Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Hekt, dårlig selvbilde, ensomhet, mistet livslyst og mer

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Hekt, dårlig selvbilde, ensomhet, mistet livslyst og mer

jan 25 2021 - 22:43
Jeg registrerte meg her i dag, og vet ikke helt om dette er rett tema å legge dette under. Heller ikke om dette i det hele tatt er rett sted å dele dette.
Men jeg prøver. Men det er bare hyggelig om du leser dette, om ikke annet er dette også for at jeg selv skal få ned hva jeg føler og tenker.

Det er ganske mye, og jeg vet ikke en gang om jeg skal fortelle alt, men jeg tror jeg deler det inn i "kategorier"


Kjærlighets- og seksuelle relasjoner:

Jeg er i dag en "ung mann" på 32 år, jeg er bifil og singel. Mitt første kjæresteforhold fikk jeg da jeg var 15/16 år. Det var er veldig turbulent forhold, hun jeg var med, var sterkt preget av ADD eller om det var ADHD, uansett vi hadde det alt fra kjempe fint, til helt forferdelig. Og hun var ekstremt slem mot meg, verbalt. Jeg har slitt med min selvfølelse så lenge jeg kan huske. Hvorfor er jeg ikke sikker på, men jeg vokste opp i en familie som var forholdvis bra, men med en søster som slet ekstremt mye med ett eller annet psykisk, hun er eldre enn meg og var ikke hyggelig mot meg, det pågikk i mange år. Jeg husker faktisk ikke mye av det, kanskje har jeg fortrengt det uten å vite det. Men jeg vet hun alt fra snakket meg ned til truet meg. Det var mye bråk hjemme og det gikk så klart inn på meg.
At min første kjæreste behandlet meg dårlig hjalp ikke på selvbildet, men vi led oss igjennom ca 3 år, så noe riktig må det vel ha vært? For å nevne noe av det jeg husker rakket min første kjæreste ned på alt fra utseende til min personlighet.
Etter henne gikk det ca. 6 md. så fikk jeg en ny kjæreste, det var et bra forhold men jeg ødela det, vi var sammen i kanskje 2 år. Så fant jeg en kjæreste igjen etter henne, og hun var 3-4 år eldre enn meg. Vi var sammen i 3 år og det var også et bra forhold, men jeg ødela det også, på en måte.
Saken er at grunnet så elendig selvfølelse så har jeg et enormt behov for bekreftelse og jeg blir så sjalu, mistenkelig og klarer ikke stole på folk. Det er klart det tærer på forholdet, og har skapt mange mange krangler og diskusjoner opp igjennom. Og til slutt holder ikke forholdet lenger, selv om man har gode perioder også.
Det har seg også slik at jeg har hatt så stort behov for bekreftelse at jeg dessverre flere ganger har falt for fristelsen og være utro, og det ikke bare fordi at jeg skal få bekreftet at jeg er attraktiv for folk, men også fordi at jeg heller vil være den som er utro først, enn å sitte igjen som den idioten mens kjæresten har hatt sex med noen andre. Jeg ser jo selv hvor sykt det høres ut, men det er nå en gang slik det er.

Forholdet til min siste x tok slutt i slutten av april 2013, så jeg har vært singel i årevis... Jeg har truffet både jenter og gutter i løpet av disse årene, men enten så liker ikke de meg, eller så liker ikke jeg dem.
Sommeren 2018 traff jeg en fyr på Tinder, vi møttes på en date, og det var veldig hyggelig. Vi fortsatte å møte hverandre flere ganger og det utviklet seg til noe mer. Det var da lenge siden jeg hadde følt en slags forelsket følelse for noen i det tatt. I starten var jeg veldig forsiktig , mens han var veldig på. Så kom det til et visst punkt hvor jeg slipper den forsiktigheten og blir da ekstremt involvert følelsesmessig. Jeg håpet og trodde jeg hadde blitt mer. voksen og at denne store sjalusien jeg har slitt med før, at jeg kanskje hadde "vokst den fra meg". Så kom det som lyn fra klar himmel, en kveld han skulle treffe en kollega på en middag. Jeg ble så sjalu, mistenksom og usikker. Det var helt jævlig, og det er jo absolutt ikke slik jeg vil ha det. Men jeg klarer ikke styre det, jeg husker jeg ringte en venn og hun hjalp meg med å prøve å tenkte klart. Men selv om jeg hører hva hun sier og i og for seg er enig, så tror jeg ikke på det. Hele den naten sov jeg kanskje 1 time, mens resten av tiden lå jeg bare i sengen med en ekstremt vondt følelse i meg, og 1000 tanker og scenarioer som surret i hodet. Etter den dagen, prøve jeg å ta det cool. Men når jeg har det som verst, bryter panikken inn og jeg blir en person jeg ikke liker eller vil være. Og jeg. blir da så pushy og needy... Fordi jeg er så sjalu, stoler ikke på personen og eier ikke selvbilde. Og det er det om har ødelagt alle mine forhold. Eller starten på de. Så det endte med at han tok mer og mer avstand fra meg, og jo mer avstand han tok. Desto mer hektet ble jeg på han. Og det tok seriøst 1 år eller noe før jeg klarte å glemme han og kommer over han...

Etter det tok det en stund før jeg møtte noen på den måten, og jeg møte folk mer eller mindre random for sex.
Så i slutten av april/mai i 2020 traff jeg en annen fyr, vi ble venner med sex. Og det varte til slutten av nov/des samme år. Jeg kjente på slutten av jeg kanskje hadde fått følelser for han. Saken er at jeg er ikke sikker på om det er ekte, for jeg har veldig lyst på en kjæreste, og jeg har en mistanke om at det bare er lysten på en kjæreste som følelsene føler, og ikke akkurat den personen. Så, når han tok mer og mer avstand, ble jeg mer hektet...

Så er det siste greia, som bare har pågått siden slutten av desember. Jeg traff en ny fyr, vi møttes, ble litt kjent og han var veldig på fra starten, sendte hjerter og masse greier. Jeg er som regel alltid forsinket og tilbakeholden i starten, men veldig fort slipper det taket og jeg blir veldig involvert, Som jeg nevnte før. Og følelsene kommer så sykt raskt, og jeg blir "forelsket", eller om det er at jeg blir forelsket i håpet om at dette er rett person. Jeg knytter meg fort til personen og gjør meg nærmest avhengig av den gjeldende personen.
Så en gang vi møttes, tok jeg opp at jeg faktisk er intr. i å kunne se hvor den relasjonen kan gå, at jeg kanskje ikke er å intr. i å bare ha sex, og det er det. Det "skremte" han vel og etter den dagen gikk han fra å snakke søtt til meg med masse hjerter, til iskald... Han sa han måtte tenke på det jeg sa. Så vi så hverandre ikke på en uke.. Vi møttes igjen, snakket og ble "enige" om at vi bare skal ha sex, ikke vennskap eller noe mer. Bare sex.
Det virket greit for meg der og da, det var sist onsdag (20.01.21) men siden den gang har jeg bare tenkt på han, sjekket om han er logget på, prøvd å ikke skrive til han, og når han skriver til meg oppfører jeg med som den dotten. Jeg tilpasser meg ALT han vil/sier nesten. Jeg er helt borte, jeg kjenner meg ikke igjen, jeg har møtt andre å hatt sex med de bare for å få meg til å føle meg bra for en liten stund, jeg har mistet respekten på meg selv. I dag i skrivende stund har jeg ikke hørt fra han i hele dag, han har ikke vært logget på i hele dag heller. Og alle tanker og scenarioer flyr rundt igjen. Vi er ikke en gang venner, eller holder på mot noe seriøst. Men jeg er avhenging/hekta på han...
Eller et håpe om ekte kjærlighet. Ja, jeg vet at det beste er å bare si til han at jeg ikke er intr. i å ha kontakt med han i det hele tatt.. men jeg klarer det ikke. For når vi er sammen er det så bra, sexen er fantastisk og han behandler meg med så mye "kjærlighet" på en måte ingen har behandlet meg på lenge.... Det er så vanskelig å forklare men det er den beste måte jeg kan si det på nå. Jeg er livredd for at jeg aldri skal finne noen som gir meg det han gir meg, selv om han nærmest mater meg med opperksomhet/kjærlighet som smuler til noen fugler i en park.

Så mitt problem når det kommer til forhold/seksuelle forhold, er at jeg blir hektet og sliter ekstremt med min selvfølelse, som gjør at jeg blir hektet og så sykt sjalu.


Venner:

Jeg har alltid hatt mange venner, men siste årene har det bare blitt mindre og mindre. Det skyldes at mange av de går over til en annen fase i livet, hvor jeg åpenbart ikke har fått komme. De får barn, gifter seg, flytter osv.
Denne corona'n har ikke gjort situasjonen bedre. Jeg er mye ensom, men det var jeg før den tid også. Jeg føler "alle" rundt meg har sine venner og vennegjenger de naturlig er en del av. Men jeg har bare noen få nære venner(det er bra det, ikke misforstå) men nesten alle av de har jo kommet inn i den fasen av livet hvor sin egen familie tar mer tid, og det forstår jeg. Men jeg føler meg så alene. Ingen tar kontakt med meg nesten for å finne på noe(se bort i fra covid-19 situasjonen). De siste "17. maiene" og nyttårsaftene har jeg sittet alene, hjemme... Ingen har en gang spurt hva jeg skal eller om jeg vil være med på noe...
Jeg synes også det er vanskelig å finne nye ordentlige venner både fordi jeg er såpass gammel, og fordi jeg ikke føler jeg er spennende nok for noen til å ville være sammen med meg mye, Det høres ut som syting og klaging , men det er hva jeg føler. Og igjen kommer selvfølelsen inn... den som ikke er til stede. JEg har truffet nye folk opp igjennom årene, men jeg tør aldri tro at de synes jeg er bra nok til å være venn med, derfor tør jeg heller ikke ta inititativ til å møtes. For da er jeg redd for at det blir så kleint, for jeg er utrolig dårlig på small talk.... Og føler at jeg er drit kjedelig.

Familie:

Nevnte litt om familie i starten av hele teksten, min mamma døde av kreft da jeg var 16 år.. Det var så klart et ekstremt tap, og jeg savner henne den dag i dag. Og blir bare enda mer deppa av å skrive dette.
Pappa lever og fikk etterhvert en ny kjæreste heldigvis! Jeg er så glad for at han er lykkelig og har det bra med noen. Hadde han vært deppa osv. hadde jeg ikke visst hva jeg skulle gjøre. Men jeg går med en konstant angst... en angst for at han skal bli borte også.. for jeg klarer ikke miste en til foreldre... Selv om jeg vet at det vil skje en gang... Og når det kjer, vet jeg ikke hva jeg kal gjøre , eller hvordan jeg skal reagere... OG denne pandemien gjør at jeg ikke får sett han så mye heller... Det er helt jævlig!!

Meg:

Jeg jobbet i et selskap fra nov 2013 (drøye 6 md. etter det ble slutt med siste x'n) og jobbet der til mars 2020, hvor selskapet måtte foreta en masseoppsigelse. Fikk lønn ut august 2020, og startet å studere i samme md.
Men alt jeg har skrevet over har blitt en stor svart klump, og for første gang har jeg nå ikke noe lyst til å fortsette dette livet. Jeg er ikke fornøyd med meg selv, hvem jeg har blitt, hvem jeg er i noen relasjoner og jeg føler ikke jeg passer inn i denne verden, dette samfunnet... Jeg har alltid klart å tenkte, dette går bra til slutt eller det blir bedre. Men nå har jeg for første gang ikke det håpe der lenger. Jeg ser ikke noe positivt i fremtiden, nåtiden eller noe.. Og det skremmer meg. Det frister akkurat nå mer å bare ende alt, og håpe på at noe bedre skjer når dette livet er over.
Jeg våkner hver dag med en vondt følelse i mage/bryst og gruer meg til dagen. Klarer ikke fokusere på skole eller deltidsjobben min heller.

Jeg var hos legen min 19.01.21, og fikk en hastehenvisning til DPS i Oslo , som ringte samme dag. Hun sa at siden jeg var student kunne anbefalte hun at jeg tok kontakt med SiO-helse (studentskipnaden oslo) som har tilbud om psykolog. Hun hadde selv jobbet med mange av de psykologene der, og snakket varmt om de. Hun sa at DPS har stort trykk og ut i fra hva jeg fortalte så ville det ikke bli første prioritert og det kunne ta tid for å få et tilbud. SiO-helse har nok kortere ventetid. Så vi ble enige om at hun tar kontakt med Sio for meg, og de skal kontakte meg for en vurderingstime. Jeg håper det skjer snart, for jeg orker ikke ha det som jeg har det nå.

Jeg håper får snakket med noen som forstår dette, og som kan hjelpe meg med å "finne meg selv" og ikke minst hjelpe meg med hvordan jeg kan få tilbake en selvfølelse og respekt for meg selv som jeg trenger. For det er en sykt stor klisje, men veldig sant at "man kan ikke elske andre, før man elsker seg selv".

Dette var et ekstremt langt innlegg, det var kanskje mer terapi for meg, fordi jeg på sett og vis fikk skrevet alt ned, slev om jeg føler jeg ikke fikk med alt heller.

Men om du har orket å lese dette, og kanskje kjenner deg igjen, eller kjenner noen som har det slik, eller har hatt det sånn.
Eller bare øsnker gi en kommentar eller tips, så er du hjertelig velkommen til det!

Takk for at du leste! <3
Avatar

Hei

jan 26 2021 - 17:03
Så utrolig vondt og vanskelig du må ha det inni deg! Det er vondt å lese alle følelser du har mot deg selv og tankene du har om deg selv. Og ikke minst den formen du skader deg selv på (sikter til sex for anerkjennelse, det er jo en form for selvskading psykisk) Det kan ikke føles noe godt, og kanskje du også føler på at du ikke kan snakke med venner eller familie om det?

Det er vanskelig med lavt selvbilde for man blir en helt annen, man ønsker jo bare å bli verdsatt og få den bekreftelsen på at man er god nok, bra nok og ønsket, også ender man mer å skade selvbildet og selvrespekt.

Å finne seg selv, sitt eget selvbilde og akseptere seg selv er vanskelig og kan ta lang lang tid å lære seg. Det tar tid å elske noen, og å lære å elske seg selv tar lengst tid og krever enorme ressurser av seg selv og en god heiagjeng rundt som støtter og oppmuntrer deg for hvert steg.

Når problemet med selvbildet er bedre, vil også de andre vanskene løsne sakte men sikkert. Men veien kan bli og føles veldig tøff, og det krever mye av deg selv. Man må ville og man må kjempe, og samtidig ha noen å støtte seg mot når det "butter litt imot" og som kan ta i mot deg om du faller og hjelpe deg opp igjen.

Du er hjertelig velkommen til å sende meg en melding her inne når som helst!

Og husk :

DU ER STERK
DU ER VERDIFULL
DU BETYR NOE
DU ER VIKTIG
DU ER UNIK
Avatar

Takk!!

jan 26 2021 - 20:25
Tusen takk for svar!

Har sendt deg en privat melding :)
Til forsiden