Jeg føler alt er så meningsløst og alt er et ork... Har bare lyst til å ligge i senga... Gruer meg til ting som liksom skal være koselige, som jeg egentlig burde glede meg til.
Drar på jobb og prøver så godt jeg kan å leve et normalt liv.. Men det blir jo bare verre! Selv om jeg føler jeg gjør alt riktig, presser meg selv til å gjøre alle ting jeg egentlig ikke har lyst på..
Sånn det er nå, er jeg nesten irritert over å ha folk som er glad i meg, for jeg har så lyst til å dø... Føler ikke jeg kan gjøre det, med tanke på familien og ikke minst dyrene, men tanken er så befriende...

Er det flere som har det sånn?
Føler liksom det aldri kommer til å gå over, føler håpet er ute... Hadde vært så greit å høre litt erfaringer fra flere...

Vel, jeg gjentar meg selv kanskje litt, som jeg svarte til en annen her .. jeg tror det er en del som har det på den måten, særlig i dagens stigmatiserings-samfunn. Med mediene som skaper så mye feil bilder av hvordan ting "burde" være.

Men livet er -ikke- som på tv. Livet er fullt av tvil og vanskelige avgjørelser.

Jeg er nå 35 år gammel, og har også hatt det som du beskriver ganske lenge i livet. Jeg husker selv i ungdommen at jeg følte det sånn. For min del har jeg kommet frem til at det dreier seg om vanskelige psykososiale forhold. En oppvekst preget av lett neglisjering, og ingen særlig støtte eller oppfølging. Jeg kan vel tillegge det litt uflaks også, at jeg har vært uheldig med mennesker rundt meg.

Har også prøvd hardt på å få ting til å fungere. Stått i jobb lenge, vært grei og ålreit mot andre for å prøve å bygge nettverk og vennskap. Men det har som du også opplever aldri løsnet helt.

Skal dog si én positiv ting mot det negative jeg skriver. Jeg merker nå i midten av voksenlivet mitt, at hvis jeg holder "linja", oppfører meg bra, møter opp på det jeg ikke har lyst til, så føles det godt etterpå, uansett hvor vanskelig ting har vært i fortiden, og er i dag. Så ved å presse meg til å bli med på ting jeg virkelig ikke har lyst til, så føler jeg i hvert fall at jeg -prøver-! Og man er med på å styre utviklingen, om enn hvor negativ den er.

Jeg mener at veldig mye styres av hvilke mennesker vi har rundt oss. Har du positive og genuine mennesker rundt deg, som roser deg, er snille og gir deg støtte, og som også viser respekt og tar imot -din- støtte, da føles livet meningsfylt. Har man motsatte mennesker rundt seg, så blir det andre veien.

Derfor dreier mye av livet seg om å velge hvem man vil ha kontakt med over tid. Dessuten er vi drevet av plikt, søk opp ordet "pliktetikk". For eksempel familie; Selv om de ikke er nødvendigvis respektfulle mot oss, så prøver vi å ivareta dem. Dette kan ta lenger tid å gjøre noe med. Men det er mulig.


Jeg har også tenkt på selvmord en del. Men dette er noe som sitter veldig dypt inne hos de aller fleste. Man burde tenke på hvilke gode ting livet har å gi. Noe av det som har reddet meg, er nettopp dette: Å kunne skrive og gi støttende ord til andre! Og tanken på å kunne få til noe godt i fremtiden! Livet har sin egen gang, og man kan bare prøve å gjøre det beste man kan.

Ett siste poeng er å prøve å ha perspektiv. Nå mener jeg ikke å stigmatisere, fordi alt er relativt. Livet er annerledes i vårt samfunn enn i et u-land. Men noe som hjelper meg litt også, er å være takknemlig for at man har tak over hodet, varme, mat, vann, og kan kjøpe god mat hver dag. Dette er faktisk ikke noe som de fleste i verden har muligheten til å unne seg. Man skal ikke bli egoistisk, men man kan faktisk være -takknemlig- for at man har disse tingene da. Og ikke minst fred. Man lever i et fredelig land, hvor det ikke er krig, korrupsjon og elendighet. Hvor man har sjansen til å ivareta familien og nære venner over lang tid; Altså stabile psykososiale funksjoner.


Jaja, dette ble langt igjen. Men jeg ønsker ikke at du skal ha det så vondt, og livet har mye godt å by på! Skriv tankene dine ned på pc-notisblokk eller i en bok, sett farger og ord på tankene dine. Gi hjernen din litt ferie. Dét hjelper og letter litt på trykket :)

Du er ikke alene om å ha så tunge tanker. Jeg empatiserer med deg. Husk at du er verdt uendelig mye mer enn du føler deg når du er på ditt laveste. Du -fortjener- å ha det så bra som bare mulig, for du er tydeligvis en godhjertet, ærlig, snill og vennlig person! Så dyrk de sidene ved deg selv og la de få vokse :) Søk mennesker som gjør -deg- glad. Selvfølgelig uten rusmidler og selvdestruktive vaner.