Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Hate seg selv

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Hate seg selv

mai 18 2020 - 12:46
Hva er det man egentlig gjør når man er i et punkt i livet der du hater alt ved deg selv. Det fysiske, sosiale osv. Jeg har hatte det slik i flere år nå, er forresten 17. Hva er det man gjør da. Ingen ting som kan ha gått bra, har gått bra. Jeg har venner, og utadvendt, men er likevel en taper.
Jeg ser på barnehagebarn, og skolebarn, og mimrer tilbake til en tid der du faktisk var lykkelig og ting var uten bekymringer. Jeg er en sosialt tilbake stående tulling. Jeg pokker meg hater alt.

Hva er det jeg skal gjøre, det finnes ingen fiks mot det her, man kan godt be noen dra til psykolog, men en psykolog sier bare ting for å gjøre deg bedre. Det hjelper ikke en døyt når det er det eksterne, og interne.

Man kan også be noen om å ta en dag om gangen, og se fremover, men hva hjelper det igjen med da? Er du taper når blir du det med stor sannsynlighet i voksen livet også.
Jeg skrev et forum på ung.no, der jeg fortalte mine ærlige meninger om livet. Da måtte legevakten sjekke om jeg har skadet meg selv. Hva skal jeg seriøst gjøre for å slutte med dette selvhatet, det er helt forferdelig, men samtidig er jeg bundet til denne verden, og kan derfor ikke rømme fra det heller.

Å det er så ubehagelig
Avatar

hallo

mai 19 2020 - 11:56
å hate seg selv slik
er bare begynnelsen
på et livslangt forhold
i det selvdestruktives
dype, dype fangehull
ingenting gir deg glede
byron sa: helvete
det er andre mennesker
what are we living for?
tenker på deg <3
Avatar

.

mai 19 2020 - 13:02
Hvorfor hater du deg selv? Du skriver noe om "det fysiske, sosiale osv.", men hva spesifikk er det du hater med dette? Og hva kan du gjøre for å jobbe med disse tingene? (Det er alltid noe man kan gjøre.)

Du skriver at du er 17 år, - hvem er det som ikke hater seg selv når de er 17? Å være tenåring er helvete (syntes ihvertfall jeg). Men er usikker på seg selv og sin rolle og identitet. Det er en utfordrende periode av livet, alle har det slikt (ikke la deg lure av de som fremstår selvsikre på din egen alder - ingen har det slikt).

Det hjelper å snakke med en psykolog. En psykolog kan hjelpe deg med å bearbeide tanke dine, og få deg til å se ting fra et annet perspektiv.

Avatar

Re: Hate seg selv

mai 20 2020 - 11:48
Hei@Cedi2002!

Aller først så vil jeg si til deg at livet kommer til å bli bra igjen og du er på ingen måte en taper. Det er lett å tenke seg til at man er det når livet er vanskelig. Det er for meg tydelig at du har en selvfølelse som ikke er spesielt god og de tingene du plages med er et direkte resultat av det.
Når det er sagt så er det fint mulig å bygge seg en god og trygg selvfølelse, men det vil ta litt tid. Du skriver at du er 17 år - det er også en alder som krever mye av deg. Det å skulle gå fra ungdom til voksen er for mange veldig vanskelig.
Det er kanskje en god start at du prøver å definere deg selv, få ned på papiret hva du er fornøyd med - ikke fornøyd med i livet ditt, hva slags drømmer har du, hva i livet ditt er ikke bra - har du folk som ikke har noen god påvirkning på deg osv - Når du får tenkt godt og satt dette på papir, så blir det kanskje enklere å jobbe mot hvem du ønsker å være? Ingen har godt av å ha det så vondt som du har det nå, men vit at det blir bra og at det er mange som heier på deg:)
Avatar

Re: Hate seg selv

mai 20 2020 - 14:39
Ja, men har jo hatt det slik av og på siden jeg var 12, siste tiden kommer tankene oftere og oftere, og nå den siste tiden er den nesten konstant. Hvordan skal jeg få noe motivasjon til noe som helst, når de fleste tidligere vennene mine dropper meg, ingen nye folk har lyst til å bli venn med meg og at ingen faktisk liker meg. Jeg er en rar jævel, og det da tenker jeg det ikke er så overraskende likevel at jeg blir droppet.

Jeg skjønner jo inderlig godt at selvmord ikke er en løsning, ettersom du bare fjerner din egen eksistens. Det er så enkelt som at man ikke gidder å kjenne på de dystre følelsene

Jeg tror ærlig talt at jeg kommer til å bli enda mer alene når jeg blir voksen, jeg kommer nok til å miste de vennene jeg har og kontakten med familien.
Kommer til å bli sittende i en hybel et sted, det tunge med alt er det at jeg husker hvordan jeg hadde det før, altså det var mest glede lykke i barneskole alderen. Alle var venner, og ting var for det meste gøy.

Har hørt at mange hadde det jævlig i barneskole alderen, og ble mobbet, men for meg var det deilig. Ikke så mye fokus på status, merkeklær og popularitet. Alle var venner, og jeg var mye mer likt da enn nå.

Det er ikke så jævlig gøy når vennene som du tror du har går rundt å ditcher deg, og lyver for deg for å slippe å gjøre ting med deg. Jeg ser ingen lykke nå, og tenker jeg ikke finner noe lykke senere heller.
Jeg ønsker jeg kunne gå tilbake til tiden 2014 og tidligere

Jeg skriver fordi jeg ønsker jo egentlig ikke å dø, er bare lei av å aldri noensinne bli satt pris på av noen
Avatar

Re: Hate seg selv

mai 20 2020 - 17:31
De som ditcher deg er ikke venner.Du er ung..,i den alder er alt ustabilt dvs..å finne sin plass i vennegjengen,finne hvem du er,hva vil du videre..osv..Det er mye som skjer i kroppen rent biologisk og hormonel,hjernen er ikke ferdig utviklet..og det er nesten normalt åvare usikker,hate seg selv,vare nedstemt ..En ting du burde tenke på er:hvordan stiller du opp for deg selv?Du raker ned på deg selv..du bør ikke gjøre det!Laikke andres dårlig atferd å definere din livs kvalitet og selvfølelse!Skal skriver sterk utrykk jeg selv tenker på..når ting blir vanskelige:Confidence is not if they like me,but is If they don’t I will be okey. Finn en hobby, bli medlem i Røde Korset for ungdommer , setil å finne andre å omgås med tvers over skoletrinnet du går på skole?Still opp for deg selv med gode ord og egen omsorg.Tenk på dette og:When I started to love myself ,my relationship with others became much happier!Det er energien du må endre..dvs hvis du ikke raker ned på deg selv,får du mer tro på deg selv og mermot og motivasjon..,du blir gladere,kan vare morsommere og..Still opp for deg selv og sett grenser til «venner»som ditcher deg?Gi dem ikke makt å definere følelser og din trivsel..Si ifra modig at det er bare teit av de og ikke greit..eller rett og slett var tøff og Finn andresom er greie og snille og serlengre en status..Tull og tøys med status..Du er faktisk klok og observerer og forstår...Husk at du blir veldig ensom hvis du selv raker ned på deg selv?Hva vitsen?Ta tak i dette..Bygg deg opp,still opp for deg selv og sett grenser til dårlige «kamarater»som ditcher....Jeg håper det hjelper litt å forstå hvor viktig det er du snakker pent til deg selv..,du er bra nok på alle måter og start med å opptage kraften å sette egne grenser og stille opp for din selvfølelse og selvtillit..Ikke la andre tråke deg ned ..finn din egen styrke i å si ifra ,eller la det gå og finn egen vei ,nye venner..som ser deg som person ikke status...Si tre gode ting til deg selv hverdag..høyt i speilet hver dag..Du blir som du tenker..Du er snill,reflektert og verdifull!Bare at du reflekterer og forstår dine følelser..viser at du kan tenke og mulig kan endre ..så du går det bedre med deg selv.Begynn med å ha en positiv syn på deg selv først!:)Du er verdifull!:)Og en ting til..ikke prøv for hardt å passe inn i «vennegjengen»..med status,opptag selv din styrke å stå emot strømmen,ikke knytt deg til personer eller ting,men til et mål..Finn hva du selv er god til,veien din,din greie..Venner tiltrekker du deg igjennom din energi og styrken å stille opp for deg selv og tro på deg og dine mål..Da vill du finne venner med felles mål og styrke.:)DU ER VERDIFULL!
Avatar

Re: Hate seg selv

mai 22 2020 - 17:34
Hei! Denne posten traff meg skikkelig fordi jeg har følt på noe av det samme som du gjør.

I en alder av 17 år kan mange ha det skikkelig kjipt og vanskelig. Du skriver at det har vært sånn siden du var 12 år, noe jeg synes er veldig trist. Jeg er enig med deg i at man savner da man var liten, da det ikke var slike bekymringer.

Da jeg var 17-18 år så var jeg muligens på mitt mest usikre i livet. Jeg hadde venner og var ganske selvsikker utad, men inni meg var jeg det største nervevraket og var skikkelig lei av livet. Jeg var lei av å føle meg lei meg hele tiden. Jeg har vel alltid slitt med å takle sosiale situasjoner og heller vært ganske høylytt for å skjule det, men det har gjort at andre rundt meg har tatt avstand og ikke vil være med meg.

Jeg slet skikkelig med meg selv en periode. Hatet alt jeg selv gjorde, følte at alt jeg gjorde var dritdårlig og at ingenting gikk min vei. Det var rett og slett skikkelig vondt og jeg følte at ingen andre hadde det sånn. Jeg synes du er skikkelig modig som skriver om dette her, fordi det kan være flere som kjenner seg igjen i det du skriver om deg selv.

Som du skriver så hjelper det ikke å høre fra andre "ta en dag av gangen, det ordner seg" liksom. Det er nok det verste man kan høre når man er i en sånn situasjon. Jeg husker også folk sa det til meg "ta en dag av gangen", men jeg kjente jeg ble skikkelig irritert og lei av å høre det. Jeg følte ingen forsto meg.

Jeg er 24 år nå og sliter fortsatt litt med det sosiale og vennskap. Jeg har et par venner, men sliter veldig med å få meg venner. Jeg skulle ønske at jeg tok tak i det tidligere og fikk hjelp, men det er det siste man ønsker når man er midt oppi det og er ung. Jeg håper virkelig at du får snakket med noen du stoler på og som hører på deg, slik at du kan få hjelp til å styrke deg selv og dine tanker om deg selv. For du er bra nok! Hvis dine venner ditcher deg så er de ikke verdt å ta vare på. Jeg var i en vennegjeng hvor de fleste snakket dritt om meg. En dag så tok jeg valget om å heller ha få venner enn falske venner.

Du er i en alder hvor det skjer veldig mye og det er vanskelig. Jeg ønsker bare det beste for deg og at du får hjelp fra noen du ønsker å snakke med. Det beste er å ta tak i det, jeg angrer på at jeg ikke snakket med noen og fikk hjelp med mine tanker i 17-18 års alderen. Heier på deg!
Avatar

Re: Hate seg selv

mai 23 2020 - 12:22
Ja, jeg har begynt å inse at nesten ingen faktisk liker meg, jeg har aldri vært ordentlig likt av noen. Den eneste tiden jeg hadde det litt greit var i 9ende da jeg var i en gjeng og vi gjorde mye morsomt. Det er ingen som vil invitere meg på ting, jeg ser at når jeg snakker med folk så kan de le, og synes jeg er morsom, men det er alt.

Det mest såre er når noen gode venner har hatt fest, og ikke inviterer meg. Det er veldig sårt.
Eller den andre gangen da jeg faktisk ble invitert på en seiltur av en venn, men de andre vennene hans som jeg ikke kjente så godt fikk han til å sende melding klokken 4 på natten før avreise og fortelle at "det ikke var plass". Selv om det var løgn og at de ville bli kvitt meg.

Jeg skjønner ikke hva det er? Er jeg rett og slett sosialt tilbaksestående? Jeg faen meg hater meg selv over alt på jord, over hva slags taper jeg er. og det er faen meg det jeg er.

Man kan vel skjønne hvorfor man ikke vil leve lenger, det er åpenbart at jeg er en beta, og ifølge darwin bare burde forsvinne. Jeg skammer meg over meg selv, har da egentlig aldri vært godt likt av noen siden barneskolen.

Det er ikke sosial angst, eller noe ettersom jeg er veldig utadvendt. Det må da være at ingen tenker jeg er kul, og ingen liker meg.

Noen sier her det er selvfølelsen osv, jeg skulle ønske det var det. På skolen er jeg helt normal, glad livlig og ingen tegn på at jeg føler det jeg føler. Jeg greier å dytte det ned, men med en gang jeg kommer hjem kommer de tilbake.
Jeg blir ikke mobbet eller noe, og ingen som forteller meg hva som er å mislike. Jeg tenker det er hele meg.

Det er derfor jeg savner barnesolen så mye, det var da jeg var lykkelig, og hadde det gøy. Alle var venner og selvom jeg hadde noen jævlige foreldre så hadde jeg det bra med venner. Siden 8 klasse har det ikke vært sånn i det hele tatt

Jeg skal egentlig ha matte prøve, filosofi prøve, spansk prøve og Historie prøve neste uke, men gidder faen meg ikke å jobbe med det når jeg føler meg slik som jeg gjør

Jeg orker ikke å måtte gå år etter år og ha det slik! Jeg vet om jeg hadde blitt litt mer inkludert og blitt litt likt ville jeg hatt det bra med meg selv, men slik er det ikke.

Jeg har snakket på nett med en psykolog, og det er det verste jeg har vært borti, han lyver til meg for at jeg skal føle meg bedre og sier piss som ikke gjør en dritt.

Jeg finner ingen lykke i noe som helst, ikke når jeg går tur eller spiller spill. Jeg finner ingen lykke i å være på skolen eller få en god karakter. Ingenting!

Irriterer meg så jævlig over Norske helsevesen og barnevernet, som tror at de bare kan møte opp i en sykebil og tvinge meg til en jævla psykolog. Jeg vil ikke til noen jævla psykolog, og ikke pokker jeg skal gå på noe medisiner heller!

Hadde jeg ikke vært en sånn forpult dritt, så hadde jeg ikke hatt det slik jeg har det i dag.
Avatar

Re: Hate seg selv

mai 23 2020 - 16:13
Det virker som at du har opplevd mye vondt og at du ikke har gode opplevelser med helsevesenet. Det er så utrolig dritt at det skal være sånn... Har du snakket med læreren din om hvordan du har det?
Avatar

Darwin

mai 27 2020 - 00:19
Det med Darwin har også jeg tenkt mye på... Jeg pleide å være kristen. Livet bare føles mer og mer som om det er den sterkeste (kuleste/kjekkeste/smarteste/mest alpha osv...) som vinner. Jeg håper at det psykologien har noe mer hjelpsomt å komme med etterhvert for spesielt unge menn. Det nytter ikke med "man er bra nok som man er" til noen som x antall ganger har sett at andre har stukket av med dama... Håper det finnes noen gode hjelpemidler til oss i fremtiden. Det kommer stadig ny kunnskap
Avatar

Re: Hate seg selv

mai 31 2020 - 12:55
Det er ikke slik at jeg direkte har opplevd så mye vondt, vil si jeg har en far som til tider kan være en drittsekk, men det er det. Familien min er øvrig middelklasse med god økonomi.

Det er ikke traumatiske hendelser som får meg til å være deprimert, det er det at jeg faen meg aldri er glad, nesten aldri. Nesten ingen liker meg, og det er faen meg ingen ting jeg liker med meg selv. Jeg hater meg selv, og hater å være en del av dette samfunnet. Hater å våkne opp hver dag, hater alt. Jeg har absolutt ingen ting jeg ser fram til. Jeg har verken lyst til å studere, jobbe eller få noe familie. Livet er piss, uten mening og fylt med lidelse.

Jeg har faktisk ikke lyst til noe lenger, har sagt meg lei av denne narsissistiske egosentriske samfunnet.
Venner dropper meg gang på gang, ingen nye som vil bli venner med meg. Sånn har jeg hatt det i flere år og jeg er møkka lei.

Les Darwin, Schopenhauer osv så forstår du
Den enste tingen som driver meg videre, er håpet etter lykke. De gode følelsene jeg hadde da jeg gikk på barneskolen, men jeg tviler på om jeg får de tilbake.
Avatar

Re: Hate seg selv

mai 31 2020 - 14:32
Noe må ha gjort at du begynte å hate deg selv og tenke så dårlig om deg selv. Det har med selvtillit og selvfølelse å gjøre.

Det hjelper kanskje ikke å være sint på alle og enhver heller, eller...?

Det finnes bøker som kan hjelpe med å bedre selvtilliten, som "Å bygge selvtillit gjennom selvmedfølelse" av Mary Welford.

Jeg vet av erfaring at det ikke hjelper å bare sitte og vente på at alt skal bli bra igjen, iallfall ikke når en har den holdningen til seg selv. Men du vet hva du ønsker, så det er bra - de gode følelsene fra barneskolen. Det hjelper alltid å ha et mål å jobbe mot. Vet du noe om når og hvorfor de gode følelsene fra da tok slutt?

Det kan være tøft å være ungdom og tenåring, og en kan miste seg selv og selvtilliten på veien.

For meg har det hjulpet å gjøre gode ting for meg selv, at jeg hater meg selv litt mindre når jeg gjør det.

Det er vanskelig å være eller bli venner med noen som hater seg selv, for hvis man ikke liker seg selv, så gir man da fort heller ikke andre grunn for å like deg. Det betyr absolutt ikke at det ikke er noen grunn for at ingen skal like deg. Men første steget for å få en bedre relasjon til andre, er å få et bedre forhold til seg selv.

Vel, det er opp til deg om du har lyst å forske noe på dette og prøve å gjøre noe med det.

Og det finnes folk det går an å snakke med og som kan hjelpe til med prosessen hvis du ønsker det.
Avatar

Re: Hate seg selv

mai 31 2020 - 14:52
Det har visnet bort, jeg passer ikke bra til noen, ingen jeg klikker med. Alle vennene mine har funnet andre. Ingen som liker meg, er ikke hatet av noen, men fortsatt lite likt. Barneskolen var vel sist gang jeg var ordentlig glad, ungdomskolen var litt meh, og videregående bare deprimerende.

Holder på å grine når jeg tenker over det

Jeg har jo prøvd å bli venner med folk, og ingen tror jeg har dårlig selvtillit når de ser meg på skolen, men er bare sånn at nesten ingen vil ha noe å gjøre med meg på fritiden.

Det er ikke noe jeg bare tenker, det er noe jeg har erfaring av

Det er ikke selvtillit eller noe, det er bare slik at jeg ikke klikker med noen.
Avatar

Hater deg selv eller ingen skjønner hvor fantastisk annerledes du er?

juni 3 2020 - 21:34
Mest sannsynligvis «klikker» du ikke med noen fordi du er både fantastisk unik og ekte.
De fleste vanlige mennesker passer ikke inn i dette mønsteret men ikke alle.
Du har nok nå l løpet av hele din modningsperiode de siste årene merket at verden når man blir eldre ikke er beskyttet og særlig inkluderende som feks. Barneskolen.
Jeg har selv gått fra å være en av de mest populære og omtalte, den som ble nevnt på andre skoler til å sitte igjen med «null og ingenting» men det er fordi jeg søker kun det som er ekte!
«venner, som bare er venner for å være venner» hvis du misforstår meg rett. Det fungerer ikke.

Virker på meg som du trenger å møte sjelevenner som gir deg ekte vare og faktisk digger deg for den du er, dette er vanskelig å oppdrive, selv har jeg møtt 2-3 stk igjennom mitt 30 år lange liv som er på samme bølgelengde men det er personer og vennskap som får deg til å vokse og man merker at en klikker etter en samtale eller 2. Men kan ta tid å finne. Det er jo dessverre helt random.

Du er ingen taper!!
Du trenger bare ekte vare, mange lever igjennom livet og synes fasade og «vanlig» mål er nok.
Du virker på meg som en som søker og trenger et bekjentskap som er som inget annet.
Er du heldig kommer det! Mer kan jeg ikke si, og kanskje tar jeg feil om deg....
Da får du ha meg unnskyldt,

Jeg ønsker deg personlig alt godt og masse lykke til.
Ikke gi opp. Dette konstruerte samfunnet er ikke for alle men det finnes håp og flere av oss som kan gi glede og livet verdt å leve.

Ps. Jeg kan bli venn. (Er veldig god til å lytte) Men jeg er redd, så du må ta første steg.
Og jeg er 30 år med kone, men jeg tar i mot samtaler dersom du har behov for å skrive/sende/snap osv, slik du skriver er du sikkert så «spesiell» at jeg synes du er fantastisk!

Ikke gråt for mye unge sjel! 17 var veldig tidlig :’(
Kan hende du burde søke fastlegen om en utredning (ingenting negativt med det)
Du er ikke sosialt tilbakestående, du er bare ekte, virkelig og fantastisk!
Klem til deg.
Til forsiden