Jeg er fyren som vandrer rundt fra kaffebar til kaffebar. Tar toget hit og dit. I Korona tid. Uansvarlig kunne noen finne på å si. Den eksistensielle tomheten er omtrent den samme som før Korona.

Verden holder på å gå under og det er ikke videre interessant. Bortsett fra dødsangsten som alltid har vært der.

skulle jo kunne møttes
Vi
alle
noen
er ensomme
Vi vet ikke at
den vi går forbi og unngår å se
på
kanskje også er ensom
eller fylt av en eksistensiell tomhet
en ugjennomtrengelig og umistelig tomhet
ville jeg vært den foruten undrer
jeg
Likevel
eller kanskje
kunne man funnet lindring
i den andres blikk et øyeblikk

Det er nok mange av de andre blikkene som føler ensomhet. Den ugjennomtrengelige tomheten vet jeg ikke om man hadde funnet hos så mange. I dette øyeblikket så føles det meste tomt å si, og jeg bruker alt for lang tid på dette svaret som nesten ikke er et svar. Det har begynt å plage meg mye å si ting uten at jeg genuint føler lyst til å si det. Jeg vil tvinge sjelen min til vise hva den finner mening i. Jeg vet ikke hva jeg ser etter med denne tråden. Jeg vet at jeg liker å kunne ta denne alvorlige depresjonen ikke så alvorlig. Jeg ser ikke etter løsninger, for dem er det ingen som har. Kanskje bare en dialog uten mål og mening.

Nå sitter jeg og koser meg med en kopp buljong i min kalde kjellerhybel i en alder av 38. Jippi

Måten du skriver på får meg til å smile i alle fall - selv om ordene dine kanskje heller burde fått meg til å gråte

Hehe. Smile ivei. Kanskje er det derfor deprimerte kan bli skydd. Fordi folk føler de må gråte på deres vegne. Det er ikke det jeg er ute etter. Bare en viss forståelse.

Siste kopp kaffe for i dag. Med noen halvveis vellykka hjemmelagde sjokolader

Ja.... det er noe med det, en viss forståelse..

Jeg lagde noen halvveis vellykka kokosmakroner for noen dager siden

Det stemmer sikkert at noen føler de må gråte på de deprimertes vegne - det får være deres eget valg.

Andre skyr deprimerte fordi de alltid skal fortolke og fokusere negativt, tillegge andre motiver og egenskaper de ikke har, skylde på systemet istedenfor å ansvarliggjøre individer, stille urimelige krav til forståelse av ting de selv ikke forstår, gjør kontraproduktive valg på vegne av andre etc - for å nevne noe.

Da hadde det kanskje vært bedre å holde kjeft når det er andre til stede, og heller ta ut frustrasjonene sine på de som får betalt for det.

Hjelpes

Vel, det er tydelig at du ikke gråter på deprimertes vegne, frikar. Ansvarliggjøring er ekstremt viktig. Jeg bare er usikker på hva folk mener at begrepet betyr. At kaffen er selv skyld i at den blir drukket opp? Eller at kaffedrikkeren er skyld i å ha lyst på kaffe? La oss gjøre det enda vanskeligere: den ivrige kaffebar besøkeren i koronatid... Selv skyld i å gå på kaffebar? Det synes jeg er urimelig. Besøkeren kan vel ikke noe for at baren tvinger han inn.

De deprimerte har det gjerne litt deprimerende, og jeg forstår at det er slitsomt at de snakker om det. De burde bare holde kjeft

Tardetsom: hvis dobbel espresso, friskpresset juice og loungemusikk trekker deg inn, så er jo det fantastisk. En glede altså, jeg er ikke uenig (mest pre-/post korona). Fordelaktig med mindre folk på toget trolig i korona også.

Verden går videre, som etter nåde pest og svartedauen også. Litt mindre global handel og logistikk den gangen (heldigvis mtp smittespredning).

Det virker jo som du har god evne til å gi litt blaffen, altså gjøre løst og fast, prate og være blant andre. Selv om øyne føles ensomme og tomme der du ferdes. Det er jo noe som ikke alle i depresjon klarer.

Ta flere cafebesøk; stemning og behag er gode impulser.

And: speak up !

Nå bekrefter du bare akkurat det jeg skrev. Jeg har ikke en gang rettet det mot deg personlig, likevel tolker du det i aller verste mening.

Ellers har du helt rett i at jeg ikke gråter på deprimertes vegne - jeg forsøker derimot å finne årsakene til at folk blir deprimerte, og gjøre noe med dem. Og i den sammenheng er det relevant å ansvarliggjøre individer.

"dobbel espresso, friskpresset juice og loungemusikk" det drar meg inn ja. Har ikkeno valg! Jeg sprayer hendene med antibac i øst og vest, bruker fjesmaske til og fra bord, og holder avstand.

Jeg gir litt f... fordi det er eneste måten å leve på for meg. Det tok mye smerte å få den holdningen, så den er for å bli.

Takk, takk Nidelven for den oppfordringen. Den tas på høyeste alvor.

Jeg tror ikke jeg er den eneste som tolket svaret ditt dømmende mot deprimerte, frikar. Jeg er en deprimert person. Premiss 1 + premiss 2 =...

Ellers høres det ut som du tolker mitt litt negativt også. Jeg stiller noen åpne spørsmål rundt dette med ansvarliggjøring. Folk kaster rundt dette begrepet "ansvar", og virker som de gjerne bruker det til å forfekte sin egen fortreffelighet, og dømme andres skyldighet. Jeg undres veldig på hva det vil si å "ansvarliggjøre individer" og viser tilbake til kaffeeksemplene.

Enig i dette med café, mye god stemning og opplevelser på slikt. Bra du ikke bor i Amsterdam, litt ekstra innhold hos coffeshops der. Men en muffin kan man jo ta ;-) Spacemuffin fungerer......etter en stund (you do the math :-)

Metakognitivt, å gi f.... er en god vei å gå tror jeg. Hvis ikke grubler man seg ihjel, hvilket vi alle har vært innom tipper jeg. Men som du sier, rimelig mye jobb for å overbevise seg selv om dette. Mye øvelser og aksepter av ulike tankesett er nok nødvendig. Selvsvelging av kameler altså.

Dødsangst undres jeg over, frykt for å dø altså. Er det litt FOMO - fear of missing out i livet som skaper den angsten ? Altså at siden livet (trolig) ikke byr på all verden nå, så er frykten for å ikke oppleve det man tror er livet, noe som trigger den angsten ? Ens egen oppfattelse av hva kollektivet mener er livets «bucket list» ? Er det din egen selvdømming av hvor skuffet du vil være foran din alderdom og naturlige død du visualiserer for deg selv ?

—————
Jeg tolket også dømmende, men også vurdert som mulig skrevet i tredjeperson/autoral stil. Som «fortelleren» i en film/situasjon altså; betrakteren av en historie/situasjon. Noe som er litt vanskelig på et forum som dette, da man svært naturlig raskere «trigger» raskt her enn om man sitter på kino og hører Morgan Freeman som en slik forteller. Konteksten her er noe ulik, derav litt vanskelige rammer for allmenn skriftlig uttrykksform.

Jeg måtte bruke fem ulike innlegg engang for å bli forstått; og «hovmod» var greia - takker fortsatt for innsikten i det tilsvaret. Viktig å forsøke å finne hva det er som man «sporer av» når man er depressiv.

Hvis du absolutt insisterer på å bruke kaffeeksemplene, så ville jeg startet med å ansvarliggjøre de enkeltindividene som hevder at det er uansvarlig av deg å ta toget og gå på kaffebar. Du har behov for det, og du gjør ikke noe ulovlig. Så hva er problemet deres, siden de har et slikt behov for å mene så mye om hvordan andre lever livet sitt? Hvilken rett har de til å prøve å gi deg dårlig samvittighet på denne måten? Lever de selv i samsvar med egen lære? osv. osv.

Det at du føler du må tvinge sjelen din til å si/skrive noe tror jeg er bra. Altså selv om du opplever å ha null følelse og mye tomhet. Hvis du ikke føler for å skrive noe, og tar to-tre tenkerunder og beslutter å ikke skrive, så er det et tegn. Etter min mening et tegn på at du har litt (for) selvdestruktiv. Gi litt f.... der også, bare skriv og ellers vær muntlig. Tenk deg et klasserom med elever eller et folk i ring rundt et bål. Der vil minst en annen i rommet/bålet bli glad for at noen hever stemmen, uansett innhold. Som oftest blir svært mange glad for at noen starter samtalen, og ditt innhold gir andre inspirasjon til å delta. Men dette med å oppleve meningsløshet og «why» pga tomhet er selvsagt ikke ukjent - og svært frustrerende. Det er en følelse av å vente på at noe skal skje, men som føles som sannsynlighet som stor lottogevinst.

————
Forøvrig så kan det se ut som en skribent har funnet våre cafebeskrivelser litt utenfor det han/hun mener er akseptabelt. Og overøser dermed fellesskapet med raushet, glede og et fantastisk vakkert språkbruk :-)
Som muligens forsvinner snart da (når en moderator leser over).

Haha. Nå ble jeg bare fristet til å dra til Amsterdam. Dvs når korona er over. Har ikke tenkt å prøve å finne et smutthull i koronatid for å dra dit. Det får holde med lokalturer for nå.

Det er sånn passe gi f... Har du vært der og spist muffins, Nidelven?

Frykt for å misse ut. Godt spørsmål. Jeg har allerede misset ut veldig mye og tiden kommer ikke tilbake. Samtidig er det også bare en frykt for ikke å eksistere. Jeg har aldri sett på døden som naturlig.

Hva som er kollektivets bucket list gir jeg f i. Det er de som har påstått at det er grunnen til at man så desperat fks vil ha ei dame eller et sexliv osv. Det er helt skivebom for meg.

Som jeg husker fikk vi en fin dialog om hovmod etterhvert. Det var hyggelig at du forstod tankemåten min. Kommunikasjon er ikke enkelt.

Kloke ord om skriftlig/muntlig. Initiativ uten formål er undervurdert

Nå snakker vi samme språk, frikar. Helt enig i det der. Andre kan dømme så mye de vil. De første ansvaret man har, er å vise omsorg for seg selv. Den har jeg brukt fryktelig lang tid på.

For min stefar er det å gå på kaffebar meningsløst til å begynne med fordi det er jo mye billigere å trakte friele hjemme. Han er også irritert over korona syndere, så jeg kan tenke meg at han sliter med å forstå hva jeg driver med, hehe...

Det er interessant å tenke på å ansvarliggjøre han for de fordommene. Jeg vil bare påpeke at for meg betyr det ikke at han har skyld i at han har den holdningen, noe mer enn jeg er skyld i mine behov.

Selvantagelsen om grad av «coolness», vettugt, intelligent, språklig perfeksjonisme og andre tryllerier gir ofte taushet. Det er vel i stor grad frykten for å fremstå kjedelig og uinteressant som gjør oss tause.

Jo, har vært i Amsterdam - men man blir mest beinløs av muffin - så begrens heller til noe avansert kaffedrikk. Ellers en fin by, men det finnes vel så bra kaffe i Norge.

Sitter her på en kaffebar og tenker. Det snakkes mye om narsissisme. Etter å ha tenkt mye på problemet med narsissister, begynner det å bli mindre relevant. Det virkelig nedslående ligger i at verden promoterer narsisstisk oppførsel.

Jeg tenker ikke bare på menneskelig samfunn med sin glorifiserte konkurranse i arbeidsliv, sexliv og sport. Jeg tenker på naturen selv. Om vi går 100% idealist-bananas kan vi ikke gjøre noen verdens ting med at naturen favoriserer de friskeste og mest attraktive.

Vi kan ikke gjøre noe med at det suger å ikke funke inne i sin egen kropp, og at andre sterkere og lykkelige mennesker overkjører oss.

Hvor er Gud lurer jeg på

Som dere skjønner blir man ikke nødvendigvis lykkelig av kaffebar-avhengighet. Jeg hørte at det var en her som kalte oss for k**noe. Greit nok, haha.

Vi lever heldigvis i et samfunn som er basert på den siviliserte tilstand og ikke naturtilstanden, selv om en del mennesker velger å opptre som om det ikke er tilfelle. De har ikke enerett på å definere hva samfunnet er og skal være.

Kan forøvrig informere om at han som kalte oss ****sugere umiddelbart fikk tilsvar med samme mynt.

Haha. Bra han fikk tilsvar. Ditt verk?

Vel, det var det jeg ville si. Det spiller ingen rolle om det er et sivilisert samfunn. Det siviliserte samfunnet prøver å gi inntrykket av at det ikke er sånn. Den beste får mest og blir applaudert av andre. Ellers er det selvfølgelig bra at samfunnet er sivilisert og ikke tyrannisk som visse andre