Jeg har ikke vært så aktiv her i det siste.
Men kan si at de 2 siste årene har bare gått, og omtrent ingen bedring. Jeg gir mer og mer opp.
Jeg bor nå hjemme hos foreldre, ikke fordi jeg hadde lyst, men fordi jeg sa opp jobben for å satse på noe annet som jeg trodde jeg kunne mestre. Så gikk det nok en gang ikke slik jeg hadde håpet.
Nå må jeg nok gi opp dette også.
Men jeg blir eldre, jeg har aldri hatt kjæreste. Jeg er under dps, men utredning er ikke før i augst. De mistenker at jeg har Asperger.
Jeg mangler virkelig så interesse for folk, og det er ensomt..men mange kan ta dette som arroganse.
Dessverre bor mine foreldre i en liten bygd der alt blir gjennomsiktig. Jeg ble litt mobbet da jeg gikk på skole her. Hvis det er asperger jeg har, så opplevdes nok mobbingen som verre en den egentlig var. Altså jeg tok det for alvorlig.
De fleste av dem er vanlige og trivelige i dag..så jeg lener meg ikke på at "jeg ble mobbet".
Men jeg har jo prøvd meg på høyere studier jeg også, men jeg feilet. Det ble forferdelig dyrt og jeg tør ikke prøve det igjen.
På videregående satt jeg oppe om nettene for å få toppkarakter...men jeg er middels i karakterer likevel. Har nok ADD i tillegg.

Men nå vet jeg virkelig ikke hva jeg skal videre med livet.

Jeg er i tillegg på et annet forum der folk skriver hvordan de ser på arbeidsleidge osv... Og jeg skjønner hva de mener. Det er bare det at enkelte av oss er ikke brukendes til noe.
Jeg blir imponert over hvor mye enkelte får til.

Jeg går ikke på nav, jeg har oppspart en del penger fordi jeg er økonimisk fornuftig.
Jeg søkte sommerjobb i en større by i sommer, men fikk ikke napp. Det er et sted jeg har jobbet fulltid før, men det er et stort selskap, så det var ikke samme arbeidsgiver og det er ikke slik at alle kjenner alle der..så det er ikke det at de mislikte meg.

Nå får jeg bare mer og mer angst..jeg bor på dette lille drittstedet, hvor alle ser at jeg går hjemme. Og jeg blir redd for å gå på butikken til og med.
Jeg HATER når folk spør hvordan det går og hva jeg driver med. Noen vet om problemene mine og møter meg med forstålese..men mange andre har "glidd" gjennom livet, har levd i den trygge bobla si her hele livet og tror ikke problemer eksisterer. De tror sikkert jeg bare er lat.

Jeg vet ikke hva jeg skal utdanne meg som. Det er ikke sikkert jeg får meg jobb igjen.
Jeg har normal intelligens, jeg kan folkeskikk og jeg kan beundre folk. Men likevel er det en forbasket vegg mellom meg og andre mennesker. Jeg kan bli nervøs blandt pratsomme fordi jeg ofte ikke vet hva jeg skal svare.Og så reagerer de på en annen måte når de blir nervøse og jeg føler meg nesten mobbet, selv om det vil være å ta i.

Jeg er også betatt av noen, eller , jeg sliter litt med å glemme fyren. Det plager meg at vi ikke har den tette kontakten. Mens mine andre bekjente (også de som aldri hadde kjæreste) fikk sin første kjæreste, var ikke jeg heldig med han jeg traff. Ikke fordi han var en drittsekk, men fordi han hadde en annen religiøs bakgrunn og jeg ikke hadde vist helt hva jeg gikk til.
Tror aldri jeg treffer noen igjen.. jeg føler meg rett og slett for dum for det meste.