Alt begynte i 2014... jeg møtte en gutt, vi ble sammen, 5-6 måneder senere ble jeg gravid (ikke planlagt) ... så skjedde det.
Lille meg klarte seg bare til uke 6 så var tiden inne, den klarte seg ikke.
Og vet dere hva mer som kunne tatt knekken på meg etter hjertesorgen av å miste en baby? - Han gikk fra meg, og jeg måtte flytte tilbake hjemme hos mor...

Jeg havnet i den verste depresjonen ... jeg stengte meg inne på mitt gamle rom og der ble jeg værende i 2-3 måneder... min mor trodde jeg kom til å ta mitt eget liv. Og det gjorde jeg nesten. Det var i tankene, kanskje det blir bedre hvis jeg ikke kan kjenne på denne sorgen mer?

Jeg mistet jobben, hadde den verste økonomien, og regningene begynte å fosse inn.
Jeg hadde ingen motivasjon til å åpne dem.. jeg hadde forsvunnet så dypt i mitt eget hode og der ville jeg bli..

Nå som årene har gått så sliter jeg med gjeld.. men situasjonen hjemme har bare blitt verre.. For å si det kort, så var det ikke bare mor jeg måtte bo sammen med, det var også med min stefar.. som var en rusmisbruker.
Jeg hadde ikke bare mine egne problemer å ta meg av men jeg måtte oppleve de verste tingene, hver eneste kveld så kranglet de til de gradene at jeg tror til og med naboene hørte dem.. det var så pinlig å være assosiert med dem. Og han hadde millioner i gjeld.. og det tvang oss til å måtte selge huset.

Per idag har de flyttet fra hverandre, noe som jeg er glad for. Men mine onde tanker har blitt værende hos meg, og selvfølgelig måtte jeg flytte sammen med mor siden jeg ikke har noen form for god økonomi for å flytte for meg selv.

Og det er akkurat det jeg vil, jeg bryr meg ikke om noe som helst annet.. bare at jeg kan få sjans til å være for meg selv. Og det er på grunn av at jeg ikke får dette til at det gjør meg deprimert.. imorgen blir en ny dag sier de.. men det er det jeg gruer meg mest til, hva annet gale kan skje imorgen?
Er det normalt eller riktig at mitt eget mor kaller meg ubrukelig og lat? Vet hun ikke hvor mye de ordene gjør meg vondt? Venner har jeg ikke... det har jeg aldri hatt, ble mobbet nesten i hjel gjennom hele skolegangen.. eneste venner jeg har er folk på min alder som jeg har blitt nokså gode venner med via felles interesser, men jeg vil ikke bry dem med mitt urolige sinn..

Hvorfor må livet mitt være så urettferdig? Var jeg plassert på denne jorden bare for å lide? Jeg ser absolutt ingen lys i andre enden av denne forferdelige mørke tunnelen som jeg har forvillet meg inni.

Gjelden dreper meg.. jeg prøver å få hjelp og nedbetalinger men det er ikke nok...
Kommer hele livet mitt til å bestå av dette? Da vil jeg heller opp til himmelen før min tid er egentlig ferdig... bare for å bli kvitt denne følelsen av selv hat for at jeg har havnet meg selv i denne situasjonen...

hjelp meg.. jeg ber deg..

Vell, med tanke på at folk klarer betale ned million lån tenker jeg at du klarer betale ned gjelda de, men da trenger du en økonomi.
Du skriver du ikke får til å fløtte ut.
Tenker at viss du hadde en jobb så ville disse tingene blitt løst?

Også anbefaler jeg å snakke med en psykolog angående sorgen. Det er altids verdt det!

Jeg har allerede forsøkt å snakke med en psykolog men de fortalte alt som jeg allerede visste .. følte det ikke hjalp.

Og i forhold til å ha en jobb så sliter jeg så grådig å få en fast jobb... der er så vanskelig å få til, må ha spøkt på minst 100 stillinger uten hell...

Nei, ingen fortjener noe sånt. Verden ville vært et mye bedre sted hvis ingen måtte oppleve å miste noen de er glad i, økonomiske problemer, helseutfordringer og lignende. Ingen fortjener å bli født inn i en verden hvor både død, smerte og lidelser finnes. Det beste hadde vært å ikke bli født inn i en slik verden. Ikke-eksisterende vil ikke kjenne på sånt.

Du har vel rett, å leve på denne måten dreper meg sakte men sikkert.. og jeg vet ikke hvor mye mer motivasjon og energi jeg orker å legge inn i å prøve å rette opp et liv som allerede er dømt til å bli ødelagt

Jeg vet det er noen uker siden du skrev, men siden innlegget ditt rørte meg, føler jeg for å skrive et lite svar.

Det triste med livet, er at det ikke er rettferdig. Vonde ting skjer med gode mennesker, og gode ting skjer med "dårlige" mennesker. Ingen fortjener å leve med lidelse og håpløshet i årevis. Dette er min erfaring etter over 20 år med psykisk sykdom, stor gjeld og knuste drømmer.

Jeg har gått til behandling til flere psykologer pga depresjoner, psykose og bipolar lidelse uten å ha kjent noen bedring. Alle var tilknyttet psyk. poliklinikk, og hadde begrenset behandlingstid - tror 8-12 uker var maks tid. Jeg fant til slutt en psykolog som hjelper meg fordi behandlingen er tilpasset min helsesituasjon og er ikke en generisk behandling som den man får hos psykologene på poliklinikkene. Selv om mange av de negative omstendighetene mine ikke har forandret seg, har jeg det mye bedre psykisk. Jeg har fått tilbake troen på at livet vil bli bedre, og det kan jeg takke psykologen for. Jeg har også fått veldig god hjelp og oppfølging fra NAV.

Jeg kan ikke fortelle deg hva du skal gjøre, men jeg ville ha lett etter en privat psykolog som har avtale med det offentlige. Det var det jeg gjorde. Kanskje det er noen her på forumet som har kjennskap til en god psykolog i ditt område? Og kanskje kan NAV være til hjelp med å skaffe deg en jobb? De har jobbspesialister som er spesielt kvalifiserte til å hjelpe. NAV kan også hjelpe med rådgivning i økonomiske saker.

Jeg er ikke enig i det du skriver om at livet ditt er dømt til å mislykkes. Det tror jeg ikke på i det hele tatt, og det burde ikke du heller. Livet ditt og du har stor verdi, selv om det ikke ser sånn ut og du ikke føler det slik akkurat nå. Jeg har tro på deg og at du skal få det bedre. Hvis du trenger en å dele med når alt er uutholdelig, så må du gjerne skrive til meg privat.

Sender deg mange positive og gode tanker. ❤️