Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 24 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Hei, dette er meg

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Hei, dette er meg

jan 29 2016 - 23:07
Jeg vet ikke om bare depresjon er rette tema for min del. Men jeg velger å dele noe jeg skrev for ca 2 uker siden. Jeg har det egentlig "ennå verre" med berg og dal bane følelser og humør nå. I tillegg til selvmordstanker som kommer selv på de rareste tidspunkter, ikke bare når jeg er langt nede. De har blitt sterkere, men jeg har ikke følt på at de har blitt mer "reelle".

Under er det jeg skrev som kanskje beskriver hvem jeg var, og hvem jeg er i dag.
Jeg forsøker å ta en dag av gangen, men selv om jeg får orden på ting som kanskje startet hele min psykiske knekk, så har jeg følelsen i magen ennå. Og humøret er like svingende.



Å være noe
Jeg er Bjarte. Da jeg gikk på barne og ungdomsskolen ble jeg mobbet. Gjerne fordi jeg var liten og ble litt ekstra sint når jeg reagerte. Høyt temperament har jeg hatt, og vil vel aldri bli kvitt det. Når noen sa noe om en genser var stygg, eller at man burde ha Nike - sko med demping, tok jeg det til meg. Hvis jeg ikke var like flink i å trikse, ikke kunne knipse med fingrene(noe jeg heller ikke kan den dag i dag), tok jeg det til meg.
Jeg ble kvalm, sint og trist inni meg av det minste. Jeg ble usikker. Selvtilliten ble verre og verre, og jeg slet med å tro at jeg var noe, eller noen. Det hjalp lite at familie og venner satte fokus på mine egenskaper. Jeg ville være flink i det andre var flink i, eller det andre kunne. Hvis jeg ikke forsto noe eller følte jeg ikke kunne noe ble jeg sint, lei meg, trist, og ville aller helst kaste alt som hadde med det å gjøre.
Noen hendelser stakk dypere enn andre.
Gutter er nok kjent for å være mindre interessert i strikking. En kamerat i nabolaget var derimot veldig interessert og flink. Min mor hadde vært på besøk hos de og fortalte senere så fint om at Anders strikket så fint. Også min lillebror var mer oppdatert på strikkefronten, og en av mine “fiender” i klassen, Christer hadde full kontroll på strikking. Jeg hadde kanskje nok til en liten bamse, når vi egentlig skulle lage et skjerf. Da min mor snakket om Anders tok jeg det negativt om meg. Det var tungt, og jeg husker det ennå som om det var i dag.
Min lillebror lærte seg fort å svømme på rygg. Han var uredd vann, kanskje ennå tøffere enn meg. Jeg derimot hadde ikke lært meg å svømme på rygg. Vi trente sammen på dette med mor og far en gang, og han fikk det til før meg. Jeg ble selvsagt lei meg over dette og stakk av for en halvtimes tid hvorpå jeg også skrev et brev om at jeg hadde rømt. Senere gikk jeg ned og lærte meg dette selv. Men det satt allikevel igjen i meg. Jeg mestret ikke. Jeg forsto ikke. Jeg klarte ikke.
Så var det noe så enkelt som håndball i gymmen. Alle fikk feil i starten på skritt. Men hos meg satt det igjen, og jeg fikk heller ikke røre noen innenfor områder jeg ikke forsto hvor var. Det endte med sinne og at jeg satt meg på sidelinjen og så på. Det var ikke fotball dette, det var noe jeg ikke forsto meg på, og heller ikke likte. Men jeg forsto ikke. Jeg klarte ikke. Nå i ettertid føler jeg det samme. Jeg forstår ikke. Jeg klarer ikke.

Jeg har vært igjennom mye tøft siste tiden og kanskje fått en knekk psykisk. Selv om jeg har overvunnet mye av følelsene av å ikke mestre noe av det jeg forsøker å lære meg, eller forstå meg på,kommer den samme vonde magefølelsen. Den sitter dypt i meg, og jeg føler meg usikker.
Usikker på å velge kjøreskole. Forstår meg ikke på mindfullness, som jeg tilfeldigvis resarchet i dag for å kanskje begynne med. Har ikke sett TV-serier andre har sett.
Leser ikke bøker, i hvertfall ikke hyller på hyller som det er hos andre.
Dårlig på å forstå all humor. Følger ikke samtaler og følger ikke tema. Kan ikke “smalltalk”. Er distre og følger ikke med.
Er ikke som alle andre som har lykkes. Når ikke målene mine. Er ikke god nok.

Jeg overvant kjøreskoleskrekken noenlunde ved å prestere å ringe. Selv om verden raste sammen minst tre ganger og alle mørke tanker løp i hodet mitt før jeg ringte.
Selv om de fleste er venner, og jeg langt i fra er mobbet kommer følelsene av å ikke mestre tilbake igjen. Jeg vil være suksessfull, flink, forstå meg på, og vise at jeg er noe.
Jeg er noe. Men bare i det venner og familie vet jeg mestrer. Det er tungt å strebe etter å levere, mestre og forstå. Jeg må vise for meg selv og for andre. Jeg må være noe.

“Du trenger ikke vise noe.” “Du er flink.” “Du blir satt pris på.” Dette får jeg høre hele tiden. Men magefølelsen er der allikevel. Den har vært borte vekk i 18 år eller mer. Jeg har hatt selvtillit som overgår det meste. Noen har til og med kalt meg egoistisk av samme grunn. Nå er den tilbake. Den er vond. Virkelig vond. Og nå er den også blandet med nåtidens følelser.

Nå er jeg separert fra min kone. Jeg har kanskje mistet mye av det jeg hadde med ungene mine. Den nye kjærligheten jeg fant hos en ny partner er kanskje noe jeg må ta farvel med og se fremover mot andre. Jobben er ikke like interessant som den var før. Kreativiteten er ene og alene i hodet mitt, jeg får den ikke ut. Leilighet for meg selv har jeg ikke heller. Jeg er redd for å misslykkes med å kjøre bil. Redd for å miste nye venner, redd for å miste de gamle, redd for å ikke finne nye. Redd jeg ikke får et nytt liv med den orden jeg kanskje forlot, eller det jeg hadde før jeg ødela det med et feilt valg, å flytte for langt vekk. Redd jeg ikke kan bli like flink som min bror, mine venner, eller min søster, mor eller far. Redd jeg aldri blir den jeg var.
Den jeg var da jeg ikke hadde denne følelsen, den følelsen som ødelegger selvtilliten min.

For uten selvtillit er jeg ikke noe.
Da er jeg ikke Bjarte.





Avatar

Re: Hei, dette er meg

jan 30 2016 - 20:30
Det var veldig godt skrevet og veldig til å kjenne seg igjen i.
Selv tror jeg selvtillit er viktig men en god selvfølelse/selv verd er viktigere. Det er utfordringen: å akseptere og være glad i seg selv når livet butter imot.
Syns det er utfordrende, men verdt å kjempe for. Håper du får det også.
Du fortjener å ha det godt!
Avatar

Re: Hei, dette er meg

jan 31 2016 - 11:13
Det er rart at jeg ikke klarer å se tilbake på positive ting for å øke selvbildet. Kanskje det er fordi jeg gjerne vil se fremover. Men der er alt usikkert og jeg vet ikke om jeg har noe mål lenger, utenom mindre delmål.
Avatar

Re: Hei, dette er meg

jan 31 2016 - 19:21
Vet hvordan det er også, dette limbolandet.
Men uansett hvordan du føler deg, så har du verdi i deg selv, du er unik. Dette er noe som gjelder alle mennesker og også deg. Det er uavhengig av prestasjoner, feil en har gjort, funksjonsevne, urseende og ferdigheter. Om jeg og du kan gripe dette i noen øyeblikk så er det kraftfullt - tror jeg. Vi er så oppdratt av og formet i denne kulturen av å gjøre og prestere, men vi er ikke det vi gjør.. Tror jeg
Til forsiden