Mange som meg lider i stillhet. Forteller ikke hvordan vi virkelig har det. Sånn har det alltid vært for meg. Utsatt for hendelser jeg aldri våget å fortelle noen. Ikke før i voksen alder. Uansett hvor mye jeg prøver å legge det bak meg, plages jeg av vonde minner. Jeg har forberedt meg i mange år på å klare å snakke om hva jeg virkelig føler. Når jeg endelig våger å fortelle, opplever jeg å ikke bli hørt. Jeg prøver å forklare hvilken tanker, og sterke følelser jeg har. Å ville forlate denne verden. Som oppleves skumle og ekle. Etter mislykket forsøk av å ikke bli hørt, er jeg på kanten av å gi opp. Jeg prøver å fortelle det vanskeligste jeg kan dele, kanskje ikke like detaljert som jeg skriver: Natt til lørdag, en tid kl. 01:00, satte jeg lenge i mørket, så tomt ut i mørke. Med et jag av mørke tanker inni meg. Det oppsto en liten hendelse. Det er lite som skal til at jeg kjenner på vonde følelser, og at jeg blir lei av å leve. Vanskelig å beskrive, men en ubehagelig smerte, en klump i kroppen. Jeg søkte på hvor mye valium som er dødelig dose. Liten sannsynlighet, men hvis jeg tar de i tillegg til å kutte meg. Da vil jeg ikke være like bekymret for hvor dypt jeg kutter, som jeg er til vanlig. Så jeg gikk ned. Hentet et glass vann, og en kniv. La kniven i lommen. Gikk opp. Da jeg var på toppen av trappen sa min mor noe til meg som fikk tankene til å snu. Inne på rommet mitt, la jeg kniven i skuffen. Så la jeg meg ned i sengen. Jeg hadde ubehagelig hjertebank. Jeg takla ikke å kjenne på hjertebanken. Selv om jeg viste jeg ikke burde ta, så tok jeg 2 valium. Skuffet over meg selv. Med alt dette fortalt til psykolog ble det til: «Pasient avkrefter nåværende eller tidligere selvmordstanker, planer og tidligere forsøk.» Er det jeg som snakker utydelig og forvirrende. Jeg klarte å si det høyt, men til ingen nytte. Hva er uansett vitsen, det er kun jeg som kan hjelpe meg selv.

Det er veldig bra at du har kommet så langt at du tør å fortelle om hvordan du har det og hva du har opplevd. Da er det også avgjørende å bli møtt. Forstått. Det er tungt når en må prøve igjen og igjen å bli hørt. Lett for å miste motet da og at det føles/blir ennå tyngre. Du hadde fortjent å bli hørt på første forsøk.

Å ikke takle ting (f eks hjertebank) og å da handle på måter en ikke er fornøyd med i etterkant er helt vanlig tror jeg. Gjør også dette, så kjenner meg igjen i det du skriver.

Det er du som må gjøre jobben kanskje, stå i det, holde ut, finne andre og bedre måter å takle ting på. Men det hjelper dersom noen lytter. Noen andre bakker deg opp og står sammen med deg i det vanskelige.

Kjenner også igjen det du beskriver med en liten hendelse som velter hele lasset.

Er jo en stund siden du skrev innlegget, lurer på hvordan det går med deg nå?

Mvh Daphne.