I perioder hvor ting blir veldig, veldig mørkt, så føles det som om hodet bare kobler seg fra kroppen. Jeg går fra å være «klar» til å plutselig føle at jeg står inni et glassbur som er fullt av dugg. Alle lyder blir langt borte, ansikt på folk blir «blurry» og sansene kobles ut.

Når dette skjer tyr jeg ofte til selvskading (banker løs på en murvegg, asfalt, hva enn som kan skade meg uten at jeg ødelegger noe annet), får ringing i ørene og et ekstremt press på hodet, litt som om noen har en snor rundt topplokket og strammer til av full kraft.

Er det dette som kalles dissosiasjon? Noen andre som kjenner til dette? Evt har noen tips for hvordan komme ut av denne syklusen? :(

Det du beskriver høres veldig ut som derealisasjon eller depersonalisering. Kan kjenne meg igjen i en del av det du sier. Jeg husker jeg leste et sted at hjernen "kobler seg ut" ved store påkjenninger for å beskytte seg selv, og det kan skje i forbindelse med feks depresjon, traumer eller angst.

Jeg har opplevd det mange ganger opp gjennom årene siden omtrent 2015, etter en veldig vanskelig periode som muligens har satt spor. I min opplevelse av det kan jeg beskrive det som en uvirkelighetsfølelse, en følelse av å være i en film eller i en boble hvor ingenting føles ekte ut og alt føles fremmed ut. Skikkelig ubehagelig stemning å være i.

Medisiner er noe jeg har lagt merke til har forsterket denne følelsen. Stressende situasjoner hvor jeg føler meg presset kan også være en trigger.

Bare husk på at det ikke er farlig på noen som helst måte, men det kan føles veldig ubehagelig noe jeg har kjent på selv.

Et tips jeg fikk fra en psykolog om det du sliter med er derealisasjon/depersonalisering, kan man prøve å velge seg ut et objekt foran seg, prøve å beskrive den best mulig, hva slags kjennetegn har den feks farge form størrelse. Vet ikke helt hvor effektivt det er, men er i allefall et tips.

Håper dette var til hjelp!

Det du sier om stress som trigger stemmer nok veldig. Dette skjer ofte når hodet jobber på spreng, enten det er angst eller mørke tanker som tar meg.

Utrolig ekkelt å føle at jeg ikke har kontroll på kroppen/situasjonen i det hele tatt.

Takker veldig for tips! Skal prøve å huske det neste gang det skjer.

Jeg har også slitt en del med dette, og det som skjer er at du havner utenfor noe som heter "toleransevinduet". Alle mennesker har ett toleransevindu, men mennesker med traumer eller vanskelige situasjoner får gjerne dette vinduet ganske så innskrenket, sånn at de lettere havner utenfor.

De fleste psykologene jeg har pratet med, har i hovedsak jobbet med å lære meg teknikker på å finne balanse og holde fokus. Mindfullness f.eks er en veldig fin kunnskap å ha med seg når man sliter med sånt, og også andre jordingsteknikker som å følge med på pusten og at du bruker den smarteste måten å puste på med tanke på angst, eller å ha noe i hånden og fokusere på at du kjenner at du har noe i hånden, eller å kanskje kjenne hvordan beina dine har det, og om du kan føle bakken under deg (jeg klarte ikke det..).

Modum Bad har skrevet noen bøker om hvordan man skal lære seg å leve med dette, og hvordan man kan bli bedre, så anbefaler deg å lese noen av disse bøkene for litt bedre veiledning enn hva jeg klarer å gi deg her.

Jeg har opplevd dette, men det er mange år siden sist.

Det kan også være forårsaket av eksterne stressfaktorer som det kan være vanskelig å identifisere, fordi man i utgangspunktet ikke vet verken hva man skal se etter eller hvor man skal se etter det.

Mindfullness og lignende teknikker hjelper bare dersom årsakene til stresset ligger i en selv. I motsatt fall kan det gjøre ting verre.