Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Gi slipp

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Gi slipp

des 14 2015 - 18:45
Du er alene. ingen venner. Ingen bryr seg. Du er bare en skygge. Bortkastet luft. Selvmord er det eneste som spinner rundt i hodet ditt. Forlate verden, forlate alt. Depresjon ødelegger en. Det er synd at samfunnet ikke tar depresjon seriøst, selv om det er minst like ille som farlige fysiske sykdommer. Derfor kutter du deg. Du vil vise din indre smerte som du aldri får vise. Sårene symboliserer dine indre arr. Men når du kutter deg ser folk på deg som du er gal, selv om kuttene er ett fortvilt rop om hjelp. Du er utskrevet på medisiner. Du føler at medisinene er det eneste som holder deg fast på denne jord, selv om du føler selv at de ikke hjelper. Redselen for at du bryter sammen gjør at du ikke slutter.
Der står du med tauet bundet rundt halsen. Du skal henge deg. Du skal gjøre det slutt. Du er ikke redd for å dø. Du skal forlate din familie. Eller kanskje du ikke har noen. Kanskje du er så ensom at du tenker det er bare bedre om lyset slukker. Ingen er glad i meg uansett, tenker du. Du tar ditt siste åndedrag, er klar for å sparke til stolen, men rett før du velter stolen, skjer det noe. Menneskene er produsert slik at vi uansett situasjon, vil klamre oss fast til livet. Du får et håp om at kanskje i morgen blir ting bedre. Det som er dumt med henging er at du må gjennom så mye. Du må finne frem tau, lage løkke og beregne hvor langt du vil falle. Lage en risikovurdering om du kommet til å våkne hjernedød eller skadet for resten av livet. Det er ikke redselen for å dø som hindrer deg i å ta selvmord, det er redselen for å overleve. Alt hadde vært lettere med ett skytevåpen. En hagle i munnen hadde vært perfekt. Ingen tid til å angre, ingen tid til nøling, enkelt, raskt og dødelig. Men du har jo ikke våpenpass, og fortiden din gjør at du aldri vil få tilgang på våpen. Du tenker kanskje også på å hoppe fra en bygning eller en bro, men redselen for å angre hindrer deg. Innerst inne vil du ikke dø. Ingen vil dø. Ingen. Du vil bare endre situasjonen du er i. Du vil ikke være deg. Du ser deg selv i speilet, og du kjenner deg ikke igjen.

Du må gi slipp. Slipp på alt. Hadde du vært fornøyd med livet om du hadde dødd i dag? Man må starte å gi faen. Gi faen i hva andre tenker om deg. Det eneste som betyr noe er hva du tenker om deg selv. Det andre tenker om deg, endres hele tiden, men du sitter igjen med deg selv. Vi ble alle født på samme jord. Vi ser verden med samme øyne. Vi puster inn den samme luften. Du er verdt like mye som alle andre, uansett hvem du er eller hvordan du ser ut. Å være annerledes, eller som samfunnet kaller det: "rar", er unikt. Om du klarer og skille deg ut fra andre er du heldig. Da klarer du noe veldig mange andre ikke klarer. Du må bare akseptere hvem du er. Da kan du begynne å bli glad i deg selv. Du må bare gi slipp. Slipp på sorgen, på angsten, på depresjonen, på stresset, på alt. Det er ikke så farlig. Ikke ta livet så seriøst. Livet er egentlig ganske enkelt, men vi insisterer på å gjøre det vanskelig. Gi slipp på alt.

Men hva vet vel jeg om livet. Jeg er bare 17 år, og har mange igjen, tror jeg.

Det er først når vi har mistet alt, at vi er frie til å gjøre hva som helst.

Avatar

Bra tekst!

des 14 2015 - 19:14
Jeg liker spesielt det du nevner at det er først når vi har mistet alt, at vi er frie.
Jeg har endelig blitt fri fra depresjon (tror jeg hvertfall) og det skjedde da jeg flyttet til en annen del av landet. Da tok jeg faktisk en hel omvending. Siden ingen kjente meg på den nye plassen ga jeg faen i alt, jeg tok til å med en såkalt "extreme makeover" (endret stil helt) så jeg kan se enda mere ut som at jeg gir faen i samfunnet og verden, og jeg har ikke hatt det morsommere eller bedre! Så jeg vil nærmest påstå at å gi faen i alt og gjøre det DU vil, (uten å bry seg om andre) er selve lykken! om en er redd for andre pga en bor i samme by som bekjente, er det bare å flytte langt unna, så ingen kjenner deg! da kan du nok også kjenne en ny frihet!
Til forsiden