Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Håpløst

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Håpløst

jan 2 2017 - 20:31
Hei.
Jeg har så mye inni hodet mitt men vanskelig å få det ut. Jeg er på et mørkt sted uten noe gnist eller følelse av håp. Bare mørkt og tungt og meningsløst. Vet ikke hvorfor jeg lever. Føler meg som en belastning når jeg er syk fra jobb for eksempel og for det meste ellers også. På jobben vurderer og studerer jeg alle kolleger om de ser meg og at de synes jeg er håpløs. Dette pågår konstant og jeg føler jeg ikke klarer det mer. Det tapper meg så for krefter. Etter jobb er det ikke mer igjen av meg. Vil bare ha fred. Beklager måtte bare lette litt på trykket, for føles så hjelpesløst dette.
Jeg husker ikke sist jeg opplevde glede, ingenting får tent gnisten i meg. Savner en å dele livet med, men opplever dette også som håpløst og ingen vil være med meg.
Hilsen mann 38
Avatar

Re: Håpløst

jan 2 2017 - 22:46
Hei, det er ikke godt å høre at du har det sånn, men veldig fint at du klarer å dele! Å hele tiden undre seg over hva andre tenker er en utrolig stor energityv. Jeg har sosial angst, og i følge psykologen har vist mye av depresjonene mine å gjøre med at jeg hele tiden bruker mye energi og krefter på å se for meg hvaslags stygge ting andre kan tenke om meg.

Går du i noen form for behandling for dette? Jeg sliter fremdeles med mye, men det terapien og medisinene har hjulpet mest på for meg har vært tankekjøret rundt hva andre tenker om meg. Det er litt lettere å ikke tenke fullt så mye på det, og jeg har litt mer energi til overs etter en dag rundt andre. Uansett er du ikke alene om dette!
Avatar

til kristen78

jan 3 2017 - 22:38
Ja, livet er ikke så lett alltid. Men her inne så er vi mange som er i samme båt, og jeg tenker at det er fint om vi kan hjelpe hverandre til å holde ut, kanskje til å få et litt bedre liv etter hvert. Det er jo ofte det vi trenger alle sammen, noen å snakke med om det som er vanskelig, iallfall er det sånn for meg at jeg får mer energi når jeg letter på trykket og forteller til noen. Men selvfølgelig ikke til hvem som helst, men til noen man kan stole på. Men det med å være opptatt av hva andre synes, er jo forståelig. Vi vil jo gjerne bli likt alle sammen. Men vi har alle gode sider, og vi må prøve å tro på oss selv. Og det er alltids noen som liker oss. Jeg kan ikke tenke meg at du er en sånn fæl person at absolutt ingen liker deg. Fint at du skriver her, kanskje du kan få noen venner her? Jeg vet ikke hvor du bor, men det kan jo godt hende at noen her inne ikke bor så langt borte fra deg, sånn at det etter hvert går an å treffes? Det viktigste av alt i livet, er å ikke slippe håpet. For da har man tapt. Denne er bra f.eks: "Tenker du at alt er håpløst? Tenk på alt som ikke gikk galt i dag. "
Avatar

Re: Håpløst

jan 7 2017 - 13:30
tusen takk for svar. det er veldig snilt av dere. det er godt å vite at vi er flere som har det sånn, selv om jeg selvfølgelig ikke vil at noen skal ha det sånn i det hele tatt. jeg har slitt med angst og depresjon oppigjennom og er godt kjent med det. jeg brukte alkohol i noen år for å døyve, det resulterte i alkoholforgiftning og jeg holdt på å dø. etter denne episoden åpnet det øynene mine og livet ble bra ca 1 år. så begynte det å gå gradvis nedover, det er som om jeg har amputert bein og armer på en psykisk måte, for de vil ikke virke. ingen gnist, alt er tungt og et ork. har så mye i hodet at selv små fysiske anstrengelser blir umulig. hodet stopper rett og slett kroppen. dere skjønner sikkert hva jeg mener. det er også svært utmattende å skrive her, derfor har det tatt noen dager å svare. jeg er en person som ikke liker å klage og derfor vil jeg ikke plage noen med mine ting, føler det er lettere anonymt her. har begynt litt å snakke med en søster. så har jeg også gått til psykolog og gruppeterapi, den gruppeterapien gjorde meg verre da jeg følte jeg ble hengt ut foran de andre og jeg hadde veldig vanskelig for å få ut ord. per idag bruker jeg en tablett cipramil daglig mot depresjon og 150 mg tramadol daglig mot smerter i kjeve som stammer fra langvarig psykisk press. har også vival ved behov som er mot muskelspenningene jeg har og sterk angst.
jeg har nesten sluttet helt å stelle meg selv, mat er bare enkle ting jeg orker lage til. leiligheten blir ikke vasket etc. eneste som gir meg antydning til glede er når jeg kan hjelpe noen, for det er sånn jeg er vant til. hjelpe andre og ligge meg selv helt nederst på behovsstigen. dette er nok et automatisert mønster som henger i meg. "så lenge andre har det bra, er det ikke nøye med meg". har også meldt meg ut av alle sosiale medier for jeg orker ikke lenger å se hvor "perfekt" alle andre har det. dette gjorde meg verre. selv om jeg vet at andres verden nok ikke er så perfekt som det kan se ut, så klarer ikke hjernen min å skilne dette. så da ender det opp med at det jeg sitter igjen med er at de fleste andre lever perfekte liv og det er bare jeg som ikke klarer å få livet til på skikkelig måte. beklager nå er jeg så sliten at jeg orker ikke skrive mer. håper noen kan ha nytte av å se hva jeg skriver. mvh m38
Avatar

til kristen 78

jan 7 2017 - 15:52
Så fint at du skrev igjen en gang til, da. Så har du iallfall orket det. Du skriver om gruppeterapi, og at det ikke funket for deg. Jeg har prøvd det en gang, og det funket ikke for meg, heller. Men jeg har gått en god del til psykolog. For meg er det mye, mye bedre å bare snakke men en person. Og jeg tenker at det er viktig å finne ut hva som fungerer for en selv. Fint at du har begynt å snakke med en søster, da, det kan jo hende at det kan bli begynnelsen på å bygge deg selv opp igjen. På en måte så er det en sjøl som må gjøre størstedelen av jobben, fordi det er bare du som vet hva et godt liv er for deg. Men vi må sannelig bruke alle mennesker som kommer i vår vei som er villige til å hjelpe oss et stykke på veien. Kanskje det er det samme hvem det er når det kommer til stykket, om det er noen i familien, en fagperson, venner, arbeidskollega osv.....det viktigste er at den personen er til å stole på, at han/hun har evne til å lytte, og et genuint ønske om å hjelpe. Jobber du? Eller er du uføretrygda? Jeg tenker at det å ikke ha noe fast å gå til om dagene, ikke er så bra. Hvis du ikke er i stand til å jobbe pr.dags dato så har du kanskje noe du liker/hobbyer som det går an å holde på med, gjerne noe som inkluderer det å treffe andre mennesker. Fordi jeg tror faktisk at vi er skapte til å være sammen med andre. De færreste av oss liker å bare være i sitt eget selskap. Hvor mye sosialt fellesskap man trenger, er selvfølgelig forskjellig fra person til person. Ja, det føles sikkert som en dørstokkmil å finne på noe, men jeg tror likevel at akkurat det kan hjelpe til med å bygge opp en meningsfull tilværelse, for det er jo det vi ønsker alle sammen.
Avatar

Re: Håpløst

jan 16 2017 - 20:58
Takk for tilbakemelding. Jeg er enig i det du skriver. Jeg er i full jobb, og det er sannsynligvis et mirakel. Det føles som det snart ikke går mer. Og egenmeldinger har jeg brukt for å hente meg inn igjen. Jeg jobber med mennesker, og det kan være ekstra slitsomt når jeg selv ikke har det bra. Jeg er nok mindre enn gjennomsnittet sosial, og har en tendens til å gjemme meg vekk når jeg ikke har det bra.
Til forsiden