. Men jeg lærte noe viktig i prosessen, som jeg har tatt med meg videre og på den måten unngått mye trøbbel.

Med de premissene du setter opp vil du aldri kunne bruke intellektet til å overstyre følelsene, da det er umulig for et subjekt å være 100% objektiv i sine tankeprosesser. Men i sine praksiser vil det være mulig å være objektiv fordi man da samhandler med objekter utenfor seg selv.

Premisset jeg legger til grunn er dermed å skille konseptet sannhet fra konseptet fakta, og ta tingene for _det de er_, fordi virkeligheten eksisterer (objektivt) uavhengig av vår opplevelse av den. Rettferdighet/urettferdighet er i den forstand en menneskeskapt idé, og avhenger som sådan av definisjonene som legges til grunn i hvert enkelt tilfelle. (I dette tilfellet er grunnlaget en spesifikk type sivilisert samfunn, ikke naturtilstanden.) Definisjoner og premisser legger grunnlaget for _praksis_, og det er ved å endre sine praksiser, altså måten man samhandler med virkeligheten (utenfor seg selv) at man endrer sine egne verdier.

Jeg trenger ikke å være tankeleser for å gjøre en enkel logisk slutning. Det finnes ingen annen rasjonell grunn for å gjøre noe enn at det er en følelsesmessig preferanse for det. Hvorfor skulle det være rasjonelt å unngå knuste kneskåler om du ikke følte noen preferanse for det?

Virkeligheten eksisterer uavhengig av vår opplevelse av den. Jeg vet. Det er derfor vi stort sett ikke bestemmer hva vi høster og hva vi sår. Fordi virkeligheten lar seg i hovedsak ikke forme etter en pen menneskeskapt filosofi.

Den lille åkeren vi har fått i livet, er dog like vesentlig som den er liten. Noe kan sås

Det er objektivt sant at mennesket blir behandlet veldig ulikt, seg imellom, og står i direkte konkurranse med hverandre i forhold til naturgitte behov, og blir behandlet på smertefulle måter av naturens gang.

Det er dette jeg legger i "urettferdig". Er det begrepet "urettferdig" som plager deg?

"det er ved å endre sine praksiser, altså måten man samhandler med virkeligheten (utenfor seg selv) at man endrer sine egne verdier."

Helt enig. Akkurat som jeg har gjort. Verdier endrer seg litt her og litt der når en møter virkeligheten og gjør det som må gjøres. Likevel må jeg altså stadig kjempe med verdier og samvittighet

Jeg opplever ikke noen konkurranse med andre ift. naturgitte behov, så da kan ikke utsagnet være objektivt sant... Det kan derimot sies å være objektivt sant at visse individer behandler hverandre dårlig ut fra verdiene vårt samfunn er bygget på.

Når det gjelder premisset om at virkeligheten eksisterer uavhengig av vår opplevelse av den, og at den ikke lar seg tilpasse menneskelig filosofi, så gjelder det like mye filosofier som setter følelser foran fakta...

Din opplevelse avgjør altså hvordan virkeligheten er skrudd sammen, men virkeligheten eksisterer uavhengig av vår opplevelse av den. Skjønner

Det er akkurat det samme du selv sier i ditt innledende resonnement...

Med visse viktige tilleggsopplysninger så kunne jeg sagt noe beslektet. Det større spørsmålet er, kunne du sagt det? For nå sier du det


Jeg kunne sagt dette: "Våre subjektive opplevelser forteller noen ganger hvordan virkeligheten er skrudd sammen, og virkeligheten eksisterer samtidig uavhengig av vår opplevelse av den."

Jeg vil ta et konkret eksempel. Den som har en plage vet at den plagen eksisterer, selv om andre ikke har plagen og ikke vet at den eksisterer. Med mindre de tror på det de hører eller eventuelle beviser om at denne plagen eksisterer.

Likefullt er det et objektivt faktum at den uplagede ikke opplever den plagen, men kan ikke utifra det konkludere at den ikke finnes.

Noen subjektive opplevelser forteller mer om virkeligheten enn andre

interessant diskusjon.

Doffy 1988; Wao.
Du var overraskende positiv til tross for alt du har opplevd.

Frikar-1,
Ja, dette virker jo opplagt. Om en setter følelser forran fakta, vitenskap og kritisk tenkning høster man som man sår.
Enig med deg her..

Jeg gjør jo dette stadig vekk. Setter følelser forran alt annet. Det er helt åpenbart at om en skal gå ned 10 kilo så kan en ikke basere seg på "smultring kuren". Stappe i seg så mye usunn mat som mulig.
Ingen forskning støtter dette, ingen vitenskapelige bevis. Kritisk tenkning (siden jeg tross alt har fått med meg forskning og vitenskapelige bevis) støtter jo heller ikke dette.
Problemet er bare at de aktuelle følelsene i øyeblikket er så sterke. Og som eksperten i "Helsekost Furuset" (Karianne Vrabel) sier i en av episodene..Om en har lært en metode som tilsynelatende fungerer (i mitt tilfelle, trykke inn noe usunn mat) så tyr en jo gjerne til denne i det aktuelle øyeblikket.

Dette er ikke det eneste området i livet mitt der jeg forkludrer det meste fordi jeg blander inn/hører på følelsene i øyeblikket.

Hvordan klarer du det (vennlig og nysgjerrig spørsmål)? Å ikke blande inn følelser? Skulle virkelig gjerne vært mer faktaorientert selv.

Drømpårømm;

Du har et godt poeng.

Imidlertid.
Den beste personen (fra helsesektoren) jeg har hatt i mitt liv var en som var nysgjerrig på mitt ståsted først. Hun spurte om meg. Hva jeg tenkte, hva jeg opplevde, hva jeg ville..
Jeg fikk rom og plass. Slik jeg tenker er det viktig å høre på personen som skal hjelpes først og fremst. Hva er problemet hans/hennes? Hva mener han/hun er problemet. Ikke hva mener jeg er problemet.
Og en, tenker jeg, må finne ut hvilke erfaringer personen har fra før.
Helt klart kommer jeg under kategorien "sy puter under armene på folk". Men jeg liker og har nytte av å bli møtt slik selv, og ville gjort det samme med andre. Gjort mitt ytterste for å møte dem der de er. Siden det fungerte kjempebra for meg. Etter at jeg virkelig hadde blitt forstått og hørt på, etter at noen VIRKELIG hadde vært nysgjerrig på meg.. Jeg var fullstendig klar for å gjøre hva enn hun damen foreslo. Hun jeg møtte i helsevesenet.
Nå kan det være at vi ikke er så veldig ulike i tankegangen. Jeg opplever deg, gjennom det du skriver, som at du også har stor forståelse for mennesker.

Glemte forresten å takke deg "giverofnoshit" for den interessante tråden:-).
Og de interessante tankene og synspunktene dine, og de andre som har deltatt i denne tråden til nå.

Bare hyggelig, Spathiphyllum. Takk for friskt blod, selv

En høster som en sår ved å spise en halv kg sjok istedenfor kyllingsalat. Likevel er dette bare en overfladisk forståelse. En har ikke sådd sin genetiske eller emosjonelle predisposisjon for metthet og cravings. Heller ikke for sin genetiske eller bakterielle predisposisjon for å legge på seg/ ikke legge på seg.

Jeg kan love at jeg greier ikke å bli tykk. Dette vet jeg, for jeg prøvde lenge å legge på meg så godt jeg kunne. Kroppen min vil være smack i normalvekten. Undervekt kommer ikke lett, og overvekt kommer ikke i det hele tatt

Det er altså vanskelig å vite hva noen sår i livet sitt. Er det ikke derfor det funket veldig godt for deg å bli møtt av noen som lyttet til deg før de skulle sparke deg igang med no?

Jeg lurer på om vi mennesker er tilbøyelige til å ville moralisere over andre og overdrive vår egen kontroll over livet. Derfor er det en problemstilling jeg fikk lyst til å nevne. Det er jo faktisk mulig å så gulerøtter, selv om en trudde en sådde agurk. En høster da teknisk sett som en sår.

Så er hele denne samtalen om en helt teknisk objektiv sannhet, eller er den om moralsk skyld i ens egen skjebne?

Jeg har en følelse av at mennesker oftest vil dreie alt i retning av klandring og moralisme og at livet stort sett blir som vi vil. Tar jeg feil?