Vokste opp med en tomhetsfølelse inne i meg. Mora mi slet med sosial angst og vi var ofte isolert flere uker om gangen. Jeg takla det ved å se på skrekkfilmer sammen med mora mi. Ellers hadde jeg en normal barndom. Begynte å tegne ting fra skrekkfilmene når vi ble spurt om å lage noe fra favorittfilmen vår. Barnevernet ble kontakta, men de så ingen følelses tegn på at jeg sleit. Var rolig og gråt sjeldent som barn. Bare når jeg falt ned fra ting. Jeg ble mobbet fordi jeg stammet på barneskola og var alene i friminuttene. Da pleide jeg å klarte, lage hus i skogen og andre kgreier. Når jeg var 8 år kjørte jeg på en fugl med et uhell og ble overraska når jeg var like tom. Kan ikke huske at jeg har ville gråte noen gang. Tankene mine når jeg prøvde å komme i kontakt med følelsene mine var slik: har en prøve i morgen, jeg burde være stressa. Nå som eldre er jeg endelig i kontakt med følelsene mine. Det kommer ikke alltid automatisk. Men folk skryter ofte av at jeg ikke er no stressa. Jeg har venner, samboer og jobb jeg trives i å. Noen som kjenner seg tomme el?

Du har vært igjennom mye som ikke er som det skal.

Jeg vil ikke stigmatisere deg, jeg vil bare støtte deg. At du følte deg tom da du kjørte (syklet?) på en fugl, tenker jeg ikke er den hele sannheten. Du følte nok sorg, skyldfølelse og vondskap. Men dette undertrykte du, fordi du hadde mer enn nok i psyken din med dét du hadde opplevd fra før av. Jeg kjenner til dette.

Det er godt å lese at du har et liv nå som innebærer at du har kommet i kontakt med følelsene dine og har klart å "koble deg til" menneskeheten, og menneskeligheten, og bygd deg et liv. Jeg har virkelig respekt for det.

Men disse tingene du er så modig å skrive om, de er viktige at du får ned i ord.

Jeg kan gi deg to råd:

1) Fortsett, når du føler det må komme ut, å skrive det ned i ord, som du har gjort i hovedposten i denne tråden. Skriv ned det som kommer, få det ned i ord. På denne måten er du din egen psykolog, og etter min mening og erfaring, er dét den beste måten å bruke psykologi på. Å være din egen psykolog. Da er du din egen samtalepartner. Dette skjer ikke hver dag. Bare noen ganger, da tankene bygger seg opp i hodet, og man føler for å "få det ut". Da må man skrive det ned. Dette er en høyst individuell prosess, som ingen andre bør ha tilgang til.

2) Å ta kontakt med en profesjonell. For eksempel psykolog, terapeut eller hva enn, eller fastlegen. Da sier du at du har spesifikke ting du gjerne vil snakke om. Men vær litt defensiv, for du kan bli skuffet. Ikke alltid det er folk tilgjengelig eller du møter de riktige folka.

Det er utrolig bra at du har funnet en måte å verbalisere disse tankene i ord. Dét -må- du fortsette med. Du er tøff og sterk som tør å ta tak i dette her.