Jeg ønsker heller ikke å leve lenger. Jeg ser ingen fremtid og jeg har ikke evnen til å glemme en ting som preger meg enormt. Andre kan så enkelt glemme, men for meg går det ikke. Hele livet mitt preger depresjonen og jeg kommer meg ikke ut av det.Jeg prøvde å ringe et akutteam i kveld, men de har stengt. Jeg skal prøve å gi det en sjanse selv om jeg ikke tror det hjelper denne gangen. Jeg har bare et inderlig ønske om å få fred innvendig og å slippe alle tankene som gir meg konstant vonde smerter. Det trykker i brystet og i magen, jeg sover nesten ikke og har ikke matlyst. Jeg er veldig ensom, har trukket meg unna de fleste for å ikke plage de med meg.

Jeg har det så fryktelig vondt nå og tårene kommer hele tiden. Det er så trist å høre andre har det så tungt, for jeg vet så veldig godt hvordan det er.

Jeg skulle så gjerne ha gitt deg en god klem og sagt at alt skal bli bra. Jeg kjenner så veldig godt følelsen du beskriver. Det som jeg synes er flott i det du skriver er at du prøvde å kontakte akutt-teamet. Det sier meg at du har en bitteliten tro på at det er noen som kan hjelpe deg. Det å ikke tro at det kan bli bedre og gi opp er typisk ved tung depresjon. Jeg forstår så godt hvordan du har det og skulle ønske at noe fikk deg til å føle at det går litt bedre. Hvis det er noe overhodet som kan gi deg et bittelite håp så prøv det for du fortjener å ha det godt.

Jeg er en mislykket person med null verdi. Og jeg forstår ikke grunnen til hvorfor jeg ble født. Om jeg går bort vil det knapt legges merke til.

Du skjønner jeg sliter med det å være et enormt følelsesmenneske. Og alt blir så veldig forsterket rundt det. For noen år siden bestemte jeg meg for at jeg aldri skulle få følelser for noen igjen. Fordi sånt var dømt til å mislykkes likevel med tanke på mitt liv og hvilken sørgelig person jeg er som aldri noen vil falle for når de får se det hele triste bildet av mitt liv.

Men så møter jeg selvsagt personen som får hele hjertet mitt i en forelskelse jeg ikke klarer å sette ord på. Jeg klarte ikke å stoppe det, hjertet vant over hodet mitt som ingenting når jeg falt for henne. Jeg var aldri klar over at det var mulig å få slike enorme følelser for en annen. Jeg visste at etter henne ville jeg aldri være i stand til å elske noen igjen. Hun var mitt livs store kjærlighet.

Det har gått flere år og jeg har like sterke følelser enda. Jeg er ikke i stand til å glemme henne og jeg vet jeg aldri vil klare det. Og jeg klarer bare ikke å leve med dette lenger.

Og når jeg tillegger alle andre tunge byrder i livet mitt så tynger loddene på kroppen min meg bare mer og mer. Hver gang jeg legger meg og lukker øynene ønsker jeg inderlig at jeg aldri mer våkner opp.

Men tusen takk for varme ord. Jeg skulle gjerne holdt rundt deg, gitt deg en lang lang klem og fortalt deg hvor utrolig mye det betyr. Det er ikke alle som vet hvordan det er å gå gjennom dette. Og å høre at man bare må glemme, skjerpe seg, at man er gal og graver seg inn i sorg, har bare motsatt effekt for meg. Tusen hjertelig takk så mye for din forståelse.

Jeg synes det er utrolig trist og høre at noen mennesker har det så vondt. Jeg heter Emilie og er 12 år og hvis det er noe du vil snakke om så stiller jeg alltid opp for deg. Kan du ikke begynne og fortelle navn og alder så kan jeg være en venn❤❤

Jeg er 45 år så jeg må snakke med voksne mennesker. Men det var snilt av deg og du kan sikkert hjelpe mange på dine egen alder.

Vet ikke helt hvordan jeg skal begynne.
Leste gjennom det første du skrev og jeg kjente meg igjen i det. Leste vidre gjennom det du skrev lengre ned og fikk så vondt og ble skikkelig lei meg.

Skulle så inderlig ønske at jeg fant de riktige ordene som vil trøste deg. Men jeg vet ikke hvilke de er og hvilke ord du trenger å høre. Jeg kan si at jeg skjønner deg og at jeg har de samme følelsene du bærer på, mine følelser er om å ikke ha jobb, styrke og det at jeg føler meg ensom i alt dette.
Jeg har det ikke bra fortiden slik som deg, så kanksje vi to kunne hjelpe hverandre litt i våre depresjoner?
Send meg gjerne en PM om du vil det. :)

Hei. Jeg er voksen og vil så gjerne hjelpe deg. Det du skriver er som og høre meg selv. Veldig skremmende og trist. Sorg ivoksen alder, og bestandig bli såret og skuffet kan faktisk være farlig. Kroppen til en voksen mann / kvinne er ikke så godt rustet til nederlag gang på gang. Levra vår jobber ikke like fort som de yngre, så vi får senskader. Jeg vil gjerne høre ifra deg.