Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Forstår ikke problemene mine.

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Forstår ikke problemene mine.

aug 26 2015 - 18:04
Gøy at det er kommet en egen kategori for Depresjon!
Ikke ett kult start-innlegg, men håper noen kan hjelpe meg.

I April traff jeg veggen. Jeg var midt i eksamen, å følte jeg ikke fikk noe til, jeg fikk ikke noe til og alt annet raste nedover med eksamen. Dermed fikk jeg en moderat til alvorlig depresjon.
Da og gjennom sommer har jeg hatt mye tanker om:
"Jeg er dum"
"Mindreverdig"
"Klarer ikke noe/gjennomføre på effektiv god måte"
"ingen liker meg"

Jeg har, siden April hatt Selvmordstanker konstant siden den gang.
Jeg har hatt tanker om å hoppe fra en bro.
Siden første gang jeg oppsøkte broen for noen uker siden, har jeg ikke forstått hvorfor jeg vil ta livet mitt. Jeg gikk ut på broen, men ante ikke hvorfor. Det er ikke noe positivt eller noe negativt i tankene. Det føles bare som ett mørkt tomrom. Det er ikke noe der, føler meg egentlig død allerede.
Sist jeg var ute på broen, ble jeg stoppet av politiet og kjørt til legevakten. Det har jeg tenkt på mye siste dagene. Vis jeg skal ut igjen, må jeg vite att jeg klarer å gjennomføre det jeg har planer om.
Jeg liker ikke politiet, for jeg føler meg skyldig hele tiden, og att de følger med meg hele tiden, selv om jeg ikke har hatt noe med de å gjøre før.

For 1 1/5 år siden ble jeg henvist til kommunepsykolog på grunn av sosial/prestasjons angst.
Da jeg nermet meg slutten av samtalebehandlingen i April, skrev jeg en melding om att jeg slet med noe annet enn angst. Noe annet, som gjorde att jeg ønsket å ta livet mitt. Da fikk jeg tatt opp det, og vi har hatt noen samtaler.
Siden April har vi prata om Depresjonssymtomer. Nylig ble jeg sendt videre til DPS, og venter time på Poliklinikk.

Problemet er att jeg føler ikke det hjelper. Det går inn det ene øret og ut igjen det andre. Jeg får også helt jernteppe når jeg sitter i samtale med psykolog.
Jeg fikk en notatbok av psykologen. Husker ikke hvorfor jeg fikk den, men jeg har brukt den til å skrive ned tanker så jeg kan se tilbake til når jeg er hos psykologen. Prøver også å skrive ned ting hvis psykologen sier noe som jeg må huske.

Jeg har ikke begynt på Antidepressiva på grunn av att jeg ikke tørr. Jeg er redd for bivirkningene, og jeg er redd for å ta livet mitt om selvmordstankene blir verre.

Jeg har også hatt lyst på prøve innleggelse, men jeg vil ikke be om det.
Jeg syntes det er en dum ting å spørr om.

Har også lyst å avslutte behandling med psykolog, fordi jeg føler det ikke virker, og fordi jeg egentlig bare ønsker å ta mitt liv, men jeg klarer det ikke.

Nå har jeg alt skrevet alt for mye, og glemt hvor jeg ville med dette innlegget.
Men en ting jeg ikke forstår "Jeg ønsker ikke leve, men jeg klarer ikke å dø"
Jeg forstår ikke hvorfor jeg ønsker å leve, og jeg forstår ikke hvorfor jeg vil dø. Det er bare tommt om mørkt.

Vet ikke hvilket svar jeg ønsker, men jeg tar imot alt med STOR TAKK!
Love MatNor14 (20)
Avatar

Re: Forstår ikke problemene mine.

aug 26 2015 - 21:13
Hei:-)
Det er et trist innlegg du har skrevet, men det er godt skrevet. Du setter fingeren på flere viktige spørsmål om egen og andres depresjon. Jeg kjenner meg godt igjen i mye av det du skriver. Hold fast på tanken om at du ikke vil dø. Jeg sliter med den samme tomhetsfølelsen - faktisk føler jeg meg fremmed her på jorden.

Så lenge jeg har kontroll på angsten føler jeg at det går på sett og vis. Riktig medisinering kan gi deg bedret livskvalitet. Også terapi kan hjelpe. Det går an å komme ut av depresjon. En innleggelse eller to kan noen ganger være lurt. Politiet vil jo bare hjelpe og det er ikke noe stas å bli hentet av dem. Du er ung og oppegående, så du bør ha gode utsikter.

Lykke til!
Avatar

Re: Forstår ikke problemene mine.

aug 26 2015 - 21:55
Kjære deg.

Synes du beskriver det du sliter med veldig bra. Jeg kjente meg igjen.
Jeg har vært på noenlunde samme sted som deg. For meg var det bra å bli innlagt. Jeg ble medisinert, og det var også bra for meg.
Det er ikke "dumt" å spørre om innleggelse. Om du hadde hatt en fysisk sykdom, som en betent blindtarm eller et brukket bein, så hadde du vel ikke vegret deg for hjelp...? Det du sliter med er en sykdom, og du trenger hjelp.
Ikke gi opp.
Avatar

ECT

aug 29 2015 - 21:17
Fikk lyst til å tipse om at ECT kan gi god, relativt kjapp virkning mot selvmordstanker.

Jeg har selv vært plaget av depresjon over lengre tid, og i våres hadde jeg daglige, konkrete selvmordstanker. Under tvil tok jeg i mot et tips fra behandler om å prøve ECT. Jeg gikk gjennom 12 behandlinger, og tankene slapp! Jeg er fortsatt deprimert, men det er ikke på langt nær like ille som det var.

Avatar

Det er ikke feil å be om hjelp!

sep 10 2015 - 20:11
Hei matnor14!
Jeg har nettopp kommet hjem etter 3,5 ukers innleggelse på DPS. Har etterhvert skjønt at jeg har vært alvorlig deprimert ca 7-8 ganger siden tenårene (er nå 33), men begynte ikke på antidepressiva (Zoloft) før for jeg fikk diagnosen Tilbakevendende depresjon for et år siden. Medisineringa hjalp litt, men jeg sliter fremdeles mye med selvmordstanker og selvskading.

Og jeg tenkte - som deg - at det var for dumt å be om hjelp. Til slutt nærmest tvang samboeren meg til å ringe til ambulant psykiatrisk team. De ordnet det slik at jeg fikk innleggelse på DPS. Det var fantastisk. Rett og slett. Flotte folk som jobber der, og like flotte folk som var innlagt. Gode samtaler. Utfordrende. Utmattende. Men uendelig trygt. En slags surrealistisk folkehøyskole der hovedtemaet er å bli kjent med seg selv. Jeg har bare gode erfaringer med innleggelse. Det var frivillig for min del, og det krever at man er villig til å jobbe med det som er vanskelig.

Jeg er som sagt nettopp utskrevet, og jeg skal tilbake på korte (3 dager) månedlige reinnleggelser framover. Har fått noen flere medisiner, og har laget en "kriseplan" for hvem som skal kontaktes om jeg får det vanskelig igjen før det. Ting føles utrolig skjørt ennå - og det skal ingenting for å vippe meg av pinnen. Men allikevel har jeg et bittelite håp i alt det svarte nå. Og det håper jeg du også får.

Lykke til - du er ikke alene <3
Til forsiden