Ikke skulle en tro at jeg har så mye å være nedfor for. Jeg er ung, har utdannelse, god inntekt og mennesker som er glad i meg. Likevel er jeg så utrolig deprimert og har masse angst. Jeg har slitt med dette i mange år, men nå er det lenge siden jeg har hatt det så tungt. Føler meg så alene og kjenner jeg etter hvert er helt på randen til å gi opp. Tatt ut egenmeldinger fra jobben fordi jeg ikke klarer mer. Sitter her for meg selv en tirsdags kveld og drikker. Tenker å bli full og ønsker aller helst at jeg aldri våkner opp igjen. Kjenner jeg er så drit lei. Alt føles så meningsløst. Jeg skulle ønske noen så meg uten at jeg måtte be om det. At noen skulle bry seg, gi meg en klem og si at det går over. Men hvor er jeg? Mutters alene i mørket. Har lyst å banne høyt, slå i veggen og knuse alt som kan knuses. Jeg har styrke til å gjøre det slutt en gang for alle, men av en eller annen grunn har jeg ikke gjort det. At jeg overlevde sist var bare et under. Vet egentlig ikke hva jeg tviholder på. Så lei av alt....
Og ikke er det engang noen spesiell grunn til at jeg har det så ille, det bare er sånn. Vet snart ikke hvor jeg skal gjøre av lenger. Puster luft som hvilken som helst løvetann har mer nytte av enn meg.
Blæ, takk for oppmerksomheten.

Vondt å høre at du er i mørket og at ingen ser deg. Har ingen enkle fix it ting å komme med. Annet enn at det blir bedre og at d finnes lys, at livet VIL kjennes bedre enn d gjør nå. Og håper at du ber de som er glade i deg om hjelp:-)

Takk for omtanken. Trengte bare å få det ut en plass. Vet jo at det blir bedre, da det tvilsomt kan bli så mye verre. Bare føles så håpløst ut av og til.

Og ikke plag deg selv med at du "skulle" hatt det bedre. Det er som det er akkurat nå og om du kunne velge hadde du ikke valgt dette.

Jeg tror egentlig livet er ganske kjipt, noen av oss erkjenner det bare mer enn andre.
Tenk over det, mesteparten av livet vårt går med til å jobbe.
Så er det en hel masse forventninger senere i livet, gifte seg, få unger og et hjem. Masse forpliktelser og slit. pluss jobb. Alt idealiseres, folk legger ut perfekte fasader på facebook og sosiale medier generelt. Dem skjuler slitet, jobb kombinert med andre forpliktelser, strevet for å leve opp til forventninger, få tiden til å strekke til.
Livet flyr avgårde. Plutselig begynner slektninger å dø. Besteforeldre først. etterhvert foreldre og tanter + onkler.
Mange andre sier farvel gjennom årenes løp, pga sykdom.
Vi lever for å dø.
Er man så "heldig" å bli gammel, veldig gammel, må man lese dødsannonsene til vennene sine på gamlehjemmet, hvor man kanskje må bli skifta bleie på av totalt ukjente mennesker.

Hvem har egentlig overbevist noen om at livet er bra? Det er jo stort sett slit, med noen få lysglimt.
Er det noe spesielt gøy å dra på en jobb hver dag? Er det spesielt gøy å gjøre alt det som forventes? Hvorfor får mange depresjon etter at dem har fått unger? er det fordi det kanskje ikke er så fantastisk og mirakuløst som dem sier? Kanskje er ikke ungeskrik og en tass du må betjene i 18 år så kult.
Folk skiller seg i fleng. Finnes det egentlig noe "ekte"kjærlighet? Folk sier de må "jobbe" for å holde sammen. Hva er hyggelig med det?
Er det da verdt det?

Jeg er bare lei av bedraget. Har gjennomskuet dette livet. Det meste er kjipt. Enten lever man i det, og nyter de kjempefå lysglimtene man får oppleve. Eller så dreper man seg selv, sagt meget direkte. Selvmord.
Tror du livet er så fantastisk? Hva forventer du?
Jeg drikker meg også drita en hverdagskveld nå og da, når jeg er lei alt. Det er bare sånn livet er. Jeg, som deg, føler akkurat det samme.
Jeg nekter å kalle meg deppa. Jeg anser meg selv som en realist.
Sykemeld deg hvis du trenger en pause. Helt ok det. Å være utbrent.
Men ikke tro at alle andre har det så forbasket flott. Livet er egentlig bare en ferd mot død og fordervelse, med en hel masse skuffelser langs veien. Og uansett hva man opplever av positivt, varer det ikke evig. Vi skal bare dø alle sammen og råtne bort.
NEI livet er egentlig ikke noe hyggelig i det hele tatt.

Jeg har nok en mye mer tvetydig tankegang enn jeg før har vært oppmerksom på. Jeg skal liksom være hjelperen. Den profesjonelle. Den som bidrar til at andre får et løft. Men jeg klarer ikke å ta vare på meg selv. Eller søke hjelp når jeg selv trenger det. Og nå er jeg selv på bunn. Jeg har vært her før, men aldri så alene som jeg er nå. Og ressursene er helt oppbrukt. Er bare så lei av alt. Så utrolig sliten og oppgitt.
Nei, jeg har absolutt ikke valgt denne tilværelsen. Men det er her jeg er nå og så rådvill i en verden jeg kjenner så godt så lenge det ikke gjelder meg.
Takk for fine svar :)

Av en eller annen grunn er det godt å se at noen er like pessimistisk som meg. Men håper enda at noen kan bevise meg det motsatte. At denne tilværelsen er noe annet enn bare et ork. Er bare så mektig lei av å oppleve nederlag. Å være ensom, oppbrukt og deprimert. Bruker masse ressurser på ingenting og sånn skal det ikke være.

Den er jo ikke bare et ork.
Har du ingenting du kan peke på som du koser deg med nå om dagen?

Er ensomheten din basert på at du mangler en partner eller venner? begge deler?

Har ikke så mange venner og jeg tør ikke "plage" de for mye. Redd jeg mister de. Men har bodd alene i flere år nå. Ellers har jeg mange gode kolleger, men kan ikke akkurat kalle de for venner. Men ærlig talt er det få lyspunkter i min tilværelse.

Jeg skal gjøre det du gjør på nå. Drikke meg drita når jeg kommer hjem fra jobb.
Skal ta en ekstra skål for seg.

Om du vil slå av en prat så bare send meg en melding. Så kan vi drukne sorgen våres sammen.

Will do

Vet hvordan det er å ha det helt jævlig, men ikke ha noen "grunn". Håper ting blir bedre for deg, send meg melding om du noen gang vil snakke :)

Jeg vet det er en fattig trøst, men jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver solbærsaft. Riktignok er det torsdag, men er på god vei ned i flaska nå. Føles faktisk ikke så ille.

Uansett hva man kastet på meg, taklet jeg det. Jeg var den sterke som håndterte alt. Den som kunne hjelpe til uansett hva det skulle være. Tok meg lang tid å be om hjelp. Veld, egentlig ba jeg aldri om hjelp men ble helt tilfeldig «funnet» av en person som skjønte noe var galt og plutselig bare brast hele fasaden.

Tar en skål for deg, jeg! :-)