Ville dele denne med dere.Bare å si ifra hva dere mener om denne her

Folk tror depresjon er tristhet.Folk tror depresjon er gråting.Folk tar feil.Depresjon er den konstante følelsen av å være nummen.Å være nummen til emosjoner,å være nummen til løgn.Du våkner om morgenen for bare å gå tilbake til sengs igjen.Det er ukjent som skrev dette sitatet

Hva mener dere om den?

Ja det er en nummenhet, men bare for alt det som er godt her i livet. Alt det som er vondt og vanskelig nummes ikke vekk av depresjonen desverre. Stakkars de som har det sånn.

Hmm nummen på grunn av gode ting i livet.Man blir nummen som forsvar mot vonde følelser.Tomhet for eks er tilstede for å beskytte mot andre ting.Depresjon kan føles kald rett og slett.Man kan ofte føle seg som zoombie når man er deprimert.Depresjon er på mange måter fravær av glede.

Mhm rett og slett deprimert for du føles kald. Kanskje du kan løse det med en genser? Mange sutrer når de er ute i kulda, men når de får gått seg litt varme så er det ikke så ille.

Shakespeare:
STUMHET
ER
SORGENS
POESI.....

Alien den var bra.Tror depresjon bare dekker over andre ting.Det er mye under som gjemmer seg så dekker depresjon de vonde følelser tenker jeg da.Det er som oftest en grunn til at ting er slik de er.

Jeg husker ikke hvem som fortalte meg dette, muligens en foreleser i studietiden, men den gikk sånn ca som dette:
"depresjon er å se verden for hva den er, kald, kynisk og rå. De som ikke er deprimerte ser verden igjennom rosafargede solbriller, en pyntet og oppkonstruert versjon av verdenen, blind for alle detaljene". Feilsitert, men essensen skal være der. Jeg finner i blant litt trøst i det, som en slags påminnelse om at det ikke nødvendigvis er noe galt ved meg selv bare fordi jeg ser forbi alt det påtatte... :p

Det var bra skrevet myepåengang.Det er så sant gjennom depresjon ser man hvor brutal og kald verden er for man er pessimistisk.Samtidig ønsker vi egentlig å leve i en naiv verden hvor vi tror alt er perfekt.

husker ikke hvem
men sånn ca dette:
VERDEN ER EN KOMEDIE
FOR DEN SOM TENKER
OG EN TRAGEDIE
FOR DEN SOM FØLER.....
jeg personlig
føler en forrakt
for skaper(ene)
av verden

Men der er vel depresjon når man har for mye følelser også? At man faller sammen i gråtetokter, og det viirker som det aldri blir tomt for tårer? Når man ikke lenger klarer å forholde seg til de få man har igjen i livet, all kommunikasjon har krasja. Når man føler seg verdiløs og dødssliten av å kjempe. Ingen håp. Ingen fremtid. Ingen betydning. Det er vel også depresjon?

Jepp depresjon har mange ansikter.Det er som ett dyr med mange ansikter.Har du pratet med noen om dette?

Tenker det er veldig sunt at negative følelser kommer frem når man er i en ubehagelig situasjon; altså at alarmsystemet fungerer. Jeg har blitt (for) flink til å undertrykke de alarmsignalene, noe som har medført at jeg har gjort lite for å faktisk forbedre livssituasjonen min. Det å være "psykisk sterk" har i praksis blitt en psykisk svakhet for meg.

Kanskje er det slik at jo mer man prøver å være psykisk sterk kan det slå tilbake på en.Alle har en tåle grense hvor mye man orker og tåler før det sier stopp.

Noen ganger er det ikke mer å prate om. Prat kan ikke løse alt. Hvis man prater om det samme runde på runde-så blir alle lei.

Skjønner hva du mener men bedre å prate enn ingenting hvis du skjønner hva jeg mener.Å prate prate prate løser kanskje ikke alltid problemer men bedre det enn å holde ting inni seg.

joda, skjønner hva du mener. Jeg er forsåvidt enig også. Det blir verre av å holde det inni seg. Men noen ganger blir jeg skremt av å prate, når det blir det om det samme igjen og igjen. Det blir en påminnelse om at jeg ikke har kommet meg noen steder. Jeg står på stedet hvil. Det eneste som skjer er at selvforakten min øker når jeg hører meg selv prate. Som hakk i plata. Jeg hører at jeg blir sykere på en måte. At jeg mister troen, håpet. Samtidig venter jeg på at de få jeg har igjen i livet skal trekke seg helt unna. Jeg skjønner jo at alle blir slitne. Så jeg velger å dytte folk unna. Før de er helt tydelig med at de er ferdige med meg.

Jeg har hatt så skjørt grunnlag så lenge nå. Prøvd å lappe på det. Men det har tydeligvis vært dårlig arbeid. Så det skal ikke så mye vær til før huset faller sammen....


Så nå søker jeg til nettet. i Håp om å finne håp...

Tusen takk for at du svarer meg forresten

Ja det må være vond følelse å føle du står på stedet hvil.Det å tro at man sliter ut andre.Men jeg skjønner du syns det er skremmende å prate også.Det er ikke lett å vite hva man skal gjøre.Man kan ofte føle seg hjelpesløs.Selvforakt er tung å bære i baggasje.Discord gruppa jeg er i syns jeg er veldig bra vi gir mye slik oppmuntring til hverandre.Du er hjertelig velkommen hos oss.Jeg likte den der i håp for å finne håp.Den var så bra og klok.Klem

Jeg føler at Chester fra Linkin Park beskrev depresjon ekstremt bra:

Hodet mitt er som et dårlig nabolag og jeg burde ikke gå der alene.

Uansett hva jeg oppnår av prestasjoner på jobb, privat eller med familien så spiller jeg det ned. Når jeg har samtaler med sjefen så undres hun alltid på hvorfor jeg aldri skryter av meg selv når hun mener jeg gjør en så god jobb. Alle de tingene hun sier om meg og mine prestasjoner og ferdigheter føler jeg er den jeg vil være, men ikke den jeg er. Bare rent selvdestruktiv tankegang.

Jeg sliter også med en følelse av likegyldihet. Positive følelser er rett og slett fraværende.

Linkin park har mye bra de.Liker dem godt og den beskrev jo depresjon godt og skjønner hva du mener godt.Gleden blir borte alt er tomt.Alt er ett ork egentlig.Små ting virker så enorme.