Det er vanskelig å gjøre endringer når man innerst inne vet at det ikke vil bety noe.

Jeg begynner å bli lei av å prøve. Har mange års erfaring med terapi, har prøvd alt av medisiner uten noen som helst nytte. Jeg har lært mye gjennom samtaler med både psykologer, sykepleiere, leger og andre mennesker som sliter, men læren er umulig å settes ut i praksis.

Nå føles det virkelig som om jeg har gått meg vill. Før fant jeg mye mening og trygghet i å snakke med andre likesinnede om hvordan jeg har det. Nå hjelper det ikke lenger. Omtanke fra andre føles tomt, det føles ikke ekte og jeg tar det ikke til meg. Jeg føler ikke behov for å ringe legen, hjelpetelefonen eller noen som helst andre for å be om hjelp, da jeg ikke ser at jeg kan hjelpes i det hele tatt.

Fremtiden min, hjernen min og alt jeg er av følelser, handlinger og tanker er svart som natta. Jeg er under utdanning (nettbasert), skal ha eksamen om noen få uker og jeg vet det kommer til å gå dårlig. Jeg klarer ikke konsentrere meg eller fokusere, jeg husker ingenting, tankene vandrer så snart jeg leser noe. Ingen kunnskap eller informasjon sitter. Jeg tviler sterkt på egne evner og føler meg så vanvittig dum. Jeg kan ikke se at jeg noen gang kan bli noe som helst og at det beste hadde vært om jeg bare forsvant. Jeg skuffer familie, jeg skuffer kollegaer, sjefen, jeg skuffer alle rundt meg.

Personligheten min og hvem jeg er har visnet, jeg føler ikke lenger empati på samme måte som jeg gjorde før. Har likt å tro at jeg er en omsorgsfull og god person, men jeg tror virkelig ikke at jeg er det. Jeg føler meg ond, dårlig, dum, idiotisk og det har alltid gått igjen at jeg ser på meg selv som et misfoster. Jeg er så lite vellykket at jeg vil kaste opp bare jeg tenker på det.

Hva er der, langt fremme i tiden, for meg? Barn? Venner? Familie? Nei, ingen av delene. Ensomhet, ingen utdanning, en jobb jeg ikke trives i lenger, rundt mennesker jeg ikke føler jeg liker lenger. Jeg vil ikke oppleve følelsen av å sitte der som 40-åring eller 50-åring med et par katter og se andre leve livet jeg skulle ønske jeg hadde, men som jeg ikke kunne få fordi alt med meg er feil.

Jeg er helt genuin og ekte når jeg sier at jeg ikke tror noen faktisk bryr seg, at om jeg døde i morgen så hadde det ikke vært et stort tap for noen. Jeg er på mange måter erstattelig. Denne følelsen er vanvittig ekkel og vond. Jeg føler ikke lenger at jeg har noe å bidra med. Før var "kallet" mitt at jeg skulle hjelpe andre, jeg brant for psykisk helse, brant for så mye. Brant for andre mennesker, hjelpe og være til støtte. Nå gidder jeg ikke bry meg lenger. Folk kan seile sin egen sjøl, sliter du så er det ikke mitt problem, det er ingenting jeg kan bidra med for jeg er veldig enig med deg i at verden er et møkkasted med møkkafolk og det er ingenting her å hente.

Har mista det helt. Jeg er så vanvittig sliten.

Hjalp ikke meg.

Antidepressiva gjør meg nummen og likegyldig.

Psykologen sa jeg var altfor smart og har god selvinnsikt - og det psykiske helsevesenet må prioriteres sykere folk enn meg.

Denne mørke isolerte følelsen oppstår ikke bare hos enslige folk .
Jeg har hus , mann og barn og har alltid( mer eller mindre )følt meg alene .
Selv om en får alt der materialisiske på stell så er det ikke garanti for at livet blir bedre.

Jeg tenker sånn at hjernen / selvbildet er defek hos mennesker med kronisk depersjon/ angsr.Som en datamaskin.

Det er mulig å reparere og forbedre
Men litt defekt må en innse å være.

Lysglimt må en lete etter selv - jeg må selv lete hardt og grundig i gamle minner av ting som gir meg lykke- og så strebe å oppnå den følelsen igjen.

Akkurat som en person med en fysisk skavank så må jeg erkjenne min psykiske skavank.
Den går ikke bort .men smerten kan gjøre mindre vondt/ til og med glemmes innimellom.

Det er veldig trist hvordan du har det Smaragden.Tenker på deg.Skjønner den følelsen av å ikke ha ting andre tar for gitt.Når man er syk så forsvinner mye av det man kunne hatt her i livet.Ikke gi opp behandling.jeg har selv mye hjelp og hadde ikke klart meg uten så jeg håper du ikke gir det opp selv om du har på en måte gitt opp også.

Rogajente mye av det du har på stell er det mange alvorlig syke som ikke har.Du bør sette pris på det.

Det kan virke som at du har lært i løpet av livet, at folk var ikke som du trudde. Derfor har både lysten til å bidra og verdien av omsorg gått i dassen. At virkeligheten har skuffet deg. Synes du ikke da at det er ganske naturlig at du "skuffer" også? Hvorfor gidde når virkeligheten ikke gidder?

Nettopp. Trenger ikke å måtte gidde dette lenger.

Første tanken som slår meg er at du er utbrent - det er ikke «bare» de gamle plagene dine som er der. Det har kommet en ny i tillegg.

Ingen quickfix, men begynn å ta vare på deg selv. Du er den viktigste i livet ditt.
Det du «burde gjøre» av en eller annen grunn, kaster du i søpla hvis det ikke er livsviktig for noen. Kjenn etter hva du trenger og begynn å lev etter det. Vær tålmodig - det tar laaang tid å hente seg inn igjen.

«Jeg er helt genuin og ekte når jeg sier at jeg ikke tror noen faktisk bryr seg, at om jeg døde i morgen så hadde det ikke vært et stort tap for noen.»

Husk at hva du tror - det er dine tanker - det er ikke virkeligheten.

Jeg fikk «hjemmelekse» av min psykolog en gang: å spørre de jeg regnet som mine nærmeste om hvordan de ville beskrive meg. Svarene ble lagret i hjertet <3 - og jeg vet at jeg betyr noe for noen - og det jeg hadde trodd mer eller mindre hele livet var ingen sannhet.

Når du føler deg ond så har du antageligvis en god porsjon samvittighet. Det gir ikke mening å føle seg ond ellers. Det er en ærlig sak om du blir utbrent av å tenke for mye på å hjelpe andre. Hvor tror du pendelen stopper mest, hvis den svinger mellom lysten til å hjelpe andre eller lysten til å hjelpe deg selv? Er det at pendelen må stå midt mellom de to, for å finne mening?

Jeg tviler på det er utbrent jeg er. Jeg har ikke jobbet hardt en dag i mitt liv, heller ikke i jobben min. Jeg kjenner kollegaer som har vært utbrent og de har virkelig gitt jernet på jobb, det har vært fullstendig forståelig at de møtte veggen. Kan ikke si jeg kan relatere til deres arbeidsmengde. Angående det å be noen av mine nærmeste beskrive meg... Det tør jeg ikke. Jeg tror ikke på hva de sier uansett.

Samvittighet hadde jeg mye av før, giverofnoshit. Hadde konstant dårlig samvittighet for alt mulig. Vet ikke om jeg føler det nå. Jeg vil verken hjelpe andre eller meg selv, jeg vil helst bare ikke eksistere overhodet. Verden har ikke behov for meg og jeg har ikke behov for den heller. Eller jo, jeg har jo det, men jeg vil ikke være med noen som ikke vil være med meg. Meningen med livet aner jeg ikke hva er og jeg er ikke så veldig interessert i å prøve å finne den heller. Jeg ser allerede for meg livet jeg vil leve når jeg blir gammel og det nekter jeg å oppleve som sagt. Denne mindreverdighetsfølelsen har jeg hatt med meg HELE LIVET og jeg er så utrolig lei av å føle på den. Det er så ille at ingen kan overbevise meg og jeg klarer ikke overbevise meg selv.

"Eller jo, jeg har jo det, men jeg vil ikke være med noen som ikke vil være med meg."

Absolutt forståelig

Har du tanker om hva som er det største problemet, følelsen eller en svart livsopplevelse som fører til følelsen? Mindreverdighetsfølelsen eller opplevelser, formet av mindreverdighetsfølelsen?

Både følelsen og opplevelser. Minnes indirekte på daglig at jeg ikke er verdt noe. Passer ikke inn i samfunnet og er ikke slik jeg burde være. Det frister ikke å gå ut i en verden hvor man vet at man uansett ikke blir akseptert. Trøsten er at dette kan jeg avslutte når jeg vil, en dag renner nok begeret over og da vet jeg hva jeg skal gjøre.

Når du sier du aldri blir akseptert, så mener du vel kanskje 100% akseptert? Eller av alle? Det er ikke rart du blir utslitt av å prøve på det i så fall. Eller er det at det er bestemte måter å bli akseptert på som betyr alt?

Vet ikke. Har ikke noe å si.

...hei skulle ønske jeg hadde noe fornuftig å si til deg Smaragden. Men jeg har egentlig ikke det. Så hvorfor jeg skriver her i det hele tatt aner jeg ikke, jeg pleier ikke skrive så mye her egentlig. Selv om du skriver at du ikke lenger ser noen mening i å snakke med likesinnede, så tenkte jeg likevel å si deg at jeg skjønner det. Har selv en "regel" om at når det virker som svartest, så gir jeg meg selv tre dager, hvis det da er absolutt like svart - så er det fritt fram. Vel, jeg lever nå ennå jeg selv om jeg er mellom 40 og 50, den alderen du frykter å komme i. Og ironisk nok så har jeg 2 katter! Det er ikke kødd engang. Jeg prøver ikke å si at denne "regelen" kan hjelpe deg, du har dine egne tanker og "regler", det forstår jeg.

For et par dager siden skrev jeg dette, noe som du sikkert kan kjenne deg igjen i:


Ting skjer jo
i verden

uansett
om jeg tenker

eller puster
eller ikke

Hei KaffeGuri. Er du tilfreds med livet ditt? Å ende opp med to katter ville nok ikke vært det verste scenarioet, men jeg ser mørkt på å ikke ha familie, venner eller partner når den tid kommer. Jeg er jo fryktelig glad i dyr og å ha hund og katt er meningsfullt nok for meg, men det tærer på å ikke ha nære relasjoner. Den tiden er nok forbi for meg.

KaffeGuri: det er dog sjeldent jeg har snakket med kvinner som er eldre enn meg, som også sliter, om dette. Om du vil skrive med meg så er det bare å sende meg en melding.

Smaragden, jeg leste innlegget ditt for noen dager siden og har tenkt noe på det. Det som slår meg når jeg leser det du skriver er om du lider under en slags selvutslettelse. Du skriver om ditt engasjement for andre, hjelpe andre. Har du lært godt nok å ta vare på deg selv? For mange år siden ga en, jeg tror det var en psykiater/psykolog som het omtrent noe med Alice Miller uten en bok som heter Det selvutslettende barnet. Det finnes sikkert nyere litteratur om temaet nå. Du kan sikkert finne mye på internett også. Hvis du leser litt om dette og kjenner godt etter, gi deg selv god tid og ser om du finner noen ledertråder for deg i dette temaet.

Jeg har ikke lest hele strengen her annet enn ditt første innlegg, så det kan godt hende at noen andre har kommet med lignende/samme tips, eller at du har fått annen hjelp. Uansett, god søndag!

Hei, jeg har ikke så mye fornuftig å komme med, annet enn at jeg kjenner meg nok så godt igjen i det du skriver og føler på.
Jeg også har mer eller mindre gitt opp troa på at det er lys i enden av tunnelen i dette tomme livet, også overbevist om at jeg kommer til dø aleine og at ingen hadde brydd seg, så hva er poenget med å fortsette prøve? Jeg lever på måfå for øyeblikket, dagene flyter i hverandre og venter på å dø, mulig begeret renner over, men har ikke mye ork til å bry meg lenger, prøvd det meste og litt til.. Det er jævli å lese at andre og føler det samma, men jeg håper du virkelig kommer deg ut av det på et vis.

Eg trur ein del av oss har vore der at dei "i alle fall føler dei er eit godt menneske". At ein har sine saker ein brenn for og ting ein blir lei seg over på andres bekostning.
Så blir ein eldre, og ja.. kanskje blir litt nummen. Ein merkar at ting er nytteløst. Ein får ikkje gjort så særleg med desse problema eller hjulpe folk som har det vanskelig. Så merkar ein at det er så mange rundt seg som slit.
I tillegg kan ein merke at mange som ikkje ser ut til å bry seg kan ha det mykje bedre med seg sjøl. Dei kan sjå ut til å ha eit godt liv sjøl om dei kan virke temmelig egoistiske. Livet er urettferdig.

Av og til tenker eg at det ikkje nødvendigvis er berre oss som er grunnen til at vi slit, men at det og kan vere pga. samfunnet. At ting går for fort. Individualisme? Kapitalisme..? At det gode får mindre plass..?
Ikkje veit eg.

Eg kjenner meg og igjen i at.. Oi.. Eg hadde vel ingenting likevel.. Ein får det ikkje nødvendigvis godt sjøl av å vere eit godt menneske.

Du skriv at du skuffar folk rundt deg. Men er du sikker på det? Og i såfall.. Ja. So what! Folk må kunne takle å bli skuffa, og om det er å ikkje få til det du ønsker, så må dei forstå at det ikkje alltid går. Sånn er livet.
Om du prøver så er det godt nok, og det har eg inntrykk av at du prøver på.
Kanskje dei rundt deg ikkje veit korleis du har det..?
Kanskje dei i bunn og grunn vil deg det beste, og dei trur dei rådar deg til det riktige, men av og til er folk rundt ein litt treige..
Kanskje dei ein gang skjønnar..

Er det ikkje slik at det no skal vere dette perfekte liksom som skal vere ein mal..? Er det sånn det skal vere? Nei det er det jo ikkje, for menneska skal vere menneske, og vi er ikkje perfekte.

Igjen er det samfunnet som er på tur!

I 80- 90 åra var det humor som liksom var greia, men no er det å skulle vere perfekt. Det er problemet vårt no. Det er ikkje gøy ein gang. Det skaper berre misnøye.

Skjønnhet, dyktighet, å vere profesjonell, å vere omsorgsfull.. nei det går ikkje. Det er altfor store krav.

Tenk om humor var det viktigste vi prøvde på og alt anna gav vi blaffen i.
Kanskje verden hadde vore eit bedre sted då..?
Det trur eg..

Sindre00: Hva vil du oppnå ved å dra kapitalisme og individualisme inn i trådstarters utfordringer? Kapitalisme er bare et økonomisk system, og individualisme handler faktisk om å ansvarliggjøre individet, ikke å forherlige grådighet (som du synes å anta).

Til trådstarter vil jeg bare si at det finnes flere måter å forholde seg til virkeligheten enn de to ytterpunktene du synes å ha låst deg fast i. Verken terapi, medisiner eller å "snakke med andre likesinnede om hvordan man har det" kan endre på dét. Det finnes folk som har løst de problemene du beskriver for lenge siden, hva med å begynne å oppsøke dem og se hva de gjør riktig, istedenfor å bare oppsøke ekkokamre av likesinnede?

Skal ikkje bruke denne tråden til å diskutere, men kort fortalt så prøvde eg å sei at det er nesten ikkje er til å unngå å bli påvirka av samfunnet. Materialismen fører jo lett til at ein blir meir kresen, og mye vil ha meir. Dei viktige tinga blir mindre viktig, og både individualisme og økonomi kan føre til at ein føler seg meir usikker fordi det virkar som om ingen bryr seg, og at ein ikkje får noko igjen for å vere moralsk.
Med andre ord prøver eg berre å sei at det ikkje nødvendigvis berre er vår egen feil at vi har det slik vi har det, men skjønnar om det eg skriv er som ein dråpe i havet.

Beklager Smaragden, om det meste eg skreiv her berre var tøv. Fekk veldig sympati når eg las det du har skreve, så ville berre støtte på ein eller anna måte.
Skulle berre ønske du hadde bitte litt trua, på ein eller anna måte..

Du kunne i så fall prøve en mer konstruktiv tilnærming ved å gi noen konkrete tips om hvordan man står imot ekstern påvirkning. F.eks. å endre sine grunnleggende verdier til å lytte mer til intellektet og mindre til følelsene. Så kan man heller hente frem følelsene når intellektet sier at de trengs - ikke omvendt.

EDIT: Bra at du ser det selv.

Er ytterst få på denne jord som kan velge vekk eller kontrollere følelsar Frikar.
Er temmelig sikker på det.
Hadde folk kunne kontrollere følelsane sine så hadde dei valgt det som fekk det beste utfallet.
Eg reknar med du er uenig, men vil helst ikkje diskutere dette.

Lurer på korleis det går med deg no?

Tenker ting kanskje var litt verre då du skreiv innlegget ditt på grunn av presset ved å stå foran en eksamen. Spesielt sidan du var redd den skulle gå dårlig.
Kanskje har du lagt deg i selen for å lese no..
Skjønnar eg skulle ha støtta deg ved å bakka deg på lesinga.
Ofte er det å prøve som får ting til å gå bedre, til tross for konsentrasjonsvanskar.
Då er det beste å forsøke å legge bort alle andre bekymringar, og prøve å konsentrere seg om å komme gjennom, og så må ein legge lista ein eller anna plass då..

Så no lurer eg på korleis det går.

Treng du tips og idear til studering under press, så kan eg kanskje ha nokon..
Send i såfall melding direkte til meg.

Ellers så må du ha lykke til!