Jeg var på et punkt i livet dypt deprimert og brukte selvskading som metode for å holde ut. Jeg klarte å bli frisk fra mine deprisjoner akkuratt i tide til å komme inn i et voldelig forhold som resulterte i mange år med terapi for PTSD. Men poenget mitt her har ikke noe med min sykdoms historie , men jeg skjønner ikke.
JEg har klart å holde meg unna i flere år fra å selvskade og i begynnelsen var det veldig vanskelig . Men enda den dag i dag så sliter jeg med craving etter å bare la alt gå. Og det blir vanskeligere og vanskeligere å holde igjen. Noen dager er selvfølgelig enklere enn andre. men det ligger i bakhodet så og si hele tiden.
JEg måtte bare få det ut og jeg håper det er noen som kan gi noen råd for å få bukt med tankene.

du har ikke selvskadet
på flere år sier du
okay
hvordan
har du klart det da?
kan du
bruke suksessoppskriften?
gir dette deg ikke
en sterk mestringsfølelse?
håper på det beste for deg ;)

Det enkle svaret er nei.

Jeg ser på det som en slags avhengighet, så du blir tørrlagt men aldri frisk. Du har holdt deg unna lenge og har da forhåpentligvis lært deg å møte følelsene dine. Når de kommer, ikke blø dem ut når det blir for mye. Gjør du det for å kjenne på noe, hva som helst slik jeg oftest gjorde, finnes det andre ting. Gå en tur eller løp til du kjenner beina ikke klarer mer. Du får ondt men litt mindre skadelig.

Kjenner følelsen av å sitte der, ta valget om å gjøre eller ikke gjøre.. Selv ikke gjort på 12 år ca. Men har vært altfor close noenganger. Enkel utvei å kjenne noe.

Ble sikkert mer synsing enn egentlig svar her men som jeg startet med så er min erfaring at cravingen aldri går helt bort. Den dukker opp brått en dag går like brått bort igjen.

Jeg ville vurdert å oppsøke helsehjelp. Enten du føler for mye eller for lite så kan man lære seg å takle det på andre måter.

Og for å ha sagt det skulle du slippe, så er det ikke verdens under gang. Du har klart å slutte en gang å kan klare det igjen!!

Hilsen tørrlagt selvskader