Hei. jeg må bare spørre om noe. I veldig mange år siden jeg var 12 år har jeg blitt seksuelt misbrukt og voldtatt. Jeg har gått med dette inni meg frem til nå. Jeg sprakk når vi feiret bursdagen til min far og sa alt sammen til mange av familien min pluss min samboer, og at jeg ikke orket livet mer. Jeg var veldig full og det var de andre også, så det var voldsomt mye følelser og sinne. Siden har det vært helt forferdelig å møte blikket dems og jeg føler en enorm skam. Jeg er så fryktelig psykisk og fysisk utslitt. Mamma og pappa vil selvfølgelig at jeg skal anmelde, dette er en mann som de også kjenner godt. Jeg føler så ufattelig mye skyld for at jeg ikke orker å anmelde akkurat nå. Jeg orker ikke alt det vonde inni meg lengre og er rett og slett helt tom inni meg. Vet ikke hva jeg skal si eller gjøre eller noe. Vet at det er jeg som må være sikker på å anmelde men likevel så vet jeg han har vært bort på mange og mest sannsynlig er det ennå

hvil deg sterk
samle krefter
finn rett tid
så anmelder du
lykke til
tenker på deg ;)

Takk for fine ord og litt hjelp:)

Jeg tror det med prykolog kan være en god ting. Der kan du få gå igjennom det som har hendt og hvordan det går inn på deg. Psykolog kan kanskje også bli en støttespiller i den veien du tar videre.

Har begynt hos psykolog, men synes det er veldig vanskelig å snakke om meg og alt som har skjedd, greier ikke å få det ut. Men kanskje det blir bedre etterhvert.

Det er ikke så rart det. Du har beskyttet dette i veldig lang tid. Da er det ikke lett å bare snu den tankegangen og begynne å snakke om det. Følelsene vil ikke. Du kan kanskje reagere med angst også etter at du har vert til samtale. Som om du har vert i en farlig situasjon.

Men det er noe som sier at voldtekt skal snakkes i hel, ikke ties i hel.

Ja det er mye angst, og føler jeg ikke klarer dette livet mer. hvis jeg snakker om alle de voldtektene og all den andre dritten som har skjedd, kommer skammen til å «spise» meg opp. Og sliter bare nå med å se folk i øynene eller bare der at noen kommer borti meg :(

Ja den evige skammen. Vi mennesker er så flinke til å skamme oss. Vi skammer oss over alt. Det er kanskje det som menes med å snakke i hel voldtekt (og andre ting som bringer skam) vi skammer oss så altfor mye.

Skam er en instinktiv greie. Jeg forstår det ikke helt men status i flokken (hos flokkdyr som vi tross alt er) er en stor faktor. Være slik flokken vil du skal være. Passe inn.

Ja sånn er det .

Nei synes du skrev det veldig bra og fikk mye ut av det, så tusen takk :)