Jeg har nå gått en stund med suicidale tanker, og vært faretruende nære å gjennomføre utallige scenarioer jeg har i hodet. De fleste jeg stå nær vet at jeg er deprimert, men av en eller annen grunn klarer jeg aldri å si høyt til noen av dem hvor alvorlig det har blitt og at jeg tenker på å ta mitt eget liv. Har ikke sagt det høyt til meg selv en gang.
Er det noen her som har erfaring med å ta opp en slik samtale? Hvem forteller man? Personlig føler jeg at ingen ønsker å vite noe sånt om en de kjenner. Hva kan de gjøre liksom.

Både mamma og pappa veit at jeg har vært/delvis er suicidal, og jeg har også fortalt det til romkameraten min og dama hans. Det er ikke noe big deal. Hvordan folk selv tolker og takler nyheten, når du forteller dem sannheten om hvordan livet egentlig er for deg for tiden, er ikke ditt ansvar. De kan kanskje ha problemer med sannheten av forskjellige personlige grunner, men alt du kan gjøre er å meddele hvordan virkeligheten er for deg. It is what it is.

Selv har jeg ikke opplevd noen problemer når jeg har fortalt det til folk, selv om de for alt jeg veit kanskje velger å ikke fortelle hvordan de egentlig reagerer på det, i frykt for å kunne gjøre ting verre. Men det er uansett irrelevant. Jeg forteller bare faktum; hvordan tingenes tilstand faktisk er. Og jeg forventer at de skal være like nøytrale og aksepterende rundt det, og ta det som a matter of fact, akkurat slik som jeg gjør - for jeg ser ikke på det som noe big deal. Det er bare min realitet akkurat nå. Og jeg tror det er grunnen til at de ikke reagerer så ekstremt på det, og at de isteden kan ta en mer objektiv/saklig tilnærming til det. Men det kommer selvfølgelig mye an på hvordan type person du forteller det til... Men uansett; andre menneskers reaksjon er ikke ditt ansvar. Alt du kan gjøre er å forsøke og påvirke dem til å reagere på en viss måte, men det er uansett utenfor din kontroll. Når folk reagerer emosjonelt over noe, er det alltid et problem de selv har med virkeligheten/tingenes tilstand. DERES oppfatning skaper DERES reaksjon, og er dermed DERES ansvar.

Kort sagt: Du må være komfortabel med å kunne gjøre andre mennesker ukomfortable. Ha nok selvrespekt til å tenke at, "Okey, de reagerer visst emosjonelt på sannheten min. Det er leit, men faktum er faktum. Dette er sånn jeg er; dette er virkeligheten min akkurat nå."

Min opplevelse er at de blir sjokkert og satt ut, og de vet garantert ikke hvilken respons de skal gi når noen sier slik. De har sannsynligvis ikke hatt slike tanker selv og det er skremmende og overraskende for dem at noen virkelig tenker slik. Men det er ikke ditt ansvar hva de tenker og føler. Om du vil kan du jo starte samtalen med å si at de kan spørre om hva som helst når du har fått sagt ditt. Om du vet hva du ønsker/trenger fra dem kan du gjerne si det også, ellers er sjansen stor for at de ikke kommer på det selv.

Jeg synes absolutt du skal fortelle noen hvordan du har det. Det er alvorlig og det er viktig å få det ut.